Sjakk

En gang under en sjakkturnering hadde jeg en forferdelig opplevelse. Jeg skulle møte en motstander, det var greit nok, slik er det alltid i sjakk. Jeg hadde heller ikke noe i mot at motstanderen min var svært dyktig, kanskje en av de bedre sjakkspillerne i hele turneringen. Hva vet jeg? Jeg følger ikke så nøye med. Jeg hadde i hvert fall registrert at jeg skulle spille mot ham, og satt nå og ventet på ham, eller ventet på den forferdelige opplevelsen det kom til å bli. Han satte seg ned, vi håndhilste, jeg startet klokken hans og han gjorde første trekk. Samtidig glemte jeg alle reglene. Det er ingen overdrivelse å si det så sterkt, jeg hadde glemt absolutt alt. Kjente ikke igjen en eneste brikke. Og det var min tur. Jeg falt naturligvis i tanker. Jeg tenkte at han nok trodde han hadde gjort noe uvanlig smart, siden jeg måtte sitte slik og tenke over trekk nummer 1, men slik var det ikke. Jeg hadde glemt reglene, det var det hele. I sjakk har man god tid, vanligvis to timer på de første førti trekkene, deretter en ny time på de tjue neste, og så en halvtime for resten av partiet. Den tiden hadde i alle fall vi, jeg hadde god tid til å tenke. Kanskje ville jeg huske reglene igjen etter hvert. Min motstander forlot brettet, det er helt vanlig blant sjakkspillere, det vet jeg. Jeg la merke til at han av og til kom tilbake til rommet for å se om jeg hadde gjort noe, det hadde jeg ikke den første halve timen. Da fant jeg ut at jeg måtte ta hensyn til situasjonen som den var, jeg kunne ikke sitte og vente på at den forandret seg av selv, jeg måtte gjøre noe, samme hva. Så jeg gjorde et trekk, flyttet en brikke og trykket på klokken. Deretter forlot jeg bordet, tilsynelatende fordi jeg var så avslappet, men egentlig fordi jeg var nervøs om jeg hadde gjort noe ulovlig. Da jeg fikk øye på min motstander ute i vrimlehallen, liksom nikket jeg til ham. Han gikk straks inn og gjorde et trekk, jeg fulgte etter. Denne gangen var jeg raskere til å gjøre mitt, det fikk bære eller briste. Det bar, han gjorde straks et nytt, og jeg ett, og han, og slik fortsatte vi å spille til vi hadde gjort en ti-tolv trekk hver. Han noterte, jeg gjorde ikke det. Hvordan skulle jeg klare det? Nå var det han som brukte tenketiden. Jeg undersøkte virkningen av å hele tiden flytte brikkene mine selvsikkert og øyeblikkelig, akkurat som om jeg på et blunk refunderte ideen han måtte ha. Det gjorde jeg nok ikke, for etter ytterligere noen trekk merket jeg meg at han hadde atskillig flere brikker til rådighet enn jeg. Dessuten så brikkene han hadde tatt fra meg, større ut. Jeg tenkte at når han hadde de fleste og største brikkene, var alt likevel tapt. Jeg kunne gi opp med æren i behold. Og det gjorde jeg. Jeg gav han hånden og gav opp, – takk for kampen, sa jeg. – Det var et interessant parti. Den vendingen hadde jeg hørt før en gang. Og denne gangen stemte det.

ES2004

Advertisements