5 bøker av ulik type og kvalitet

En helt grei overskrift, det der. Jeg kom hjem fra ferie forrige onsdag kveld, og torsdag lånte jeg en sekk bøker på biblioteket for å få lest litt. 5 av disse bøkene er allerede utlest, og jeg vil for den blogglesende og litteraturinteresserte skrive hva jeg synes om dem.

Men først må jeg skrive litt om hvorfor jeg lånte de bøkene jeg gjorde. Før jeg reiste til Russland bodde jeg en natt hos min gamle kompis og klassekamerat Øystein, eller Øyvind, som han notrisk ble kalt av vår notoriske, gamle klasseforstander, Astrid N. Hoff, og han ville gjerne ha meg til å lese den nye biografien om Mao tse Tung, den til Jung Chang (stor skrift) og Jon Halliday (mindre skrift). Han ville gavmildt til og med låne meg boken på reisen, men jeg takket nei, den er for stor og tung, ikke å lese, men å bære med seg. Dog er det helt rett at jeg bør kjenne til denne boken og til Mao, og til Kina. Jeg har for det første stor interesse for Russland, og derigjennom for Sovjetunionen, og da må jeg også kjenne til Kina, for å skjønne mer av utenrikspolitikken og av kommnismen, som den ble i forrige århundre. Jeg må jo også kunne mer om Kina, for å skjønne hva profil-kretsen og AKP-ml i Norge egentlig drev med, hva det var som gjorde at Norges intellektuelle elite kunne falle for en slik tyrann.

Kort sagt, jeg måtte gjøre et kompromiss på min holdning om at det man kan skal man kunne godt, og det man ikke kan, det kan man ikke. Og jeg har tenkt at jeg har mer enn nok med Europa, der Russland og Italia er hovedinteressen.

Så da måtte jeg låne denne boken om Mao, og da måtte jeg gjøre det skikkelig. Så jeg lånte også den tidligere biografien, skrevet av livlegen Dr. Li Zhisui, jeg tenkte den var god å ha som bakgrunn og sammenligning, før jeg tok fatt på verket til Jung Chang, jeg hadde vel en anelse om at hun neppet ville være helt nøytral. Boken til Zhisui er også på 500 sider, så som oppvarming og innføring, tok jeg for meg Dams biografiserie om Mao, den er enkel og grei på 100 sider.

Et lignende løp la jeg opp til om Stalin. Jeg har jo lest det meste jeg har kommet over rundt Stalin, biografier til flere kjente russere, flere fangeberetninger fra GULAG-leirene, skjønnlitteraturen til de Sovjetiske forfatterne, og også den artige reiseberetningen til franskmannen Andre Gide. Her må artig forstås dypt ironisk, det er så man kan miste troen på litteraturen, når en nobelprisforfatter kan komme opp med noe sånt. Jeg har lest dette, men lite helt direkte om Stalin, og i alle fall ingen biografier, så nå lånte jeg det nye standardverket, som det vel vil bli, «Den røde tsar«, av Simon Sebag Montefioree. Jeg lånte også utgaven om Stalin, i Damms biografiserie, og jeg lånte en engelsk biografi av ukjent forfatter og opphav.

Den siste biografien jeg lånte, var om forfatteren Maksim Gorkij. Det har direkte sammenheng av at det var denne boken jeg leste på strendene i Costa blanca, Torrevieja, Spania, og årsaken til at jeg leste den der, var at jeg lånte den på sjømannskirken der nede. Systemet der er så koselig, man låner bøkene ved å ta dem med seg, og så tar man dem tilbake en eller annen gang. De får inn nye bøker, ved at folk leverer bøker de ikke trenger eller ikke har plass til eller ikke vil ha, og de sier så flott, at om alle kom og leverte tilbake bøkene de hadde lånt, så ville det aldri bli plass. Jeg bladde i Gorkij-boken mens mine foreldre var på nettet, og tok den med meg da de sa jeg bare kunne gjøre det.

Noen skjønnlitterære bøker lånte jeg også, «25. septemberplassen» av Dag Solstad, fortsetter Solstadgjennomgangen, han må jeg jo lese alt av, og den passer jo fint, når jeg ellers leser Mao. «Lotte i Weimar» lånte jeg fordi jeg lette etter en annen bok på M, og fant den der. Og boken på M jeg lette etter, var «Ingen skriver til obersten», av Gabriel Garcia Marquez (en bok som ikke stod på M, men på G, siden latinamerikanerne bruker mellomnavnet i alfabetiseringen).

