Siste dag i Jekaterinburg hadde et russisk irritasjonsmoment som virkelig var til irritasjon. Jeg våknet som vanlig godt uthvilt og altfor tidlig i forhold til hvor mye søvn jeg skulle trenge, jeg stod langsomt opp og hadde en god dusj, eller, å kalle den god er å overdrive, i det sovjetiske, avskallede badet, men jeg dusjet i alle fall, og hadde varmt vann. Jeg spiste en lang frokost, og fulgte med på russiske nyheter, og ble vel smått deprimert over hvor lite jeg egentlig fikk med meg. Jeg leste også et lite kapittel i Brødrene Karamasov, det vil si, jeg fullførte et kapittel på russisk, jeg leste det på norsk i går, og denne gangen ble jeg smått optimistisk over at det var en viss fremgang, det var liksom mulig å trenge gjennom dette språket her, å forstå det.
Men skuffelsen kom da jeg skulle sjekke ut, og lever bagasjen til oppbevaring, for så å tilbringe en dag i Jekaterinburg. Av en eller annen grunn, hadde ikke hotellet bagasjeoppbevaring, de henvendte meg til stasjonen. Det er graverende, og komplett idiotisk i mangel på service, et russisk hotell har jo så mange ansatte, at jeg kunne bare satt bagasjen hvor som helst, og den ville vært under oppsyn. Men jeg måtte altså gå til stasjonen, som riktignok lå like ved, men i et hotellopphold hører med at man kan få bagasjen oppbevart den dagen man sjekker ut. Og på stasjonen var det sedvanlig russisk kaotisk, selv jeg som lett leser kyrillisk, selv om jeg ikke forstår alt som står der, hadde vanskeligheter med å finne hvor bagasjeoppbevaringen egentlig var, og det til og med etter jeg hadde skjønt ordet for det. Da jeg omsider fant det, etter et kvarter, var det sedvanlig russisk kø, vi snakker halvtime, til time.
- Minnesmerket for krigen i Afghanistan, Jekaterinburg. Og jeg.
Jeg orket ikke det. Så jeg ble gående siste dag i Jekaterinburg, med absolutt all bagasje drassende med meg. I begynnelsen var jeg så irritert at det gikk ut over humøret, men så kom jeg ned til sentrum, og fikk øye på de russiske tingene, et helt ute av proporsjoner minnesmerke om Afghanistan, et museum jeg gikk inn i, og som viste seg å være om de eldste tider og arkeologiske utgravninger i Ural, om den store fedrelandskrigen, og til og med en foreløpig stengt etasje om de siste årene i livene til tsarfamilen Romanov, der bare jeg fikk slippe inn. Jeg greide å si at jeg reiste videre i kveld, og dermed fikk jeg slippe inn før det var åpnet. Etterpå gikk jeg nedover hovedgaten prospekt Lenina (som hovedgaten vel heter i de fleste russiske byer), og fant meg en plass på Rosy Jane, det enestes stedet i Jekaterinburg jeg vet de har internett. Dog er de litt gjerrige med kortene, man får bare ett, og det er for en time.
På museum, i øverste etasje, der ingen ennå fikk lov til å gå
Det ble mye Jekaterinburg. Dette skal jo handle om togreisen. Klokken sånn i sekstiden Jekaterinburgsk tid, begynte jeg å gå oppover fra sentrum, mot jernbanestasjonen. Jeg gikk sakte, og gjorde mange avstikkere for å få noen siste bilder av byen, før jeg forlot den. På stasjonen var jeg sånn cirka klokken litt før sju, altså over en time før toget skulle gå.
Så var det den vanlige russiske, forvirringen for en utenlandsk turist ved jernbanestasjonen. For den som flytende behersker språket er det egentlig oversiktlig, all informasjon er der, for en som jeg, som greit leser kyrillisk, men ikke alltid forstår hva det betyr, det jeg leser, er det alltid noe som forblir uklart. Denne gangen var det hvilket spor toget mitt skulle gå fra, og om det var et tog som startet herfra, eller om det var et forbipasserende tog, med kortere tid for ombordstigning. Her hadde jeg ingen grunn til å stresse, informasjonen kom i god tid, det var også et tog som startet herfra (nr. 342, avgang 1807, Moskvatid, med endestasjon Nizhnevartorsk, for den som vil kopiere reisen, særlig tognummeret er viktig å få med seg, da feiler man ikke). Jeg kunne med god tid gå om bord.
Denne gangen skulle jeg ha plastkart, altså tredjeklasse, det vil si alle samlet på samme sted. Billetten ble med det latterlig billig, så vidt over norske hundrelappen for togtur og overnatting, men så etterlot jo også plassen min denne gangen noe tilbake å ønske.
