Visum til Russland (og billetter til Moskva)

Det skjer hver gang, og har selvfølgelig skjedd igjen. Jeg passer ikke å reise til land der man må planlegge og ordne på forhånd, Russland er midt ved siden av blinken. Første gang var det min gode venninne, Ingrid, som den gang bodde i Oslo, som hjalp meg. Etter at jeg litt for sent hadde fått invitasjonen fra språkskolen jeg skulle på, sendte jeg denne til henne, og hun gikk to ganger til den russiske ambassaden og ordnet det akkurat i tide. Neste gang var det enda mer på håret, en fin historie som fortjener å bli litt utbrodert.

Ingrid skulle på ny ordne, jeg tapte en del tid på at jeg misforsto og trodde språkskolen ordnet visum direkte, at jeg ikke trengte oppsøke konsulatet. Da jeg skjønte jeg måtte det, var det allerede nokså hektisk, og enda mer hektisk ble det, da det ved første forsøk ikke gikk, fordi jeg ennå ikke hadde utreisebilletten. Det skyldtes enkelt og greit at jeg ikke hadde utreisebillett, jeg hadde tenkt å planlegge det litt underveis, se litt hva som skjedde. Sånt går ikke i Russland. Så jeg måtte kjøpe flybilletter, og de måtte jeg kjøpe fysisk og samme dag, det var ikke mer enn tiden å veien å sende billettene til Oslo, gå på konsulatet og bestille visum, hente det, og sende det tilbake sammen med billettene og alt i hop. Så sendte jeg det altså tirsdagen, når flyet mitt skulle gå lørdagen (eller om det var søndagen eller tidlig mandagen). For sikkerhets skyld var Ingrid også ute på seiltur, og kom hjem onsdag kveld, og for virkelig å gjøre det spennende, hadde ikke forsendelsen kommet frem, da hun kom hjem. Jeg hadde også i kjent stil ikke skrevet ordentlig adressat, jeg hadde skrevet Ingrid Nilsen, eller toppen Ingrid W. Nilsen, når det var Ingrid Weme som var navnet som stod på postkassen. Og leiligheten var vel registrert på hennes kjære mann, Pål, og jeg var slett ikke sikker på om jeg i farten hadde skrevet ned avsenderadressen, det hastet jo slik å få den av gårde.

Så torsdagen var en spennende dag. Om et par dager gikk flyet mitt til Moskva, og billetter og pass var på avveie, og om det ble funnet, gjaldt å få visum for å kunne benytte seg av dem. Og visumkontoret har åpent 0900 til 1200 hver dag, de stenger bom på tiden, og bryr seg nullnix om noen blir stående igjen uten visum, deres problem. Og køene er så lange, at det er slett ikke sikkert du slipper inn, selv om du møter til åpningstiden. Det hastet altså virkelig. Og jeg ringte postkontoret, de hadde ikke kjørt ut dagens sending, men de fant pakken jeg hadde sendt, den lå klar til å deles ut sånn i 13-1400 tiden, altså etter ambassaden var stengt. Det nyttet ikke, så Ingrid måtte hente pakken på posten selv (all takk til henne som gjorde det!), og med mobiltelefon og bil gjennom Oslos gater, på jakt etter rette postkontor, holdt hun kontakten med meg, som ikke hadde annet å bidra med, enn å sitte i solen hjemme og holde roen så godt det lot seg gjøre.

