Skyggen

Det var nå en gang slik, og jeg tuller ikke når jeg sier det en gang var slik, for det var nå en gang slik det var. Det var skyggen, en skygge. Oversett disse setningene til russisk, så skulle forvirringen i begynnelsen være komplett. Slik jeg var komplett forvirret over hvordan denne personen forfulgte meg, nettopp den personen jeg i overskriften kalte for skyggen. Det var nemlig slik i dette tilfellet, at skyggen var en person, og denne personen forfulgte meg. – Slutt med det, sa jeg, selvfølgelig, jeg ville ikke ha noe av det, jeg ville ikke ha noe av å bli forfulgt av en skygge som ikke var min egen. På en skyggeaktig måte lot personen jeg snakket til la være å svare. «For noe tull,» tenkte jeg, og ristet demonstrativt på hodet, «hvis han vil forfølge meg, la ham gjøre det.» Slik gikk dagen, jeg stelte med mitt som jeg ellers ville gjort.  – Jeg aner ikke hvem han er, sa jeg til dem som lurte, – han har fulgt etter meg i hele dag. Mot kveld gikk jeg hjem, ikke uten å si til skyggen min at han ikke kunne følge meg dit, det kom ikke på tale. Jeg tenkte jeg kunne si det enda mer utvetydig når vi kom til inngangsdøren, først den ytre og så den indre, der skulle jeg i hvert fall ikke etterlate tvil. Og det gjorde jeg heller ikke, – kom deg vekk, din idiot! sa jeg med svært høy stemme ved den indre inngangsdøren, etter at han ikke hadde forsvunnet da jeg sa noe lignende litt lavere ved den ytre døren, – dette er leiligheten min! Jeg stod rett ut sagt med nøkkelen i hånden, jeg hadde stukket den inn i nøkkelhullet, det var bare å vri om. – Gå vekk! jeg låser ikke opp døren før du har gått! du kan glemme det! Jeg låste opp døren med et sinne jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere, det er ikke likt meg å bli så sint som jeg her ble, men han ble likevel stående og smatt inn døren innen jeg hadde smelt den like opp i ansiktet hans. Med rå makt dyttet jeg ham ut igjen, – kom deg ut! ropte jeg samtidig, – kom deg ut! Enten på grunn av ordene, eller på grunn av at jeg dyttet ham – han ble i hvert fall stående utenfor da jeg smalt igjen døren for andre gang, eller rettere sagt for første gang, og lynraskt vridde om låsen. «Endelig» tenkte jeg for meg selv, «godt å bli kvitt ham.» Jeg gikk inn på badet og pusset tennene, fortsatt med raskere bevegelser enn jeg pleier, og også litt lenger tid, det blødde flere steder fra tannkjøttet etterpå. Det er bare å innrømme det. Jeg gikk deretter med nærmest trampende skritt bort til sengen, skrudde markant av lyset, trakk dynen brutalt over hodet på meg selv, og knep igjen øynene så hardt jeg kunne, alt sammen uten å få sove. Utenfor stod skyggen, tenkte jeg, eller det mennesket jeg kalte for skyggen. Det var så forvirrende. Jeg følte liksom jeg måtte slippe ham inn.

ES2004