Trangt i køyene i plastkart på den transsibirske jernbanen
Jeg fikk overkøye, og var forberedt, ingen detter ned, for russere er ikke dette skummelt i det hele tatt. Så da skal det ikke være skummelt for meg, heller, tenkte jeg, og var fast bestemt på å undertrykke følelsene fra togreisen Minsk – Kiev fra i fjor, da jeg var konstant redd for å ramle ned den kanskje 70 cm brede sengen, halvannen meter over bakken, og ingen sikring. Og med skranglete russisk tog i svinger og oppbremsinger, jeg skal ikke underslå at motet sviktet noen øyeblikk, da jeg kløyv oppi. Jeg hadde også glemt å tenke på at det praktisk talt ikke var plass der, ikke i høyden heller, kofferthyllen er noe sånt som halvmeteren over sengen. Og til sist var avstanden fra hodeenden til føttene noe sånt som 1,70 m, altså kortere enn jeg. Det er yogaøvelse for meg å komme meg oppi dette her.
Nåvel, først kommet opp, tenkte jeg at jeg ikke skal være den som bryter prinsippene om at ingen ramler ned. Jeg sørget derfor for å holde meg godt inntil motsatt ende, ha tyngden der. Jeg hadde plassnummer 54, en seng Lonely planet ikke anbefaler, fordi den er like ved vannforsyningen, toalettet og plassen til togverten. Det var en renning uten like, alltid noen russere som skulle ha en te eller en øl, eller noe annet, mange skulle jo av i Tyumen midt på natten, og gadd ikke sove i det hele tatt. Jeg våknet ved hver minste antydning til lyd, de gangene jeg da greide å sovne. Man er jo litt, smått stresset, selv en så til de grader avslappet person som jeg, når man ligger der i underbuksen med absolutt alle verdisaker og alt man eier og har på reisen i en hylle like over, og man i tillegg må klare å våkne i tide til man skal av, 0452 Mosvkatid, 0652 lokaltid.
Det siste var ingen problem, det første ikke heller. Jeg tror sant å si ikke det er særlig med tyveri på de russiske togene, uten at jeg skal oppheve meg til noen ekspert her, det er jo ikke så ofte jeg tar dem, men normalt er folk snille og greie, og vil ikke stjele. Det er vanlige folk som tar togene, for rene, skjære kjeltringer er det ikke lønnsomt.
Ankomst Tobolsk
Som i Norge blir det i Russland grytidlig lyst om sommeren, og jeg kunne i våkne øyeblikk, som det altså var mange av, ligge og se ut av vinduet under meg, på det Sibirske landskapet som føyk forbi. Og da alle sammen stod opp, alle som skulle av i Tobolsk, og det var mange, hadde solen stått skikkelig opp, og forsynte det vakre, Sibirske landskapet med et fabelaktig morgenlys. Og Russland, kontrastenes land, like før vi stanset i Tobolsk, var det åpent landskap, med åser og sletter og spredte trær, og en elv som rant gjennom, duggfriskt om morgenen, der var det en hyttelandsby, med sprukne, gamle datsjaer, helt nedslitt, uten at selv det kunne se stygt ut i terrenget og lyset.
Kort etter kjørte vi inn i Tobolsk, den besynderlige stasjonen, en mil utenfor selve byen, og jeg var på ny for meg selv med full bagasje, hundrevis av mil til nærmeste kjente, og uten verken billett videre eller plass å sove. Jeg kjøpte meg en flaske vann til frokost, sjekket så godt jeg kunne tabeller og guidebok etter toget mitt videre, gikk til skranken, som her var herlig køfri, og fikk meg akkurat den togbilletten til Omsk, lørdag kveld, som jeg ønsket meg. Dessverre fikk jeg ikke den like viktige billetten videre til Tomsk, søndagen, og heller ikke mandagen, så her har jeg litt å ordne, industribyen Omsk er ingen by å være strandet i (spør Dostojevskij, kan man flåsete si, eller Kolchak, litt morsomt!).
Men den tid den sorg eller glede, nå var det å komme seg inn til sentrum, buss 4 eller Marsjrutka 20, sier guideboken. Ved stasjonen var ingen tegn til holdeplass eller informasjon eller noe som helst, ganske så russisk, jeg løp litt frem og tilbake etter alt som hadde disse numrene, og opplevde ganske frekt og ganske demotiverende at to av dem reiste fra meg i det jeg med all bagasjen nådde frem til døren, og til og med prøvde å åpne den, ved den ene anledningen. Den tredje bussen – som i anstendighetens navn var den beste (bedre enn Marsrutkaen jeg ikke klarte å åpne døren til) og riktige (i motsetning til den andre bussen, som hadde rett nummer, men kjørte feil vei) – nådde jeg også frem til i siste liten, men nå tvang jeg meg inn, grep tak i stangen innenfor, og svingte koffertene inn i den stappfulle bussen som like etter begynte å kjøre.
Bussen kommer, stasjonen i Tobolsk, slik ser det ut
En helt grei blogg 