REM – Lifes rich pageant

I vår gjennomgang av REM-platene fra de tidlige årene har vi nå kommet frem til plate nummer 4, Lifes rich pageant, eller «livets rike (livlige) show (fremvisning, forestilling». Dette er REM på sitt samtidig mest rocka hittil, og samtidig mest politiske, det er fra denne platen de får rykte for å være et politisk band. De tar også et skritt videre fra de obskure førsteplatene og den smått utilgjengelige – men ytterst fabelaktige – fables of the reconstruction. På Life’s rich pageant finnes sanger hvem som helst kan synge med på, og de kommer også med noen ordentlige hiter, særlig Fall on me, som mange gode REM-fans har som sin favoritt.

Jeg fikk denne platen som min første fra IRS-årene, den første etter Automatic og Out of time. Sangene på Lifes rich pageant var såvisst ikke så umiddelbart vakre, og ikke så veltilpasset en 20-årings ivrige følelsesliv, men den har sanger som fungerer utmerket for gitar og står seg utmerket mot slitasje. Sangene på denne platen er jevnt over godt oppbygget, både i tekst og melodi. Melodiene har fine vers, med ordentlige refreng, og et flott mellomspill innimellom. De har alle sammen karakteristiske gitartriller fra Peter Buck, karakteristisk koring fra Mike Mills, og Michael Stipes skarpe og karatkteristiske stemme.

Tekstene er langt mer konkrete enn de foregående platene, og Life’s rich pageant er kjent for å være REMs mest politiske plate. Mange sanger går direkte på miljøvern (som Fall on me og Cuyahoga), noen handler om den amerikanske borgerkrig (Swan, swan hummingbird), flere om det å være ung og ivrig (These days, I believe og til dels Just a touch med tekstlinjen «I’m so young/I’m so young/I’m so god damn young»). Flere sanger har konkrete referanser, foruten de allerede nevnt, Begin the begin, Flowers of Guatemala, og da står vi etterpå bare igjen med de to pausesangene Underneath the bunker og Superman, og Hyena. De utgjør en utmerket helhet.

Som vanlig tar jeg platen sang for sang.

Begin the begin

Dette er en gammel og stor og vedvarende favoritt. Den er like tøff å høre på platen, som å spille den selv. Har man lært barre-grep, kommer man seg gjennom den, inkludert et forsøk på den karakteristiske trillen som begynner sangen, og mange av versene. Akkordene er F#, A og E i verset, D i refrenget som ikke er det bærende i denne sangen. Det er verset som er tøft. For ikke å snakke om overgangen til det som høres ut til å være en modulasjon, men det er bare første verset en gang til, tøffere. Teksten går noe som dette: «Birdie in you hand/Like life’s rich demand/The insurgency began/and you missed it» og «I searched for it, and I found it/Miles standish proud/Congratulate me»

Sangen har fullt av referanser for internettungdommen. «Philanders tie», som det blir sagt så meningsfylt i refrenget, er ikke bare en tullesetning. Philander er en morder, og oppfølgingen med «A murders shoe» setter det på plass. På samme måte kan den som vil søke på «Miles standish proud«, og finne at her er meningen også noe ganske så konkret. «Like Martin Luther stand» kan jo referere til to personer med det navnet, meningen vil jo blitt forskjellig, og slik kan den virkelig hardcore fansen fordype seg i en tekst jeg egentlig ikke tror betyr så mye. Dette her gjorde Michael Stipe meget bra på de tidlige platene, det er fra Monster det begynte å butte i mot, mener jeg. Det er ikke samme spenning over denne Kenneth, i «What’s the freequency, Kenneth?», selv om referansen også her er noe konkret. Men det begynner liksom å nærme seg å være et triks, det blir litt anstrengt, og fra Monster og utover snakket Michael Stipe stadig mer om at han hadde skrivesperre, når han skulle lage tekstene til sangene.

Det var liksom enklere da det ikke var så nøye. Og Michael Stipe kunne skrive tekster uten å tro noen ville få dem med seg, langt mindre studere dem og fylle dem med mening. Begin the begin er et fyrverkeri av et åpningsspor, både i tekst og melodi, det sitter som støpt og er stemning mer enn innhold – som det skal være i skikkelig rockemusikk. Og tenk å åpne en plate med en sang som heter «Begin the begin». Dette er en plate som mener det.

 

These days

R.E.M smeller til i fortsettelsen også. Det er liksom en sang som skal ha troen, dette, men det går så fort og så rockete, at det aldri blir påtrengende (som det nok ofte blir for nyere REM)

«We have many things in common, name three»

«We are young despite the years/We are concerned/We are hope despite the times» er jo en ting som kan sies riktig tøft og høres flott ut, men i motsetning til nyere REM, er det ikke så plagsomt meningsfylt. Vi har hele tiden følelsen av at de bare tuller.

Med Begin the begin og «These days» har platen fått en kjempestart.

