Dr. Faustus

I dag, når solen snart snur, og det hver dag vil bli mørkere frem til jul, har jeg satt av til en post jeg har annonsert, men glemt å levere. Det dreier seg om den beste romanen jeg fortsatt ikke hadde lest, hullet i verdenslitteraturen for meg, Dr. Faustus, av Thomas Mann.¨

Romanen handler om en ung musiker, Adrian Leverkuhn, som selger sin sjel til djevelen for å kunne komponere musikk ingen andre har gjort før. Dette er Faust-myten. Jeg har selvfølgelig lest Faust, av Johan W. Goethe, men dette er ikke et skuespill jeg har i blodet, og heller ikke er Faust-myten noe jeg kan ut og inn. Jeg har lest litt om det, og vet sånn noenlunde hva det er, men jeg er ikke i stand til å sammenligne hvordan Mann bruker myten, i forhold til hvordan andre har brukt den. Derimot er jeg ikke så aller verst orientert i tysk mellomkrigstid, hvor store deler av handlingen foregår, og i verdenskrigene og tiden før første verdenskrig, hvor perifere deler av handlingen foregår. Jeg har også lest en del mellomkrigslitteratur, også tysk, eller kanskje særlig tysk, og jeg har vel kanskje satt meg mest inn i modernismen, av alle litteraturhistoriske perioder. Jeg har Theodor Adorno som umostridt favoritteoretiker, han skrev jo så å si parallelt med Thomas Mann, og han var i tillegg komponist, utdannet komponist, så motivkretsen I Dr. Faustus, kunstsynet og synet på musikk, klassisk musikk, skulle passe godt til det. Til sist så har jeg like mange plater klassisk musikk, som rock, og henger godt med i historien her også. Dette betyr at jeg leser romanen mer på bakgrunn av dette, enn på bakgrunn av Faust-myten,

Romanen er fortalt gjennom Leverkuhns venn, Serenus Zeitblom, som har kjent Adrian Leverkuhn siden guttedagene i Kaisersaschern, og gjennom hele oppveksten og karrieren frem til hans død over pianoet i 1940, det året verdenskrigen for alvor kommer i gang og Tyskland er på høyden av sin makt. Zeitblom begynner å skrive fortellingen i 1943, det året krigslykken for alvor snur, og Tyskland er på vei mot å kollapse. Parallellhandlingen, der Zeitblom tid om annen forlater historien han skriver, for å orientere leseren om situasjonen hvor i historien blir skrevet, er mesterlig gjort. Man får liksom Leverkuhns kollaps parallelt med Tysklands kollaps, for Zeitblom er begge deler apokalyptisk, det er virkelig undergangen, for hele den tyske kultur, og den kuliminerte med Adrian Leverkuhn.

Det er mye her å gripe fatt i, alt er selvsagt skrevet i Manns fabelaktige språk, der alt fra hverdagens detaljer til de mest avanserte kunst-, filosofi- og all slags vitenskapsbetraktninger er skildret med suveren presisjon. Og suveren ironisk distanse, det er hele tiden samtidig litt morsomt. Og hele tiden tar Mann spørsmålet hvorfor skrive romaner helt på alvor, noe som gjør at man også må spøke litt med det, spesielt en tid der verden faller sammen i verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Alt dette er alltid naturlig med i Thomas Manns romaner, og også sikkert i hans noveller, uten at jeg er særlig vel bevandret i dem. Han har storhetstiden sin i mellomkrigstiden, der Tyskland er på vei fra den ene verdenskrigen til den andre, og en mann ved navn Adolf Hitler gjennom et demokratisk valg kommer til makten med sitt naziparti. Dette er i Tyskland, das Land der Dichter und Denker, landet av diktere og tenkere, hvordan kan en kulturnasjon stemme frem en slik mann og et slikt parti? Og hva er vitsen med å fortsette å skrive bøker i en slik tid?