Det var en gledens melding når pakken var hentet og alt var på plass, det så meget lovende. Så kom neste melding – verdens lengste kø. Og neste melding – køen har ennå ikke beveget seg. Og neste – køen har kanskje beveget seg litt, men ikke sånn at man legger merke til det. Til slutt måtte vi ringe, det var klart, at i den køen var det ikke sikkert hun ville slippe inn i tide, og fikk hun ikke visumet denne torsdagen, ville hun ikke rekke å sende den til meg, så jeg fikk den før flyet gikk. Men så tok vi en sjefsavgjørelse på hver vår kant, hun at hun bare måtte forbi denne køen, jeg at jeg bare måtte betale hva det kostet for å få visumet straks med en gang. Den kombinasjonen ordnet alt innen et kvarter, jeg skjønner ennå ikke hvordan hun fikk seg forbi køen, jeg betalte 1000 kroner for øyeblikkelig visum. Hun sendte det i posten, og neste dag fikk jeg det. Og på flyet til Mosvka satt jeg som den selvfølgeligste ting av verden. Jeg hadde fire fine uker der, og en eventyruke på reise nedover Volga. Nei, det var saker, det var ferien sin.

Etter en sånn erfaring skulle man trodd det ikke kunne bli verre, det kunne det altså. I fjor gikk det så galt at jeg rett og slett ikke greide å skaffe meg visumet. Jeg tenkte jeg skulle ordne alt sammen mens jeg var i Hviterussland, og jeg kom så langt som at jeg fikk skaffet meg en invitasjon, og tilbrakte vel noe sånt som et døgn ved den russiske ambassaden, sammenlagt, før det kom for en dag at søknaden ble avslått, fordi jeg ikke hadde originalinvitasjonen. Det var ikke så lett for meg å ha den, for jeg hadde vel egentlig ikke noe særlig med postadresse de kunne sende den til. Da var jeg regelrett ergerlig, og husker jeg gikk i regnet i Minsks gater, i regnet i Minsk, og uten visum, det var stusselige greier. Men denne historien fikk en god utgang, jeg reiste i stedet til Kiev, og der var det jo veldig fint, jeg har vært der to ganger siden.

Og jeg skal dit sikkert igjen nå i sommer. Men så langt er ikke sommerferien planlagt ennå. Det jeg imidlertid har fått på plass, er invitasjon til Russland, og billetter til Moskva. Jeg var fordømt for sen til å få forretningsvisum, jeg var jo innstilt på å være der bekymringsløst uke etter uke, men behandlingstiden for invitasjon til forretningsvisum er minst 18 dager, minst, hvis man ikke virkelig blar opp, og i tillegg kommer behandlingen av selve visumsøknaden, og selvfølgelig all postgangen. Jeg ville med andre ord ikke få visumet i tide til å kunne benytte meg av det.

Så derfor ble det turistvisum, en måned. Jeg tenkte jeg kunne hente det ved konsultatet i Kiev, men det konsulatet innvilger ikke turistvisum for mer enn 14 dager. Så da blir det i Oslo. Og det passer jo fint, da kan jeg gå i bryllupet til Marte og Hernan, og flybillett til Moskva kostet under 1000 kroner min reisedag.

Dermed er følgende reiseplan i boks. Jeg reiser hjem til Stavanger, nei, jeg mener selvfølgelig Sandnes, eller Ganddal, selvfølgelig, mener jeg, hva er dette for slags rot? Jeg reiser til Ganddal neste helg, videre til Oslo torsdagen etter, ordner visum, går i bryllup, og reiser til Moskva mandag 30. juni. Hva i all verden skal jeg gjøre i Moskva? Se det er neste punkt i planleggingen, jeg har visuminvitasjon frem til 29. juli, så det er nok av tid å fylle. Og hovedplanen er fortsatt å komme meg på den transsibirske jernbanen, målet er Vladivostok, den reisen tar en uke en vei. Og den går tirsdager og fredager, så vidt jeg tror. Vi får se, vi får se. I Russland er det for meg veldig vanskelig å mislykkes, der blomstrer jeg opp og føler jeg blir helt ekte.

Nåvel, denne gleden er ikke å ta på forskudd. Så lenge visumet ikke er i hende, er jeg slett ikke sikker. Men nå er altså invitasjonen mottatt (for interesserte, jeg bestile den fra www.waytorussia.com, de er til å stole på, og opplyste elskverdig om problemene med visumsøknaden min, om jeg skulle hente den i Kiev) og billettene bestilt. Det er da noe.

 

Advertisements