Fall on me

Dette er for mange den store hiten før Loosing my religion. Den er musikalsk, og har en sterk, politisk tekst om miljøvern. Og det er virkelig et kunstverk av en sang. Den begynner med en liten trille med to gitarer, før verset i D-moll og A-moll kommer i gang, og det søvnige, avslappende, trillende gitarspillet til Peter Buck. Den har også et aldeles nydelig mellomspill, der Stipe holder på i-en i «meeee», og koringen til Mike Mills rett og slett overtar. «Well I can keep it above/but then it wouldn’t be sky anymore/I got a message to you, you got to promise to take it home» og en Dm, Dsus4 kombinasjon, før refrenget begynner på ny i nesten salige omgivelser.

Oppbygningen til refrenget går slik: «Buy the sky and sell the sky, and tell the sky, and tell the sky«, og koringen er sånn: «What is it up in the air for/faalll on/if it’s there/it’s over, it’s over me«. I tillegg har en ekstra korstemme med «It’s gonna fall/it’s gonna fall» fra ingen ringere enn Bill Berry.

Den egentlig enkle sangen har mange finesser som løfter den opp til en fortjent plass blant det beste REM har laget.

Cuyahoga

Det er virkelig en imponerende start på denne platen. Sang nummer 4 er Cuyahoga, en sang som også står utmerket på egne ben, og passer godt inn på platen. Både teksten og melodien er forholdsvis komplisert, melodien som alltid fra R.E.M på denne tiden, teksten kanskje litt mer konkret enn vanlig. Cuyahoga er en elv i Ohio (den renner ut i Lake Eire),  en av de mest forurensede elvene i USA. Den er derfor lett å tolke til hvordan mennesket kommer og tar vare på naturen, og lar være å gjøre det. Men det er såpass kryptisk, at det aldri blir pinlig og påtrengende.

Verset er Em – G – Em – D. Refrenget er en serie akkordskifter, og tekstlinjen «Cuyahoga» sagt tre ganger. Legg merke til de fine gitartrillene gjennom hele sangen.

Hyena

Sang nummer 5 er derimot en riktig lystig morosang. Dette er REM-magi, som de hadde den på 80-tallet, men som de nok ikke har nå lenger, hvor bra man enn synes de nyere platene måtte være. Hyene er helt uanstrengt. Den har et bitte lite innledningsriff fra Peter Buck, og vers som går i E og A, med Aadd2 som variasjon. Det er så enkelt som det blir. Tempoet er hurtig, og det er ikke mye fargelegging og triks utover altså å løfte ringfingeren på gitaren ved a-akkorden. Refrenget går i G, D og A, også helt standard harmonier, men her er det koring fra Mike Mills som – som vanlig – utgjør magien. Michael Stipe synge «Hyena», mens Mills (utydelig) synger «I see the day ahead/all things that I cried through/God knows you’re doing this, don’t you»

Sangen har også en magisk sanglinje, følg med, «A beautiful young lady».

Underneath the bunker

Og hva har vi her? En helt merkelig instrumental, bygget opp over en svært enkel gitarsolo, spilt på en og en tone, og uten triks av noe slag, bortsett fra en aldri så liten slide fra 5 til 12 bånd på den lyse e-strengen.

Flowers of Guatemala

Dette var favorittsangen på platen i mine yngre dager. Smaken har nok forandret seg litt akkurat på det. Det er fortsatt en flott sang, men andre sanger er artigere. Stipe synger stille og undrende i verset, som har appeggio-spilling over en A- og en E-akkord. Sammen med triangler og lette trommeslag, og en forsiktig koring fra Mike Mills, gir det en nesten i overkant vakker stemning, før refrenget kommer inn med full instrumentasjon og tekstlinjene «Ammenita is the name/the flowers cover everything/they cover over everything/the flowers cover everything«. Det er liksom som om også instrumentene og refrenget «Covers everything». Verset har tekstlinjer som «Took a picture that I had to sell/People here are friendly and content«, og Mike Mills komme inn med koring aaaah-ahah-aaah, på siste ordet, som han liksom overtar.

Sangen har et flott mellomspill med tekslinjene «Don’t look into the sun«, som blir gjentatt, og det er her en overgang til en tøff solo.

I believe

Dette er en friskus av en sang. Dette er den store optimistiske sangen på platen, og i IRS-årene og hele REMs karriere. Glem kunstige falskspill som «Stand» og «Shiny happy people», det er slett ikke optimistiske sanger, REM tuller jo bare, og særlig sistnevnte, er jo ikke særlig ofte spilt på konserter, selv om den ble en hit. REM likte den aldri, og på 90-tallet gikk vi rundt og snakket om Robert Smith i The cure og Michael Stipe i REM som tok avstand fra sine egne mest populære sanger, «Friday I’m in love» og «Shiny happy people». De ble liksom mest populære når de løy. Resten av sangene var som de var. I believe går ikke i noen slik felle, det er en gladsang som passer flott inn i et hvilket som helst kult image, og som ikke skulle være noe problem for noen oppvakte mennesker å stå for.

