Dette er Asia

Det er første hele dag på min togtur fra Irkutsk til Vladivostok, siste del av den transsibirske jernbane. Det er tog nummer 32, som gikk fra Irkutsk klokken 0407 Moskvatid, 0907 lokalt. Vi var ved Ulan Ude halv fem i går, lokaltid, det er byen hvor den transsibirske jernbanen deler seg for den som skal nedover til Ulan Bator og Beijing. Det er en russisk by hvor religionen er buddhistisk, hvor de har templer – datsans – i stedet for kirker, og hvor folket kalles burjater, med et språk som er i slekt med tyrkisk. Vi har nå Mongolia like i sør, den transsibirske jernbanen skiller seg her, for dem som vil følge linjen nedover til Ulan Bator og Peking. Dette er Asia.

 

Det enorme slettelandskapet er nå farget av gult og grønt og brunt, tørt gress. Digre elver renner overalt med skittent, brunt sølevann. I horisonten er store, runde fjell, også de dekket av gress, brunt gress, som de har det i Asia. Endelig føler jeg at jeg er i Asia.

 

Definisjonen går jo ved Uralfjellene, men definisjoner treffer jo ikke alltid slik man føler det burde være. Strengt tatt skulle jo Europa ikke vært definert som et kontinent, men som en flik av Asia. Jeg er jo historiker mer enn geograf og biolog, og i min verden stanser europeisk historie ved Svartehavet. Syd og øst for Svartehavet er ikke noe Europa for meg.

 

Men Russland er jo litt spesielt her, det er jo så stort at det er som et kontinent i seg selv, og i Sibir føler man verken at man er i Europa eller i Asia, men nettopp i Sibir. I villeste Russland. Den russiske kulturen er jo Europeisk, selv om størsteparten av landet er geografisk plassert i Asia. Derfor følte jeg hele tiden at jeg befant meg i Europa, så lenge jeg var i Sibir og besøkte byene der, og så på landskapet der. Definisjonen sier Asia, følelsen Europa, det er Russland.

 

Landskapet fra Ural til Irkutsk er stort sett skog av gran og bjørk og furu, landet er flatt, med noen små høydedrag. Fjell finnes ikke, utenom noen få spredte, som for eksempel rundt Krasnojarsk. Elvene er store og seige, de renner langsomt, og det er mange av dem. Dette er karakteristisk Russland. Hele tiden er det små byer og bebyggelse rundt jernbanelinjen, på de utroligste steder kan de dukke opp, milevis fra alt annet. Dette er fattige områder, man ser det av husene, av veiene, det ser alt sammen ut som overlatt til seg selv. Likevel er det liksom alltid noe på gang, det er noe veiarbeid, jernbanearbeid, kanskje litt arbeid på jordene, en fabrikk i aktivitet, områdene er ikke utfattige og håpløse. Og alltid finnes disse sovjetiske betongblokkene et eller annet sted, prikk like overalt. Dette er Europeisk Russland øst for Ural, hvis en slik feilaktig setning kan passere.

 

Asiatisk Russland begynner virkelig øst for Ulan Ude. Her er alt enda mer forfallent enn i resten av landet, dette er ikke bare tilsynelatende, men tydelig, overlatt til seg selv. Her er bygninger som sikkert en gang har vært fabrikker, men som simpelthen har rast sammen, og nå bare står der, mest som en haug murstein. Husene er også gjerne sprukne, de få gangene det dukker opp noen husklynger. Stort sett er det bare landskap. Mye av det som er bygget, er bygget i kommunisttiden, med kommunismens finurlige egendefinerte økonomi, der for eksempel det dobbelte jernbanesporet over en elv, ikke går over to broer, men hvor man har bygget en ekstra og prikklik bro like ved siden av. Det kan ikke være andre grunner enn at man fryktet krig og bomber fra Kina, men i dette ødeste av områder ser det riktig så rart. Spesielt når kommunistene også bygget sin BAM-bane nord for Bajkalsjøen, slik at man i denne mest forglemte av de transsibirske strekninger har kvadrubbelt jernbanespor. Og opptil fire broer over elvene.

Flott bro, eller hva? Artig da å tenke på at mitt tog kjører over maken.

 

Det er så fascinerende å se på. Man forestiller seg hvordan det må være her om vinteren. Nordmenn og vesten kjenner jo bare den Sibirske vinteren, men det er slett ikke i Sibir vinteren er kaldest. Flere kunne fortelle meg at de var glade for at de nå hadde flyttet inn i Sibir, fordi der de bodde før, i nord, syd og vest, var vinteren «veldig kald», som de sa. Hvordan er det mulig å holde ut i de sprukne trehusene vinterstid? Jeg ble frarådet å komme hit og se, vinteren er for kald, sa de. Sommeren er bra.

 

Og det var den virkelig. Fra togvinduet er det vidunderlig å se hvordan landskapet forandrer seg, og samtidig ikke gjør det. Det er det samme hele tiden, med små, små variasjoner, og litt større her i Asiatisk Russland, enn i Europeisk. Og av og til dukker mennesker og liv opp her også. Plutselig er en og annen asiatisk russer og bader eller fisker i elven, eller i en liten vanndam i en pussig eng. Her og der går en gjeter med buskapen sin. En bil kjører hvor hen?

 

 

Man blir sugd inn i dette landskapet og disse omgivelsene. Det er noe man ikke har sett før. Det er Asia.