Rett øst i Estland

Slottet i Navra. Og jeg.

Etter at jeg trygt var kommet meg inn på SAS-hotellet i sentrum av Tallinn, var det til å administrere litt og hvile litt, før jeg rett og slett måtte ut og kjøpe meg klær. Noen ukers togtur tar på, og i stedet for å vaske klærne, kjøper jeg heller nye, gjerne flere i slengen, så blir det lenge til neste gang. Jeg måtte også få tak i Lonely planet for de baltiske statene, eller landene, som de selv insisterer på å bli kalt. Jeg måtte også få spist litt. Alt dette tok formiddagen. Ettermiddagen ble brukt til å tumle rundt i gamlebyen, jeg så med en gang den var vakker, og den minner om tilsvarende i mer berømte Praha og Krakow, og flere i mindre berømte østeuropeiske byer. Det er koselig, og det er autentisk, men det er jo temmelig turistifisert, og for meg er ikke det tingen når jeg reiser på egen hånd. I følge med andre er det selvfølgelig helt topp, det gode, enkle liv, med restauranter overalt og fin stemning, så Tallinn kan bare anbefales, reis dit, reis dit. 

Utsikt mot gamlebyen fra St. Olavskirken i Tallinn, Estland

Men jeg reiste altså vekk. I øst er det områder hvor de snakker russisk, og hvor det fortsatt kan være litt sovjetisk stemning og villskap, ikke striglete, EU-tallinn. Så neste dag gjorde jeg unna de viktigste kirkene, museene og severdighetene (og selvfølgelig det viktigste måltidet – froksten, i timesvis), St. Olav-kirken med det høye spiret, en gang verdens høyeste bygning, bymuseet, og museet for tortur, siden jeg nå en gang passerte rett ved det. Tårnet i Olav-kirken var klart best, der ble jeg fengslet. Bymuseet var greit nok, men selv etter min smak var delen om Sovjet-tiden altfor politisert, der måtte etterretteligheten vike plass for skrik og skrål, informasjonen var ikke helt til å stole på, den var farget. Torturmuseet var omtrent prikklikt det i Praha, og i dag mest et underholdningsmuseum, og det er jo litt artig, at tortur fortsatt fungerer som underholdning.

Jeg i tårnet i St. Olavs kirken i Tallinn, Estland

Så var det å ta bussen til Russland igjen, i hvert fall så nærme man kommer. Grenesbyen Narva, og området rundt Peipsi – Europas tredje største innsjø, og den største utenfor Russland, der skal det fortsatt være godt russifisert, og i alle fall det mest russiske man finner i EU. Den gamle Sovjetiske marinebasen, Paldiski, fristet selvsagt også, og jeg så på muligheten for å ta buss først bort dit, og så etterpå hele veien til Narva på den andre siden av landet. Avstander her i Estland er jo ikke noe å snakke om for en som nettopp har reist den transsibirske jernbanen, selv sammenlagt er jo hele baltikum mye mindre enn Russland øst for Kina, så den er grei. Jeg så også på muligheten for å leise meg bil, og kjøre rundt kysten av Peipsi, som et Europas puslete svar på å reise rundt Bajkal, det kunne jo bli artig nok. Men det var jo ikke i det hele tatt tid nok, aldri klarer jeg å forholde meg til at tid er noe å forholde meg til, jeg kunne jo ikke bruke opp hele min baltiske reise i Estland.

