Dag Solstad og ytringsfriheten

Under et foredrag på litteraturhuset i Oslo forrige uke gikk forfatteren Dag Solstad til angrep mot ytringsfriheten, som det ble hetende i media. Denne posten skal handle om det. Dessverre rakk jeg ikke å skrive den mens saken stod på, men jeg skriver den nå, og håper noen finner frem til den og vil lese den likevel. Den skulle jo være kontroversiell nok.

Jeg hørte om denne saken først på radio, der jeg fikk et opptak av Solstads angrep på Magazinet-redaktør Vebjørn Selbekk, og jeg syntes Solstad fikk sagt det riktig så godt i det lille utdraget jeg fikk høre. Det er klart Selbekk skulle stå til ansvar for det han hadde gjort, men i stedet var det altså utenriksministeren som måtte stå til ansvar, fordi han ikke klart nok forsvarte ytringsfriheten. Etter innslaget med Solstad, var det et intervju med Lars Gule, der Gule nærmest lo av Solstad, som ikke entydig hadde forsvart ytringsfriheten, som om det var helt opplagt at Solstad her hadde feil, og forresten hadde han ingen argumenter heller. – Det var jo artig, tenkte jeg, – for meg var det jo like opplagt at Solstad hadde rett.

Så nå skal jeg ha et aldri så lite angrep mot ytringsfriheten, og ikke minst den norske versjonen av den. Det er noen som må ha gjort noe rett i dette landet her, siden ytringsfriheten har blitt et uangripelig argument, slik at hvis du bare får overbevist om at du gjør noe i ytringsfrihetens navn, så er du fritatt fra all kritikk. Det er tvert i mot kritikerne som skal kritiseres, og uten at noen trenger argumentere for at ytringsfriheten skal være så fordømt mye viktigere enn alle andre verdier, blir de som ikke uforbeholdent støtter enhver ytring i ytringsfrihetens navn, kjeftet til veggs av et nokså samlet mediekorps. For meg er det ingen innlysende sannhet at ytringsfrihet skal gå foran toleranse og respekt, for eksempel, og heller ikke at det skal gå foran liv og helse.

Og før disse antydningene til kritikk av ytringsfriheten skal føre til en storm av folk som skal belære meg om hvor viktig ytringsfriheten har vært i kampen for demokratiet og mot diktaturet, og det ene og det andre, med eksempler fra historien, skal jeg si at også jeg har lest litt historie, og jeg fortsatt mener det ikke er innlysende at ytringsfriheten skal gå foran liv og helse – selv ikke i land der ytringsfriheten er et problem. Det er etter min mening et riktig vanskelig spørsmål, det der, om man skal komme med en ytring, om den er aldri så rett, om den vil føre til at du setter eget og andres liv i fare. Mener dere virkelig det, dere ytringsfrihetens forkjempere, at liv ikke spiller noen rolle, så lenge man får si hva man vil?

I saken som Solstad tok opp, ble spørsmålet om å sette liv og helse i fare aktualisert av noe så banalt som å trykke noen enkle karikaturtegninger. Disse tegningene hånet muslimenes religion, for ikke-religiøse nordmenn er ikke det noe å ta på vei for, men for troende må det være helt uutholdelig å få det de holder aller helligst krenket, med den eneste forklaringen «at dere blir så sinte når vi gjør det». Jeg har fortsatt ikke sett en eneste annen forklaring på disse tegningene, enn at nå skal vi lære muslimene hva ytringsfrihet er for noe, at nå skal vi vise dem at vi fortsatt våger. Jeg synes bildet blir fint når vi kaller muslimenes reaksjon også for ytringer, altså de ytrer seg ved å sprenge bomber og sette fyr på ting, hvorfor er det vi i vesten som skal definere hva som er en akseptabel ytring og hva som ikke er det? Muslimene holder sin rett til hevn like selvsagt, som vi holder vår rett til ytringsfrihet. Men hos muslimene er det fundamentalistene og ekstremistene som holder på og forsvarer slike standpunkt, hos oss er det et så godt som samlet mediekorps.

Posten er ikke helt ferdigskrevet.

Advertisements