Russiske panoramamuseum

Det er mye å velge å skrive om her i Russland. De har kuttet vannet i leiligheten, sånt gjør de stadig vekk om sommeren, det er bare å leve med det, og husverten viste seg å være en sjakkspiller, men jeg utspilte ham i to lange partier nå i natt. Jeg har også fått flere gaver – hvor utrolig det enn kan virke, og jeg har vært i restauranter og i parker og opplevd litt av hvert, selvsagt. Mer om det siden, denne posten skal handle om en spesiell type russiske museum.

De kalles panoramamuseum, og er en spesialitet fra Sovjettiden. Jeg ser dem overalt der det har vært en russisk krig, og jeg har ikke sett dem andre steder, selv om ideen sikkert er blitt kopiert. Enhver som har et minstemål av kjennskap til Russland, vet at de er svært opptatt av krigene de har utkjempet, spesielt når de har blitt angrepet, og slått tilbake. Disse krigene har på mange vis vært spesielle, russerne har for eksempel godt på dundrende nederlag i alle som en av dem, og alltid tapt langt mer både i mannskap og materiell enn i invasjonsstyrkene.

Triumfbuen i Kutuzovskij prospekt, nær Park Pobedy metrostasjon

I Napoleonskrigen, som russerne feirer som en seier, vant franskmennene alle slag som var, også det avgjørende ved Borodino, og det var slett ikke ledd i noen strategi fra russernes side, som man kanskje kan lære i barneskolen, at russerne slapp franskmennene inn, for så å brenne ned ressursene, slik at franskmennene stod uten forsyninger, det som kalles den brente jords taktikk. Russerne forsøkte med alle tenkelige midler å hindre dem, som de også forsøkte med tyskerne knappe 150 år senere, de tapte, og de tapte grundig, det er bare det at russerne aldri blir fullstendig beseiret. Da må man gå hele veien til Vladivostok (i hvert fall til Uralfjellene), ellers vil alltid russerne kunne trekke seg tilbake og slå til når fiendens soldater begynner å lure på hva denne seieren egentlig vil føre frem til. Napoleon, for eksempel, var overbevist om at et inntog i Mosvka ville føre til en meget gunstig forhandlingsposisjon i fredsforhandlingene som nå ventet, men så ventet det bare ingen fredsforhandlinger. Russerne overgav seg ikke, selv om den gamle hovedstaden ble erobret og brent ned. Og så var det Napoleon trakk sine styrker tilbake,  og russerne kunne liksom ri ved siden av, og tvinge Napoleon til å holde retretten på de krigsherjede områder, slik at soldatene døde av sult og kulde og utmattelse, sånn vant russerne på en måte krigen, på en ganske overbevisende måte. Men de mistet langt flere menn, og mange, mange byer, deriblant Moskva, men sånn er det, her blir det feiret som full seier, og hærfører Kutuzov som en stor helt. Han er på diger sokkel og ridende til hest ved siden av museet, og paradegaten museet ligger i, er oppkalt etter ham.

 

En sedvanlig digresjon, det der. Det er panoramamuseene dette skal handle om. De er alle bygget opp på  samme måte. De handler om en krig, det er russerne som blir angrepet og det er mulig å fremstille det ærerikt for russerne, og det er plassert i samme by (eller like ved, som Moskva 12 mil fra Borodino) som det viktige slaget panoramaet fremviser. Så har de et ordinært museum, der de stiller ut de vanlige tingene, alle slags gjenstander som har vært brukt eller har tilknytning til slaget eller krigen, uniformer, våpen, redskaper, alle mulige ting, pluss malerier av offiserene og av slagformasjonene, alltid i overkant romantisk fremstilt, og alltid lett å se hvilken nasjonalitet maleren har. Spesielt russiske malere legger ingenting i mellom i å fremstille egen tapperhet, og fiendens usselhet, perfeksjonert i Sovjetiske malere fremstillinger av nazi-tyskerne og den røde hær under Den store fedrelandskrigen, som andre verdenskrig heter her borte.

 

Alt dette er bare oppvarming til selve panoramautstillingen, det er den som spiller hovedrollen, og skal være den store avslutningen. Det foregår alltid i toppetasjen i museet, og museet er alltid helt rundt, og kuppelformet. Det er dette som gir panoramaeffekten. Du kommer opp trappen i midten av panoramet, og så kan du se rundt deg 360 grader, der veggene er dekorert med scener fra slaget, altså malt, og gulvet mellom deg og veggen er formet som et slags autentisk terreng fra slaget, med gresstuster, forhøyninger og groper, og ikke minst ødelagte kanoner og brente hus, og hva som ellers måtte være i syne for dem som deltok i slaget. Det går ofte slik at modellene på gulvet ser like ut som dem som er malt på veggen, slik at de liksom forsvinner inn i hverandre, og gir inntrykk av å være akkurat det synet soldatene fra den gang hadde. I Panoramamuseet fra Borodino her i Moskva, hadde de også høytalere, som spilte geværskudd, rop og trommeslag til angrep. Det er egentlig ganske artig, og særlig i byer der slaget direkte var er det flott, for da vet du at du umiddelbart etterpå kan sjekke om terrenget de har malt, stemmer med virkeligheten.

Det er flere enn jeg som tar bilder

Jeg har vært på og husker godt tre slike museer, dette i Moskva, det i Volgograd, som selvsagt viste frem slaget om Stalingrad, og nok må ta gullpremien i denne konkurransen, det museet var virkelig bra, og museet i Sevastopol som viste krimkrigen, flott det også.

Sånn ser det ut med statuen av Kutuzovskij og panoramamuseet, når man kommer fra Kutuzovskaja metrostasjon

Det er en etterlevning fra Sovjettiden, og det er artigere enn det er historisk korrekt. Hovedsaken har vært å få frem det heroiske. For eksempel viser museet i Volgograd godt frem den Sovjetiske soldaten som ofrer livet med å ligge med en håndgranat i hånden, til en tanks kjører over ham, eller hvordan det var, han ofrer i hvert fall livet for å ødelegge en tysk maskin, og det har godt kommet med i veggmaleriet.

Følgende youtube-film gir et noenlunde inntrykk av hvordan det ser ut, og virker når høytalerne er skrudd på.

 

 

Det ser ut til at billedproblemet er løst. Så da vil bilder bli lagt ut forløpende på alle tidligere poster, og jeg vil skrive videre på denne litt utover kvelden her i Moskva.