Europa sett gjennom en kopp kaffe

Jeg kom på ideen til denne posten, da jeg satt og drakk kopp etter kopp med kaffe på hotell Rus i Ukraina. Hva om jeg gikk gjennom land for land i Europa, hvordan kaffen er der, og hvordan dette gjenspeiler kulturen? Mens jeg satt og tenkte på det, og drakk stadig flere kopper gusjen, østeuropeisk kaffe, ble jeg mer og mer inspirert, og tenkte ut alt hvordan posten skulle være. Første utkast skrev jeg på flyplassen i Kiev, der jeg altfor tidlig ankom for å vente på flyet hjem, ferdig skrev jeg det sittende i en russisk togseng, øvre køye, nordøst for Kina, på vei mot Vladivostok. Det er riktignok Asia, men posten skal handle om Europa, og hvordan det ser ut – sett gjennom en god (og mindre god) kopp kaffe.

Norge og Skandinavia
Vi begynner i Norge, landet som ved siden av Finland drikker mest kaffe i verden. Vi drikker seks kopper daglig, og vi drikker traktekaffe. Både på arbeidsplassen og hjemme. Posen kjøper vi i butikken, og det er standardposer, industrikaffe. Vi kjøper akkurat de samme posene når vi skal ha kokekaffe, bare at da er bønnene litt grovere malt. Og kokekaffe har vi nå til dags bare på tur, selv om vi da foretrekker å ha kaffen med på termos. Vi er ikke så nøye på smaken, her i dette landet. Det skal være enkelt og greit. Sammenblandingen av bønner i posene, er gjort slik at kaffen skal smake mest mulig nøytralt, det er vel enklere å kjenne forskjell på smak i ulike traktere, enn på de forskjellige merkene. Dette er Norge, og her i landet har vi kald melk i kaffen, eller helst en fløteskvett. Det hadde aldri slått oss at det er rart å avkjøle drikke som skal være varm, hvis ingen i utlandet hadde fortalt oss det. Og her er vi ved et godt poeng, som kjennetegner Norge av i dag, hvor vi egentlig prøver å fjerne oss litt fra røttene våre, og være mer opplyste og kontinentale. Derfor har vi sluttet litt å drikke traktekaffe på byen. I stedet drikker vi alle mulige andre kaffetyper, helst caffe latte, espresso og cappuccino og andre med fine navn. Men selv om det nå også finnes espressomaskiner i norske hjem, er det traktekaffe vi lager når vi kommer på kaffebesøk, og i Norge kommer vi heller på kaffebesøk, enn på middagsbesøk. Så vi er altså et folk med staute kaffetraktere, vi drikker den på termos og med kald melk, dette er Norge som vi er. På kaffebarer og kafeer kler vi oss liksom ut, der drikker vi finere kaffe og er kontinentale og følger med i tiden, som en moderne nordmann skal gjøre. Men hjemme hos oss selv – er det trakteren igjen.

Lignende er det i de andre skandinaviske landene, vil jeg tro, bortsatt fra at danskene oftere drikker øl, og hva svenskene gjør, vet jeg ikke så godt. Jeg vil sette også Tyskland inn under her, selv om familien jeg bodde hos der på utvieksling på 80-tallet, ikke hadde kaffetrakter, så vidt jeg husker. Det er ingen selvfølge, der borte. Bestiller man kaffe på hotell eller lignende, får man gjerne en tykk slags sak, som varsler om at Tyskland også grenser til Øst-Europa.

England og de britiske øyer
Jeg har vært i England, som er kjent for å være helt håpløse matveien, og hvor man heller drikker te, enn kaffe. Kaffen jeg fikk der var pulverkaffe, og til alle pulverkaffedrikkere der ute, vil jeg si at bønnene de bruker til denne kaffetypen, er så dårlige at de egentlig skulle vært kastet. Jeg ser alltid for meg hvordan det er når vi rensker jordbær, noen er fine og kan spises til dessert, noen er litt styggere, men kan greit brukes i syltetøy. Og noen er halvråtne, hårete og gule, slik at vi må kaste dem i søpla og grøsse litt. Dette er pulverkaffe. Og i England, i London, serverte hotellet meg pulverkaffe på vann som var kokt flere ganger. Det er så dårlig som det blir. England tar bunnpremien. England får konsentrere seg om sport og musikk, kaffe og mat kan de bare ikke.

Frankrike og Spania
Så har vi de latinske landene rundt Middelhavet, land med kultur, og som er selvbevisst på sin kultur. I Frankrike drikker de caffe o le, kaffe med melk som selvsagt er varm, og andre typer kaffe blir ikke drukket. Det blir kanskje servert, men bare til turister, og alltid med forakt. Den franske kaffen skal være fransk, og de trenger ikke drikke italiensk kaffe for å vise at de følger med i tiden, slik vi må i Norge. På samme måte er det i Spania, der heter det Caffe con lecce, men de er mer lettvinte og ikke så fine på det som franskmennene, så om du vil drikke noe annet, er det like bra. Sånn er spanjolene.

