Tvers over Russland i fly

Jeg med flybilletten på flyplassen i Vladivostok

Jeg med flybilletten på flyplassen i Vladivostok

Fra Vladivostok til St. Petersburg i en eneste reis. Det er vel så langt som man kommer i Russland med fly, byene lenger øst har ikke forbindelse til annet enn Moskva, og Kaliningrad har heller ingen flyvninger som kan matche denne lengden. Etter først å ha krysset Russland med tog, krysser jeg det altså med fly. Og for virkelig å gi jernet, var det straks videre med tog til Tallinn samme kveld. Jeg regnet på det, og fant ut at dette ble et døgn med 31 timers reis. I strekk.

Slike opplevelser får man ikke ofte i livet, så det er ikke snakk om annet enn å utnytte dem fullt ut. Flyet fra Vladivostok skulle gå klokken 1540. Det vil si at jeg hadde litt tid på formiddagen til å se de delene av byen jeg ennå ikke hadde sett, og det er klart, det skulle jeg.

Havnen i Vladivostok

Havnen i Vladivostok

Og det skjer alltid noen små mirakler her borte. Lonely planet skriver at hotellene i Vladivostok er sprengt med kinesiske og koreanske pakketurister, jeg så ikke mange av dem, og det virket ikke unormalt å bare droppe inn og få seg et rom, slik jeg gjorde. Men til frokosten skal det sies, det var ganske fullt ved bordene, og det førte til at en høflig amerikaner kom og satte seg ved mitt bord. Da jeg spurte hvor han var fra, svarte han «Actually, I’m from Novosibirsk», og dette «Actually», var noe han brukte ofte. Og han var altså russer som hadde bodd noen år i New York, og pådratt seg en kraftig amerikansk aksent, og også et slags amerikansk lynne, av den veldig høflige, tilbaketukne sorten. «Actually, I’m here only a few days».

Frokost på hotellet Primorje

Frokost på hotellet Primorje

Men han kunne opplyse meg om at det ikke var nødvendig å ta taxi til flyplassen, det gikk buss, og det fra stasjonen like ved. Merk ærede lesere, som planlegger noe av det samme: Lonely planet fra 2006 skriver at man må bytte buss underveis og bruke over 2 timer til flyplassen, det stemmer ikke lenger. Buss 107 fra stasjonen bruker en drøy time, og koster 50 rubler + 10 rubler bagasjen. Rutetabellen finnes på ethvert hotell.

Og det som også var så kjekt med han her fyren, bortsett fra at han sparte meg noen hundrelapper og hadde mye artig informasjon, var at han var med i et slags program, han var her i anledning et eller annet, (han kalte det «train», og måtte si «actually, I came by plane, the train was only training»), og det kom stadig kjekke venner av ham, og satte seg ved vårt bord. Fellestrekket var at de hadde studert i USA. Særlig Tanja som hadde bodd i Kansaas var kjekk å snakke med, hun sa hun kom fra en by ingen hadde hørt om, Komsomol, og da var det kjekt å være meg å kunne si: «Komsoml na amure? Grunnlagt i 1932?» Jeg tror jeg ville blitt forundret om noen utlendinger hundrevis av mil unna, kunne sagt det samme om Bergen. Det hører dog med at jeg visste dette her, fordi jeg nettopp hadde lest det i Lonely planet, som jeg leser meget oppmerksomt.

Allright, all denne samtalevirksomheten førte til at frokosten ble litt forsinket, jeg var ikke ferdig før ti over ti, og hadde så vidt et par timer til å se resten av byen. Jeg la i vei mot nord, og brukte mesteparten av tiden i en russisk ubåt, som nå er et museum. Lonely planet skriver at den er full av koreanske turister, det stemte ikke når jeg var der, jeg hadde hele ubåten omtrent for meg selv.

Jeg sjekker utstyret i den sovjetiske ubåten i Vladivostok

Jeg sjekker utstyret i den sovjetiske ubåten i Vladivostok

Jeg tar men velfortjent hvil i S-56 ubåten - som også er et museum - i Vladivostok

Jeg tar meg en velfortjent hvil i S-56 ubåten - som også er et museum - i Vladivostok

Det ser ut til å bli en vanlig lang post dette her. Flybussen var litt uheldig for mitt fly, veldig tidlig 1220, når mitt fly skylle gå 1540, jeg ville være på flyplassen langt over to timer før flyet mitt, og en god stund før innsjekking. Og jeg måtte jo også skyte inn et lite ekstra mirakel, et utslag av ganske sterk flaks, og en kilde til ekstra bekymring, for dem som går og tenker på hvordan slentrende jeg klarer meg i ville Russland uten å gå helt fortapt.