Måten Mann bruker fortellerstemmen på er eksemplarisk, og bruker trekk fra Dostojevskij, slik Bakhtin har påpekt Dostojevskijs fortellere fungerer. De er alltid så følelsesmessig opprørt, at de liksom vil fortelle alt sammen på en gang, slik også Zeitblom vil fortelle alt på en gang. Fra første stund og gjennom hele romanen skriver Zeitblom gang på gang om hvor rystet han er, og forsikrer leseren om at han også ville vært rystet, om han hadde kjent historien som nå skal fortelles. Det er liksom et forsøk på å holde på og å avsløre alle hemmeligheter på en gang, fortelleren vet liksom ikke hvilken rekkefølge han skal ta tingene i, og forteller bare alt sammen fra start til mål så fort som mulig. Tilsynelatende. Hos Mann får det også den ekstra dimensjon, at Zeitblom reflekterer litt over selve skrivesituasjonen, som altså er mot slutten av andre verdenskrig. Et slikt grep gjør aldri Dostojevskij.

Å la handlingen slik gå over flere plan er en teknikk Thomas Mann ofte benytter seg av fra og med Trolldomsfjellet og utover, altså i tiden etter at han fikk nobelprisen. Det er en teknikk som passer godt inn i modernismen, der det store og det lille griper inn i hverandre, her er det den tyske kultur som blir stilt på prøve gjennom Leverkuhns pakt med djevelen og hans syfilis. Jeg synes det er direkte vakkert hvordan nevøen Nepmuk, som selv kaller seg «Echo», italiensk for «her er jeg» (Ecco), et språk Mann også behersker, her har vi liksom nøkkelen, det uskyldsrene, alle elsker ham, men han dør han også, også håpet dør. Så dør også Leverkuhn selv, mens han skal fremføre sitt siste storverk «Dr. Faustus veklage». I stedet for fremføringen, holder han et foredrag der han avslører for de forskrekkede tilhørerne hva han egentlig har gjort, og til hvilken pris han har skapt alle de mesterverkene de elsker så høyt. Da han skal begynne selve spillingen, dør han straks.

Jeg kunne også skrevet litt om kunstsynet som blir diskutert og behandlet gjennom hele romanen. Det er artig gjort, Leverkuhn skal jo komponere musikk ingen har gjort før, og som skal være ordentlige mesterverk, tilblitt ved hjelp av djevelen. Vi får selvsagt aldri høre disse verkene, men Thomas Mann må beskrive dem (fortelleren Zeitblom har selvfølgelig hørt dem, han kjenner dem, og skal kunne beskrive dem uten videre), og hvordan han gjør det blir en interessant diskusjon om hvordan kunstmusikken skal være etter Bach, Mozart, Beethoven, Schubert, Wagner og de andre, hvor skal den gå? Her låner Mann fra kunstmusikken i perioden, den som også er modernistisk og skal bryte regler, noe som nødvendigvis må gå på bekostning av det melodiøse, og også på strukturen, det høres jo gjerne nokså kaotisk ut, kunstmusikk fra mellomkrigstiden. Leverkuhn klarer å forene den nye tids idealer med at alt er lov, med den gamle tids krav til melodi og struktur og harmoni, og her låner Mann berømt fra Schonbergs 12-tone system for å få det til. I Dr. Faustus er det Adrian Leverkuhn som finner opp denne måten å komponere på (for øvrig til Schonbergs store ergrelse, det lille tillegget der Mann gjør oppmerksom på at ideen er Schonbergs, finnes ikke i førsteutgavene og er et direkte resultat av klage fra Schonberg selv),

Det er en stor bok på 6-700 sider, men den er vel verdt å komme gjennom. Jeg har fortsatt noen skatter igjen fra Mann, og gleder meg til å ta fatt på dem til høsten. Han er den største forfatter der jeg fortsatt har bøker igjen å lese.

 

Advertisements