Badetur

 Det er en fin dag for et bad, tenkte jeg, og satte meg i bilen for å kjøre bort til stranden og ta det der badet jeg mente det var en fin dag for. Jeg hadde på meg badebuksen under kortbuksen, og t-skjorte og sandaler, det fikk holde, i bilen satt jeg, det var en solskinnsdag, juni, Sandnes. Jeg skulle til jærstrendene, kjørte dit, i t-skjorte og sandaler, det var en flott solskinnsdag, en fin dag for et bad. På borestranden gikk jeg ut av bilen, og smelte igjen døren, nå var jeg fremme. Nå skulle jeg bade. Den som har fulgt litt med på skrivingen min, ytterst få, riktignok, tekstene mine blir strengt tatt ikke lest av noen, utenom jeg som skriver dem, og spiller hovedrollen i dem, men la oss ta livet mitt, da, mitt virkelige liv, den som har fulgt litt med på det, ikke så mange det heller, riktignok, men nå må vi komme oss videre her. Det er tross alt bading dette skal handle om, og til tross for at det er en flott solskinnsdag, så er det ikke særlig varmt i været, det er en kald vind som får hovedpersonen vår til å hutre og fryse litt, der han går opp på sanddynene for å skue ned mot stranden og bølgene og havet og alt det den mektige naturen her har å by på, eller fordi han må gå over dem rettere sagt. Det ligger noen sanddyner mellom bilen og stranden, han må over dem, det er det hele, men når det er sagt, så er det virkelig et mektig syn å stå der oppe og se ned mot havet som uhindret slår inn mot stranden slik det alltid har gjort, vår hovedperson blir i hvert fall lamslått av dette synet, han må stoppe opp og tenke litt. Og det er dette den som kjenner denne hovedpersonen og har fulgt litt med på ham, vil kjenne igjen, dette er helt typisk. Han stopper stadig vekk opp og tenker, forsøker å trekke sammenheng mellom det som skjer nå, og det som har skjedd tidligere, han vil gjerne finne ut hva det betyr og hvorfor alt er som det er, hva det egentlig er som foregår, hvor det er merkelig alt sammen, hva han egentlig gjør her i livet som farer forbi, og som han liksom ikke kan gripe fatt i og holde fast ved, samme hva han gjør, samme hvor mye han skriver, tenker, og står stille på sanddynene og ser utover. Dette hadde han gjort tidligere. Hvor mye som var forandret siden da, og hvordan ingenting var forandret, bølgene var de samme, han var den samme, bare eldre, alt dette rakk han å tenke før han gikk videre. Han tok ikke av seg på overkroppen, ikke fordi han skammet seg over den, den var helt ok, men fordi han mente det ville avsløre at han hadde tenkt å bade, og at det ville se rart ut i denne kulden. Dessuten gikk han jo her helt alene, og hadde ingen kjente å vise seg for. Det ville virke temmelig snålt, t-skjorten fikk være på. Han gikk mot høyre, mot Sele, for den som er lokalkjent. Han var i ekstra godt humør, fordi han hadde fått en tekstmelding. Det var en dame som skulle treffe ham, men så hadde han ikke hørt noe, før nå, hvor hun hadde forklart seg og sagt at hun ville møte ham nå til helgen i stedet for, hvis det passet for ham. Det gjorde det selvsagt, vår hovedperson hadde ingen som helst planer, nå gikk han og tenkte på henne. Hvordan skulle han gripe dette an? Hun var nok interessert, det var soleklart på bakgrunn av tekstmeldingen, nå og da kjente han bølgene slå opp mot tærne, han gikk helt nede ved vannkanten, vannet var iskaldt, men herlighet, det var i Rogaland og det var i juni, og denne sommeren hadde ikke vært bedre, men verre enn vanlig når det kommer til temperaturer. Hva hadde han egentlig ventet, dette er som det skal være, tenkte han, med hensyn til vannet, men det var fælt med den vinden, var ikke slik at det fristet å ta av seg på overkroppen her, selv om han nå hadde kommet seg unna folk og det var ingen som egentlig eventuelt kunne se at det så rart ut. Snart skulle han reise på ferie, det var en fin tid for ham, og så denne tekstmeldingen, hva skulle han nå gjøre med denne damen, hvordan skulle han gripe det an, sånn rett før han skulle reise på ferie, kanskje ville det skje noe der, selv om han godt visste at det ville det sannsynligvis ikke, og neppe ville han være særlig interessert, heller, det har jo visst seg gang på gang. Slik er det med meg, tenkte han, der han gikk, litt lenger nede i vannet nå, det slo opp til anklene, og ble aldri tørt på tærne, han var vant til å være der nå, det gikk greit, og det er egentlig helt greit, fortsatte han å tenke, det er i det hele tatt et deilig liv. Nå skal jeg treffe henne til helgen, og så skal jeg reise på ferie, til høsten er det tilbake på jobb, det går greit, det kan bare fortsette, bort til Sele har jeg gått før, eller forrige gang så svømte jeg, herlighet, det er to år siden, kanskje mer, du verden så alt var annerledes den gang, da hadde jeg en annen å tenke på, vi skal ikke rippe opp i det, vi hopper ut av tankene hans der, vi venter til og med litt før vi skriver videre, vi lar ham gå helt bort til Sele, over hengebroen, ned til stranden der, på stien langs furutrærne, de lave, jærtypiske, godt forblåste, lar ham sitte der litt, slik han gjorde, og så må han reise seg opp, gå tilbake, over broen, ned til stranden, og så kan vi gripe fatt i ham, for det vi egentlig skal skrive om, er jo den der badeturen vi hele tiden har terpet på, selve badingen, hvor blir det av den? Ja, vi spør hovedpersonen. Og hovedpersonen spør seg selv. Skal det bli noe av, må det skje nå, eller snart, tenker han, jeg kan jo ikke bare gå bortover her hvis det er bading som er hensikten. Han tar av seg t-skjorten og kortbuksen, han har badebukse under, det blåser voldsomt, skikkelig sterke kast, han må legge en stein på klærne, og holde armene om hverandre, holde om seg selv, slik man gjør når man fryser, slik gikk han ned mot vannet, og uti det, huttetu, så kaldt, men det er jo litt spørsmål om viljestyrke også, det er bare å dukke under, så blir det bedre, bølgene skvalper også, skyller over ham, skvetter vann på tørr hud, fryktelig kaldt, ikke lett å dukke kontrollert her, ikke fristende å dukke i det hele tatt, vår mann går opp igjen. Begrunnelsen han gir seg selv er at han ikke ville bli tatt av strømmene. For noen år siden, lenge siden, den gang han var midt i tjueårene, da ble han tatt av strømmen, så helt malplassert er ikke disse tankene, vår hovedperson er en forsiktig mann, men han nærer heller ingen utpreget skrekk for vannet, han er ikke redd for å bade i sjøen, ikke i det hele tatt, det er mer å snakke om respekt, tenker han, der han går bortover, bortover stranden, fra Sele til Bore, for eventuelt å finne et sted der det ikke er så mye strøm.

ES2005