Jeg kom tilbake til hotellet sånn litt før tolv, la de siste tingene i kofferten, og pakket med tanke på flytur. Så sjekket jeg rommet, gulvet, sengen og badet, om jeg hadde glemt noe. Og da jeg ristet overtrekket på sengen, kom det virkelig en 50-kopek singlende, den la jeg i lommen, så gikk jeg ned i resepsjonen, fikk bekreftet at flybussen gikk 1220, og skyndte meg ut for å kjøpe vann. Det var jo ergerlig, tenkte jeg, jeg skulle jo kjøpe vann på vei tilbake fra byturen, men det glemte jeg, så nå måtte jeg ut ekstra, og fikk bittelitt hastverk. Jeg la igjen storkofferten på hotellet, så jeg kunne løpe 20 meter nedover gaten til butikken, og gå tilbake og hente kofferten igjen. Der spurte vakten om jeg hadde glemt, og så sa han et russisk ord, og gjorde en armbevegelse over skulderen, «sikkert sekken», tenkte jeg, og fortalte ham at sekken lå i kofferten, ingen problemer. Han snakket litt til, men jeg avfeide alt, sekken lå i kofferten. Sånn er det, jeg har en sekk til flyhåndbagasje, og en sekk å gå rundt med. Den å gå rundt med er mindre, og får fin plass i kofferten når jeg skal reise lengre av gårde. Så gikk jeg ut, og kom øyeblikkelig tilbake. Det var jo jakken jeg hadde glemt, og den var mildt sagt viktig. For å være på den sikre siden, hadde jeg jo lagt alt jeg trengte for reisen i jakkelommene, inklusive pass og billetter. Det hadde tatt seg ut om jeg hadde oppdaget det på flyplassen i Vladivostok, en time unna byen.

Flyplassen i Vlavdivostok

Flyplassen i Vlavdivostok

Flybussen utenfor flyplassen i Vladivostok

Flybussen utenfor flyplassen i Vladivostok

Men sånn er det, veien legger seg til rette mens man går. Jeg var ti minutter før tiden på bussen, 20 minutter før innsjekking på flyplassen, alt gikk som smurt, alt gikk så til de grader som smurt. Jeg spute om å få vindusplass, og det fikk jeg. Det manglet ikke på noe. Etter sikkerhetskontrollen – som i Russland er noe ordentlig, og ikke det vettforlatte tøyset vi holder på med i vesten. Her kontrollerer de for våpen, og ikke for drikke og tannkrem.

Hva man ikke kan ta ombord i russiske fly. Legg merke til at i motsetning til hos oss, konsentrerer de seg om farlige ting.

Hva man ikke kan ta ombord i russiske fly. Legg merke til at i motsetning til hos oss, konsentrerer de seg om farlige ting.

Etter sikkerhetskonrtollen var det store tomme ingenting. Bare en eneste stor ventehall, og en stakkars kiosk som ikke solgte noe som helst. Jeg hadde imidlertid mitt vinduer av en bærbar (som man ikke trengte ta ut av sekken, som i vesken, det er jo lett å se at det er en datamaskin på røngten-fotografiet), og kunne bruke ventetiden på å skrive et par bloggposter.

Allerede klokken tre var det å gå ombord i flyet. Det var det gamle systemet å bli kjørt bort til flyet i buss, og vi fikk noen minutter der ute til å ta bilder og se oss om, før flyet var helt klargjort, og vi kunne gå ombord. Plassen min var imidlertid ikke så gunstig som jeg først hadde forestilt meg. I et fly som var sånn 70-80 % fullt, kom jeg på en plass med folk på alle kanter, foran bak og på sidene, og de på sidene var et russisk kjærestepar, der hun var en ordentlig dolle, og jeg skjønte straks at her ville det ikke bli noen interessante samtaler. Her mistet jeg bare en plass å ha saker og ting på, og et alternativ for benstrekk.