Men noe av det skulle jeg altså bruke der. Og da må jeg også ta med før jeg går videre en fin referanse og oppklaring fra i fjor, da jeg var på russisk språkkurs, sammen med fire racere fra Nord-Trøndelag, og Tone fra Tønsberg, fineste gjengen. Vi bodde på studenthjemmet, en opplevelse man ganske enkelt ikke får her i Norge, det blir bare ikke forfallent nok, de tre jentene på det fine jenterommet, og guttene på gutterommet, uten forsøk på å være fint. Blant dem jeg bodde med, var en trivelig rektor fra Stjørdal, for en privatskole der, og han ville i en alder av over 60 gå i gang med å lære seg russisk, fordi skolen hans og han selv hadde en rekke samarbeidsprosjekt med Estland, og han måtte kunne russisk for å kunne snakke med dem. Jeg stusset litt over dette, russisk i Estland? er ikke esterne sammen med de andre balterne, de største Russlandshatere vest for Svartehavet? Skulle de liksom ville snakke russisk, i stedet for engelsk, språket for den vestlige kulturen de for enhver pris vil være en del av? Og han forklarte meg dette med den store innsjøen, og navnet som minner om Cola-drikken, og om hvordan det der fortsatt var forfallent og stygt, og at det bodde russere der og at de snakket russisk. Nå har jeg lest og lært og sett mer av det, nå vet jeg litt om hva dette er, det er egentlig et interessant område med ganske forskjellige kulturer og årsaker til hvorfor det bodde russere der (skulle gjerne visst mer nøyaktig hvilket område denne Stjørdalsskolen reiste til), jeg skulle gjerne reist dit og sett, men det var ikke tid for mer enn Narva.

Og det var jo et slag minirussland hele ankomsten min, der jeg midt på mørke kvelden ble satt av på busstasjonen i Narva, klokken var 2200, bussen hadde brukt fire timer timer i stedet for tre og en halv, som planlagt, og jeg hadde bare navn og adresse på hotell, men ingen kart. Jeg hadde også vært på nippet til å gå av på flere tidligere stoppesteder, der jeg har spurt medpassasjerer «Er dette Narva?» – Ja. Den ene gangen var jeg til og med på vei av, da døren ble smelt igjen. En annen gang skulle jeg også av, da bussjåføren sa det var Narva, men ikke endestasjonen. Alt dette foregikk på russisk. Heldigvis var det et kart på bussholdeplassen, så helt russisk var det ikke, og på det fant jeg bare første og beste og nærmeste hotell (Hotell Narva – jeg ville prøvd å finne et annet neste gang), og tok inn der selv om de bare hadde dobbeltrom. Jeg sovnet straks, dagen hadde vart siden seks, morges, den var nå slutt.

Neste dag var det strålende sol og bare optimisme. Her i Estland (og Latvia, hvor jeg strengt tatt nå er) er det WiFi overalt, og jeg kunne finne ut at det gikk busser fra Narva til Riga, og flere enn Lonely planet oppgir. Det er Euroline, og den går 1505, koster 200 norske kroner, og stopper i Tartu på veien. Billettene skulle man kjøpe ombord, fant jeg ut på busstasjonen (der det ikke var noe som helst informasjon om denne bussen), og så var det sightseeing. I kjent stil gikk jeg ut på måfå og bare noenlunde orientert om retninger. Med selvsyn så jeg Voskresenskij katedralen, eller oppstandelseskirken på norsk, bygget i 1898, for øvrig, og gikk bort til den. Deretter var det å finne slottet, som skal være 500 meter nord for jernbanestasjonen. Da jeg plutselig fant et skilt med slottet 0,6 kilometer sør, skjønte jeg at jeg på ny  var på villspor. Normalt fører villspor at man får sett interessante og uberørte (av turister) områder, men om Narva kan jeg ikke si noe sånt, det er en uinteressant by. Helt standard, sovjetiske kommunistblokker, man finner dem overalt i alle de tidligere sovjetrepublikkene, verken bedre eller verre.

Men slottet, det danske slottet (altså bygget av danskene) , med den russsiske festningen på andre siden. Det var virkelig flott. I mellom lå elven, også den heter Narva, og renner med vann i fra Peipsi ut i Østersjøen. På vestsiden ligger Estland, på østsiden Russland. Og akkurat her i Narva, kan man så flott stå og se innover landet som nå er utilgjengelig, man har ikke visum. Grensebroen ligger der også, og man ser folk passere over. På vei inn i byen, i går kveld, var det kilometervis med trailere stilt opp i veikanten, med sovende sjåfører, ventende på tur gjennom kontrollen. Akkurat her er det veldig illustrerende, slottet og festningen ligner hverandre og er bygget med mange av de samme stiltrekk, besøker man slottet, skulle man jo se festningen også, og omvendt. Men på festningen på andre siden, er det bare to stykker, sannsynligvis russere, innfødte i byen, for ellers er det ikke så lett å komme seg dit. Skulle man liksom ha to stasjoner, 100 meter  fra hverandre? Nei, den broen, den broen, for meg virket den som noe unaturlig og sykt, har man lyst til å gå over, skulle man få lov til det. Det er jo bare 30 meter borte, men en annen verden, der er Russland, her Estland og EU.