I ingen av disse landene finner du noe annet enn finmalt Espressokaffe i butikkene, kanskje bortsett fra pulverkaffe – for turister.

Italia
Bella Italia er numero uno uansett hvordan man snur og vender på det. De har de vakreste kirkene, den beste kunsten, nydelig natur, god mat, god vin, la dolce vita, og selvsagt den aller beste kaffen i verden. Og det er Espresso eller Cappuccino, og de drikker det til faste tider på døgnet. Cappuccino er til morgenen eller til lunsj, etter middagen er det Espresso, og Espresso kan man også drikke til frokost. De har sukker i kaffen, fordi det er godt, og slipper å lure på om det er rett eller galt, og lurer i hvert fall ikke på om det skal være hvitt eller brunt sukker, eller alt mulig annet slags fancy vi finner på i Norge. Og du kan gå inn på en hvilken som helst sjappe i hele Italia, spør du etter kaffe, får du Espresso, og det av aller ypperste kvalitet. Selv den som ikke bryr seg særlig om kaffe, merker det, espressoen er noe eget i Italia. Og det er rart med det, for maskinene vi bruker ellers i verden, er jo italienske, og det samme er espressokaffen vi importerer derfra. Så hvorfor er den bedre i Italia? Det er bare å spørre en italiener, og høre om alle forholdsreglene de som tilbereder kaffen tar, for at bønnene skal være ferske, at det ikke skal være rester av gammel kaffe i pressen, at trykket skal være akkurat riktig, at temperaturen skal være riktig, at alt skal være riktig, og de gjør alt dette som en selvfølge. Og trenger ikke levere oss papirlapper som forteller oss det.

Øst-Europa
Straks man kommer fra Tyskland til Polen, merker man det på veiene. Plutselig blir de humpete. Plutselig mangler det gatelys. Plutselig er ikke alt helt på stell. Og slik er det ikke med kaffen heller. Jeg har kun drukket det på hotell, og der pleier kaffen å være noen tykke greier, som kommer fra en maskin, og som man ikke helt klarer å bestemme om er fryktelig sterk, eller bare er dårlig. Som oftest er den dårlig. Og den blir dårligere jo lenger øst man kommer, som også alt annet egentlig blir det. I Ukraina er det gått så langt at de har reklame for pulverkaffe på TV. Det finnes ikke kaffetrakter i noe hjem, og heller ikke annet utstyr til å lage kaffe, foruten en vannkoker. Dette er ikke land for kaffedrikkere, og skal man drikke det, blir det noe elendig skvip, som også livene kan være det, her i Europas fattige hjørne.

Hellas (og Tyrkia og landene mellom Svartehavet og det Kaspiske hav)
Jeg har hoppet over et interessant land, jeg har oppet over mange land, men de landene rundt Tyskland er som Tyskland, og de Øst-Europeiske landene er som Øst-Europa, men Hellas er noe helt spesielt. Der drikker de en type kaffe man rett og slett ikke får tak i i Norge, selv ikke på den hippeste, mest multinasjonale kaffebar, og ikke på innvandrerforretning, jeg har i hvert fall ikke sett det, og for å erte grekerne litt, vil jeg kalle det tyrkisk kaffe. Dette er kaffe malt så tynt, at den bare blir liggende i vannet. Vi har en sammenligning, passende egentilg, med den norske kokekaffen der gruten blir liggende igjen på bunn. Det gjør den her også, men tynn som støv. Kaffen lages i såkalte Ibruk, som er en bitteliten slags gryte, med et slags håndtak, så har man oppi kaffe og vann, koker opp, og når det er kokt, er det ferdig. Denne kaffen er helt super, sterk og fin, og den eneste jeg må ha sukker oppi. Dessverre klarer jeg ikke å knytte denne kaffen opp mot gresk kultur, den sier meg ingenting om grekerne, men den sier meg litt om tyrkerne, og enda mer om tyrkiske folkeslag i de tidlige Sovjet-republikkene rundt Kaukasus. Her finner vi land som Armenia, Aserbadsjan og Georgia, land som lager førsteklasses mat, som har en sterk og selvstendig kultur, og selvfølgelig derfor har sin egen kaffe. Og den er skikkelig.

Det er for øvrig interessant å tenke på, som den liten digresjon på slutten av en lang post, at Georgia, Armenia og disse landene her, ligger omtrent på samme breddegrad som Italia. Og på samme breddegrad finner vi så godt som alle land berømt for sitt kjøkken her i verden. Sjekk selv. Det skal godt gjøres at ikke din favofrittmat også ligger her omkring. Eller er du kanskje en av dem som setter mest pris på tysk og svensk mat, eller canadisk? Eller hva?