Vi går ombord i flight XF 463 Vladivostok - St. Petersburg, Vladivostok Avia

Vi går ombord i flight XF 463 Vladivostok - St. Petersburg, Vladivostok Avia

Først som sist kan jeg også skrive at flyet fløy med ettermiddagen med solen i sør, min side, og så varmt, at jeg stort sett faktisk måtte ha nede vindusdekselet. Det var dessuten for det meste overskyet, så min glede av vindusplassen var nokså begrensent. Vi fikk mat, to måltider, men ikke noe vin og cognac, drikken var alkoholfri, men den var til gjengjeld alkoholfri. Slik måtte jeg sitte ni timer i fly.

Utsikt fra vinduet i flyet fra Vladivostok til St. Petersbug

Utsikt fra vinduet i flyet fra Vladivostok til St. Petersbug

Ni timer i fly. For en lang mann. Vestover, så selv om man har reist ni timer, har det bare gått to timer på klokken. Jeg fryktet rett og slett dette her. At jeg som en zzzzombie måtte orientere meg i St. Petersburg og finne frem til riktig stasjon, og så få noe dritt av en natt på toget, med russisk grensekontroll, der jeg kanskje måtte til å forklare hvorfor jeg ikke hadde registrert meg alle plasser jeg hadde overnattet, og det ene og det andre, og til slutt, grytidlig i Tallinn, der jeg verken hadde hotell eller kart eller guidebok eller noe som helst.

Og jeg ante det verste da jeg av flyet oppdaget at jeg til tross for å ha sjekket grundig plassen min, glemte igjen soveputen fra NSB. Slett ikke det viktigste, men jeg skulle heller ha langt den igjen med vilje, enn å ha glemt den. Jeg sendte også noen tekstmeldinger til nye russiske venner, med helt håpløse grammatiske feil, som å skrive «I shall goes» på engelsk, og på toppen av det hele ringte jegeren fra Sibir, og snakket så jeg ikke skjønte noenting som helst.

Men alt dette her var bare en kort reaksjon og gikk greit over. Jeg fikk bagasjen min, kom meg på riktig buss, fikk spurt om det var riktig der jeg gikk av, og tross fordømte, russiske problemer med å kjøpe metrobillett til riktig stasjon, og komme seg med kofferten ned til banen, så kom jeg meg til stasjonen uten verken å være utslitt, gretten eller irritert. Jeg la fra meg bagasjen i bagasjeoppbevaringen, og gikk rett og slett ut og fikk unna St. Petersburg.

Jeg spiste, fikk med meg de viktigste turistattraksjonene, fant alle butikkene jeg skulle (uten at jeg fant alt jeg skulle i dem), og var egentlig godt opplagt da jeg kom tilbak til stasjonen i ti-tiden, halvannen time før toget skulle gå. I min vladivostok-klokke var det god morgen nå, tidsforskjellen er 7 timer.

Jeg tar et bilde av meg selv ved siden av min favoritt - Den russiske (egentlige ukrainske) forfatteren Nikolaij Gogol

Jeg tar et bilde av meg selv ved siden av min favoritt - Den russiske (egentlige ukrainske) forfatteren Nikolaij Gogol

Etter et lite uhell med å bomme på plattformen (jeg kunne godt kalt det et laangt uhell, jeg hadde vogn nummer fem, og toget jeg fulgte langs ved den feile plattformen, hadde 30-40 vogner før jeg kom til nummer fem, som altså var feil – det var et tog som skulle splitte seg til Polen, Tyskland, Hviterussland og Ukraina, derfor ante jeg ikke mistanke, selv om det altså ikke stod Tallinn noe sted på vognene), fant jeg også riktig tog. Og hellet alle mennesker har, forlot heller ikke meg denne gangen heller, jeg kom på kupe med et ungt, kjekt ektepar fra Tallinn, det vil si, han fra Tallinn, hun fra Russland, men de bodde i Tallinn og hatet Russland. Men de kunne gi meg all informasjonen jeg trengte om hva jeg skulle gjøre når jeg kom frem til Tallinn, de kunne til og med geleide meg frem til riktig hotell. Den biten var rett og slett ute av verden, det gjorde ikke noe at jeg ikke fikk kjøpt guidebok i St. Petersburg.