Grensen mellom Russland og Estland, ved Narva (og Ivangorod)

Jeg gikk selvsagt inn på slottsmuseet som er helt allright, skjønt, det er området som er attraksjonen, og ble som vanlig helt fengslet oppe i tårnet. Der stod jeg og så innover Russland, nedover Estland, oppover mot Østersjøen, og vestover mot det stadig mer europeiske Estland. Det begynte å bli knapt med tid, klokken nærmet seg to, bussen skulle gå klokken fem over tre, og jeg hadde ennå ikke spist. Så i den siste delen av det indre slottsområdet måtte jeg løpe litt. Restauranten på området – anbefalt av Lonely planet – var stengt, eller nedlagt, på godt russisk vis, skiltene var der fortsatt, restauranten ikke. Jeg fant imidlertid en annen restaurant, også anbefalt, German pub heter den, og jeg anbefaler den videre, selv om den etter en god (og for meg litt nervepirrende – siden jeg skulle rekke bussen) stund kom med begge rettene jeg hadde bestilt – samtidig. De hadde også en artig norsk plakat der. Restaranten, eller puben, ligger helt naturlig når man går nedover fra slottet og leter etter stasjonen, plutselig er den der.

Norsk plakat i Narva, Estland

I dagslys hang byen mye bedre sammen enn i kveldsmørket dagen før, det er virkelig en liten by (67 000 innbyggere, men de bor i blokker utenfor sentrum, som er lite), der alt verdt å se ligger innenfor en halv kilometers radius for stasjonen.

 

Unger i lek ved en fontene i Narva, Estland

Og på busstasjonen var det også skikkelig og godt russisk. Ti minutter før bussen skulle ut på den syv timer lange turen, var det ikke tegn til noen buss, og det var heller ingen av folkene som stod der som skulle til Riga. Fem minutter før tiden, altså klokken 1500, rullet det riktignok inn en buss – men den skulle til Tallinn. Og på den gikk praktisk talt alle ombord. Jeg fikk den vanlige følelsen av nervøsitet, jeg ønsket ikke en ekstra natt i Narva, så bra er byen ikke, en dag er den verdt, så backup-plan ville bli Tartu, men da blir det mye Estland. Det er jo Latvia og Riga jeg synes virker mest spennende, det var der jeg hadde tenkt å sette inn tyngepunktet, og det fikk jeg også lov til, for bussen kom noen få minutter senere, en fin og grei buss fra Eurolines.

Grensekontrollen mellom Estland og Latvia var sånn jeg mener de bør være. Jeg stusset et tidspunkt over at veiene plutselig ble dårligere, det humpet slik at det ble vanskelig å lese, slik det også er mellom Tyskland og polen. Plutselig humper det. Jeg fikk likevel ikke med meg at jeg var i et nytt land, før jeg på en stopp senere skulle kjøpe meg noe drikke for de siste estiske slantene, og stusset over de latterlig lave prisene. De skyldtes at det var latvisk valuta, lati, i enkel hoderegning 20 ganger mer verdt enn de estiske kroonene. Jeg var altså i Latvia.

I Riga hadde jeg sett meg ut et nytt hotell i opp mot luksusklassen, Nordic hotel Bellevue, i Raipa boulevard, nokså nær ved stasjonen. Både Estland og Latvia har godt utbygd WiFi-system, blant annet kan du regne med at det finnes på buss- og togstasjoner. Jeg kunne derfor flekke frem det bærbare underet, og sjekke kartene ved hver eneste stans nedover. Hotellet var også lett å finne, og selvsagt lett å sjekke inn i. Jeg var i Riga, hjembyen til Mikal Tal.