Sangen går i friskt og raskt tempo i E-dur, med F#m og A i harmoniene. Gitarspillingen til Peter Buck er rask og trillende, lys og fin, Bill Berry og Mike Mills holder et flott og raskt komp, og det er i det hele tatt mye som skjer i instrumenteringen.

Et skikkelig høydepunkt, som fortsatt kan komme som en overraskelse på meg, er mellomspillet med en enkel «ooooo», og det som vel må være et trekkspill, over akkordene Dm og Bb.

Det er så man rent kan tro at til og med Michael Stipe kan believe.

What if we give it away

Dette er en sang som ikke står seg i dette selskapet, selv om den har sin sjarm og aldri har plaget noen. Verset er enkelt, akkordene er D og G, med en karakteristisk treslagseffekt på gitaren, som avslutning på tekstlinjen. Refrenget er også enkelt, nesten litt komisk, med Stipe som sier «What if we give it away», mens Buck hamrer på gitarstrengene fra en D-akkord opp til en G. Og en gang til, og en gang til. Hva sangen handler om, er slett ikke godt å si. Hva man gir bort i verset og i refrenget ser ikke ut til å ha den store sammenhengen, det ser ikke ut til at Stipe har lagt sjelen sin i teksten her.

Også denne sangen har et fint mellomspill.

Just a touch

Og dettte var sangen jeg likte minst, kanskje av alle sangene REM har laget og utgitt. Den går altfor raskt, er skrik og hyl, og ikke fant jeg noen stemning i den og helst syntes jeg den bare var bråkete. Det er fortsatt vanskelig å mene noe annet om den, den er rask, og den er bråkete, og dette går på bekostning av melodien. Skiftene er fra A til G, kanskje med en D etterpå, og de skal generelt gjøres så raskt som mulig. Teksten skal skrikes «What in the world/Woman in black/Don’t you remember/the sun is back/a day in the life well nobody laugh/Look to the days, how long can this last»

Den har slektskap med Star69 på Monster, men jeg synes av de to, så er det Just a touch som er sjefen.

Swan swan hummingbird

Johnny Reb er en forkortelse for Johnny Rebel, og står som et slags symbol for soldatene til sydstatene under den amerikanske borgerkrigen, eller for alle beboerne i disse statene, slik Uncle Sam for hele USA. I sangen spør Stipe Johnny Reb «What’s the prize of heroes?» og tilkjennegir at dette er en politisk, typisk kryptisk sang om borgerkrigen i USA. Den er kryptisk allerede i tittelen, der Swan betyr svane, og hummingbird er kolibri. Sangen går i Am (og fortsetter Dm – G – E, alternerende med Dm, G) i en meget akkordbasert sang, og Stipe begynner med å henvende seg dobbelt til svanen og til kolibrien med budskapet «Hurrah! We’re all free now». Og han fortsetter «What noisy cats are we?» og «Stone and bone, he bore his cross». Jeg tror ikke man skal tolke for mye mening inn i dette, det skal være kryptisk og stemning.

Mellomspillet er et av de flotteste REM har, og på 90-tallet pleide vi å spille det to ganger på gitarseansene våre, fordi vi syntes det var så fint.

«A marching feet, cup of rhyme/Whisky is water and water is wine/Marching feet, Johnny Reb/What’s the prize of heroes?»

Akkordene her er G, D, Am og C.

Superman

Swan, swan hummingbird hadde vært en perfekt avslutning på platen, men REM slenger på en merkelig sang ekstra. Den står helt på siden av alle andre sporene på platen, og er i så måte typisk REM. Sangen er også den eneste cover-låten REM gir ut på en offisiell Studio-plate, eller på noen offisiell plate i det hele tatt, sett bort fra singler og samleplater med single- og b-side-utgivelser. Og når de skal velge en eneste sang å lage cover av, så velger de denne, originalt utgitt av «The Clique», og med tekst som handler om at «jeg er Superman», så en dame må ikke tro hun slipper unna. Det er bare to vers, i det ene bruker han liksom supersynet til å se «right through you» at hun ikke «love that man you’re making with now, do yoi?», i det andre bruker han liksom superfarten til å finne henne igjen, «if you go a million miles away I’ll track you down, girl», og «trust me when I say I know the pathway to your heart». Det er Mike Mills som synger, et er ment som en morsomhet, og det er vanskelig å la være å smile.

 Posten er forelopig litt ufullstendig. Den vil bli gjort ferdig når jeg kommer hjem fra Russlandsreisen.

**

En svoren fan vil jo si at REM er på sitt beste jo nærmere man er Fables of the reconstruction, og dette er platen som kommer rett etterpå. Det er altså en meget bra plate. Den er også mer tilgjengelig enn de andre platene fra IRS-årene, og vil være et utmerket valg for dem som likere nye REM, og vil sjekke ut det gamle.