Øyet

Skal jeg skrive denne teksten, må jeg skrive den helt annerledes enn ved første forsøk. Jeg vet akkurat hva jeg må sikte mot og eventuelt treffe for å få det til, men jeg vet ikke om jeg kommer til å klare det eller om det er mulig å klare det, om ideen bærer, kan man si. Om ideen som jeg fikk inn i hodet mitt på en restaurant i Berlin kan bære en litterær tekst av ok kvalitet, eller om det er av den forførende typer ideer som virker så bra i det man får dem, men hvor det viser seg siden at de ikke inneholder så mye. Man kan sammenligne det med kvinner, gjerne hun jeg var ute med denne kvelden i Berlin. La oss gjøre henne fiktiv så ingen blir fornærmet. Hun var av typen som ikke bare virker, men som er, ytterst forførende. Og hun er så vakker ved første øyekast, at man er villig til å satse alt på henne når man ser henne første gang. Men samme hvor mye man fortsetter å se, så ser man ikke så mye mer enn det man først så. Jeg hadde egentlig funnet dette ut, der jeg satt på denne fortausrestauranten i Berlin, det var for øvrig en av de bedre fortausrestaurantene der, dyr, jeg hadde egentlig for lengst funnet ut at denne kvinnen som jeg her satt sammen med og så på ikke inneholdt stort mer enn det jeg først hadde sett. Og tro meg, jeg har sett henne lenge. Likevel – og det skulle ikke være så vanskelig å forstå – likevel, som forfatter, og som mann, jeg hadde så lyst til å la være å gi opp håpet, jeg hadde så lyst til at hun skulle være bra nok. Hun var jo så fin når man så henne til å begynne med. Og nå var vi i Berlin. Kunne jeg ikke bare bestemme at hun var bra nok, med litt hjelp av magi eller noe, eller kanskje bare ved en simpel definisjon? – Hva tenker du på? spør hun. – Definisjoner, svarer jeg, raskt. – Du vil ikke forstå, svarer jeg, kort etter, leende, og med hånden opp, som om jeg på enkleste måte vil avfeie denne samtalen, emnet. For jeg vet jo godt, at ingenting kan per definisjon være bra nok, man kan ikke bare lukke øynene og bestemme seg for at noe skal være bra nok, enten det er ved hjelp av magi eller noe annet. Gjør man det, er det et sikkert tegn på at én selv heller ikke er bra nok, man godtar det som ikke holder mål, fordi man ikke klarer bedre. Dette snakker man ikke med kvinner om. – Du vil ikke forstå, svarte jeg derfor, som jeg skrev, og håper mine kvinnelige lesere forstår meg, når jeg skriver dette. Så kommer selve historien. Hun jeg satt og spiste med smilte også over at jeg smilte, eller over det småpussige at jeg satt med vakre henne og tenkte over noe så tørt som definisjoner, eller hvordan kan jeg vite hvorfor hun smilte, jeg vet bare det jeg ser, og det var at hun smilte, og lo kanskje litt, og tok seg til øyet, og gned det, og etter hvert stivnet smilet til en grimase, mens hun fortsatte å gni øyet. Hun hadde egentlig tatt seg til øyet ganske ofte siden vi kom til denne restauranten, men denne gangen stoppet hun ikke med det, hun fortsatte. Hun ble værende med å gni seg i øyet med fingerknokene. – Er det noe galt? spurte jeg. – Nei, sa hun, men fortsatte å gni. Jeg tok en bit av maten min og ble sittende og tenke videre på det jeg satt og tenkte på, om hun var bra nok og alt det der, eller om det bare var jeg som bestemte meg for at hun var bra nok, fordi jeg ønsket det så sterkt, for det måtte jeg nå innrømme at jeg gjorde, og kunne jeg ikke bare ganske enkelt rent ut sagt drite i det, tenkte jeg, da øyet hennes plutselig falt ut og hun ble sittende med det i hånden. Det er ingen overdrivelse å si at jeg nistirret. Hun gikk straks i gang med å forsøke å sette det tilbake på plass, la hodet bakover og stakk øyet inn, men det falt ut igjen hver gang hun rettet hodet opp igjen. Eller hun måtte selv velge å ta det ut, fordi det irriterte henne slik, så det ut som, hun blunket så fælt. – Du trenger ikke nistirre slik, sa hun. Jeg ble øyeblikkelig skyldbetynget, – beklager, sa jeg, og forsøkte å se en annen vei. Men det var vanskelig, det var jo et ganske uvanlig syn jeg hadde foran meg. Det sa jeg også til henne. – Du trenger likevel ikke gjøre så stort nummer av det, sa hun, og var på ny rammende. Sånn som jeg tedde meg, ville alle få vite det, mente hun, alle ville se på oss. – Beklager, sa jeg, hun ristet på hodet, men hun var snill, hun smilte også, og så gikk hun inn på toalettet for å se om hun fikk øyet på plass, der. I mens ble jeg sittende igjen med tankene mine, de jeg her har skrevet ned, og for meg gjenstår nå bare å lese gjennom teksten på ny for å se om jeg denne gangen fant det jeg siktet mot, om det var noe der.

 

 

ES2006

Advertisements