 

Her er mitt tog. Som man ser er jeg på feil perrong.

Her er mitt tog. Som man ser er jeg på feil perrong.

Så gjenstod bare grensekontrollen, og faren for å bli kadavertrøtt. Det siste var ikke noe spørsmål, jeg hadde tvert i mot problemer med å få sove, og det var fordi jeg var så ivrig, og forresten smått bekymret med tanke på grensekontrollen. Men den så lenge ut til å gå meget fint. Da den endelig kom, var det det en russisk babusjka som stor for kontrolleringen, hun var ikke i det hele tatt interessert i alle kvitteringene og overnattingene, hun nøyde seg med passet og imigration-card, som det heter, og der det var spørsmål, trådte min nye estoniske venn meg til unnsettelse, med korrekte oversettelser til engelsk. «Var det bare så enkelt som dette?» tenkte jeg, etterpå. Det var det riktignok ikke. Jeg måtte stadig vekk opp og frem med bagasjen, både på russisk og estonisk side, og jeg var så vidt jeg fikk med meg den eneste i vognen som måtte ha en ekstra sjekk på hva jeg egentlig gjorde i Russland, jeg hørte på forhånd de snakket om «Norvezjets», som altså er nordmannen, altså jeg. Men nå var jeg trygg og hadde alt under kontroll, det eneste som kunne blitt et problem, var registreringene alle plassene jeg hadde overnattet. Regelen er at tre netter samme sted skal registreres, og sånn jeg gjorde det rundt Bajkal, ble det rot her. Jeg skiftet hele tiden overnatting, så ingen steder lå jeg tre netter, men samtidig var det nesten en hel uke der jeg bare hadde en eneste kvittering, den fra Sliudjanka. Som sagt, dette var ikke noe problem. De var bare interessert i hvordan jeg hadde kommet meg inn og ut, og der grep min nye venn fra Estonia inn, og forklarte hele greiene, så alle var fornøyd, og det ble god natt for den som kunne klare å sovne.

Halv sju var i fremme, etter ytterligere å ha skudd klokken en time tilbake. «Welcome to Tallinn», sa Estonieren hyggelig, han virket veldig sunn og stolt over byen sin, og må med god grunn, må jeg si, nå som jeg har sett den. Nedover fra stasjonen gjennom gamlebyen til SAS-hotellet, forklarte han meg alt hva vi så (eller det er å overdrive, han forklarte meg noe, mye), og når vi var så nærme at det var umulig for meg å bomme, var det farvel og lykke til til hverandre. Jeg hadde greid det, jeg hadde flydd tvers over Russland, og etterpå kommet meg over grensen og inn på et hotell.

Jeg spiser en liten frokost i en park i Tallinn

Jeg spiser en liten frokost i en park i Tallinn

Det hører med til historien som en liten anekdote, at når dørene ikke stod på vidt gap, fikk jeg for meg at det var stengt sånn på morgenen. Jeg satte meg derfor i parken, fant frem datamaskinen, og spiste noe kjeks noen russere jeg hadde delt kupe med, hadde etterlatt seg. Det var frokosten. Da datamskinen gikk tom for batteri, gikk jeg bort til SAS-hotellet, og fant ut at det bare var å gå rett inn de dørene som slett ikke var stengt, bare lukket. Jeg fikk selvfølgelig rom, og det av den overdådige sorten. Noe lignende har jeg bare opplevd i Warszawa.

 

Jeg fikk etter ukevis fravær koblet til på internett med den bærbare, på hotellets WiFi, og dermed ordnet en rekke med ting. Jeg skjønte jeg måtte hvile litt, men på reiser som dette, må hvilingen aldri overdrives. Man må ut og erfare byen. Det var jeg klar til i 1200-tiden, etter til og med å ha opplevd en estonisk sauna.

3 kommentarer på “Tvers over Russland i fly

  1. Geir Skårland sier:

    Jeg har også vært i Tallinn. Men har aldri opplevd russisk grensekontroll. Eller Vladivostok, men det var kjekt å lese din blogg, for nå har jeg jo fått en smakebit. Høres ut som fin ferie, spennende å reise alene & treffe folk. God tur videre.

  2. […] og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s