Å reise i disse internettider

Ja, så har jeg kommet meg inn på et hotellrom i Vilnius, Litauen, siste stopp på min soloreise tvers over Russland, og etterpå nedover hovedstedene i de baltiske landene (med en sjarmøretappe til Narva, i Estland – sjekk tidligere post!). I morgen går flyet tidlig, 0655, og min opprinnelige plan var å ta en natt på flyplassen, men den opprinnelige planen er skiftet ut med denne: Jeg sover på hotell i stedet.

Og på hotellet har de WiFi, som stort sett fungerer. Det vil si at jeg kan bruke siste kvelden til å gjøre hva jeg vil på internett. Tja, jeg skal ikke skrive på meg noe her, for jeg ville jo egentlig ha lastet opp forskjellige ting, og ordnet litt opp i bloggpostene mine fra turen gjennom Russland. Men akkurat det kan jeg ikke gjøre helt som jeg vil, for opplastningshastigheten er så treg, at den av og til nekter meg å gjøre det. Selv om det bare dreier seg om vanlige, små bilder.

Denne posten skal ikke dreie seg om vanlige, små bilder. Den skal handle om hvordan det er å reise nå i disse internettider, som jeg så velvalgt kalte det i overskriften. Jeg har jo siste sju år brukt hver eneste sommer til å være borte i utlandet i hvert fall en måned, ofte mer, og det har gått fort fra den gang man av og til gikk til nettkafeer for å sjekke mail og sende, til sånn det er nå, da an rett og slett kan fortsette planleggingen og ordne opp og sjekke alt mulig, mens man er underveis.

For eksempel bussturen i dag, fra Latvias hovedstad, Riga, til Litauens’ Vilnius, det var nettforbindelse langs hele ruten. Med det kunne jeg bruke de fire timene og ett kvarter turen varte, til å sjekke severdigheter og informasjon om Vilnius, til å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det med å komme meg til flyplassen, og til og med sjekke hvilke hoteller som var ledig, og med et trykk få frem hvor de lå. Jeg kunne bestilt også, det viste seg at det ville blitt billigere.

Jeg tenkte først å ta et hotell nær flyplassen, men siden den bare er en halv mil utenfor sentrum, er det ikke mye søvn å spare på å bare være i sentrum. Da sparer man også bagasjeoppbevaring på stasjonen, og klattet med å transportere seg først til hotellet, så til flyplassen. Jeg fant på nettet et hotell, Panoroma, det lå rett ved stasjonen, var billig, og i det bussen var fremme, kunne jeg bare spasere like inn dit, og vite at det var ledige rom.

Dette med kart og flyreiser og hotell er helt førsteklasses, det gjør det svært mye enklere, i hvert fall når man reiser på egenhånd, sånn som jeg, denne gangen. Men jeg kunne også gjøre andre ting, sjekke nyheter både lokale og innenfor mine særinteresser, som for eksempel er sjakk, der jeg kan følge med akkurat som jeg var hjemme i Norge. Jeg kan holde kontrollen over finansene, gjennom nettbanken, og jeg kan til og med spe på litt med aksjekjøp, gambling eller pokerspill, hvis jeg var av den typen, akkurat som var jeg hjemme i Norge. Man trenger rett og slett ikke være avkoblet fra verden lenger, når man er på reise. Og det synes jeg er veldig, veldig bra.

I Sibir var det riktignok annerledes. Det har sin sjarm det også, jeg ville jo ikke reist dit, hvis ikke, men alt det der maset og stresset med å komme frem til en ny by, uten å vite hvor man skal bo, eller hvordan man skal få billett videre, det slipper man når man kan ordne alt sammen på internett. Og gjøre det underveis.

Her i Vilnius har jeg for øvrig hatt en rolig dag. Det er mandag, og dermed er alle museene stengt, deriblant KGB-museet, som jeg vil kalle det, museet i det gamle KGB-hovedkvarteret, som også ble brukt av Gestapo, forresten. Det handler om overgrepene som der har skjedd, og er berømt og beryktet, jeg skulle gjerne brukt hele dagen i dag, der, det er jo en av hovedgrunnene til å reise til Litauen. Men det var altså stengt. I stedet vandret jeg rundt og tok bilder av kirker og statuer, spankulerte rundt og småfilosoferte og ventet. Da kvelden kom, gikk jeg tilbake til hotellet og koblet meg opp på nettet.

Betegnende nok ser det ut som jeg har mistet det nå. Jaja, jeg har liksom en følelse av at jeg skulle være litt ambivalent til all denne nettbruken, jeg er jo en bøkenes mann og har alltid likt det skrevne ord – på papir. Og det er ikke lenger siden enn i fjor oktober jeg i mitt stille sinn fremviste for meg selv litt forakt mot noen svensker, som på et hostell i Odessa, ikke kunne være med ut øyeblikkelig, for de skulle bare sjekke noe på facebook først. Nettet må jo ikke ta over for livet.

Akkurat her – dog – er ambivalensen litt anstrengt. Jeg synes det er skikkelig bra.

Og i morgen reiser jeg til Torrevieja, og Spania. God tur – takk skal jeg ha!