Og her er min vurdering av bøkene jeg har lest

Great biographies, Stalin – Manuel Gimenez, Manuel Mas & Miguel Gimenez

Ærlig talt, denne boken leste jeg ikke ut. Ganske raskt ser man at denne biografien ikke holder «Great» kvalitet, forordet handler for eksempel om Lenins død, og antyder på en forlokkende måte at Stalin kanskje hadde noe med dette å gjøre, men at ingen vet. Er det noe å ha i et forord i en biografi om Stalin? Det er i det minste et varsel om hva man har i vente. Jeg fikk nok, da jeg så at de ikke engang hadde greid å skrive Stalins georgiske navn konsekvent gjennom boken, og vekslet mellom Iosef Dzugashvili, Josep Djugachvili og Joseph Djugachvili, for å nevne tre jeg fant når jeg bare bladde gjennom boken på ny for å finne eksempler. Etter å ha lagt den fra meg en gang, gjorde jeg et nytt forsøk, når jeg nå en gang først hadde lånt den, – men nei, jeg vil ikke sløve mitt sinn med å lese sånt som ikke holder mål.

Damms biografiserie, Mao Zedong – Delia Davin

Det var en klar fordel å låne livlegens beretning om Mao, og lese på den parallelt med denne mindre biografien. Mange av Davins opplysninger, ser ut til å være hentet rett fra boken til Zhisui, og tingene ser jo gjerne litt annerledes ut fra de to synsvinklene. For eksempel skriver Davin at Mao ikke pusset tennene, men skylte dem i te om morgenen, slik bøndene gjør, at han ikke vasket seg eller badet, men bare lot tjenerne tørke seg med et varmt håndkle. Og at det var helt vanlig å snakke om avføringen hans. Det siste skyldtes at han led av forstoppelse, tannhygienen skriver legen om i forbindelse om en tannsykdom hos formannen, og dette med håndklene er også noe legen bare skriver i forbifarten. En annen interessant sammenligning, er fremstillingen av flystyrten og dødsfallet til Lin Biao, marskalken og forsvarsministeren som i 1969 ble utpekt som Maos etterfølger. Han planla i følge det offisielle Kina statskupp, og ville flykte til Sovjetunionen da kuppet mislyktes. Flyet skal ha styrtet over Mongolia i mangel på bensin, og det at flyet styrtet med Lin Biao oppi, er omtrent det eneste som er dokumentert, her. «Denne usannsynlige historien ble delvis bekreftet av mongolske myndigheter», skriver Davin, og følger opp med å skrive at uansett hva som er sant, så var Lin Biaos vanære total (s. 74, forresten). Hos livlegen Zhisui er samme hendelse beskrevet som om Lin Biao faktisk hadde tenkt å styrte Mao, og på frykt for at planene var avslørt, faktisk hadde flyktet i retning av Sovjet og styrtet, som følge av mangel på drivstoff. Her er poenget at at denne hendelsen var et vendepunkt i Maos helse, etter dette ble han «deprimert, apatisk og søvnløs» (les selv s. 8).

Tja, ellers er biografier som dette raskt lest, og greit nok som en innføring. Det er jo ikke mye problematisering eller spørsmål eller interessante vinklinger, og i det som er problematisk, har forfatteren bare gjort et valg, og skrevet sin versjon av sånn det var. Jeg skal ikke gjøre det til en vane å lese sånne bøker.

Damms biografiserie, Stalin – Harold Shukman

Men jeg leste denne også. Og her hadde jeg jo bedre forutsetninger til å være på vakt, og følge med når diskutable hendelser blir fremstilt udiskutabelt. For eksempel har denne biografien bare en av mange, mange versjoner om hva som egentlig hendte da kommunistlederen Kirov i Leningrad ble drept i 1934. Hos Shukman kommer Kirov selv til Stalin, midt under den 17’de partikongress faktisk (den berømte, der et en håndfull stemmer går mot Stalin i valget til generalsekretær, og Stalin de neste par årene rensker unna mer enn et flertall av forsamlingen), informerer Stalin om at han er bedt om å stille som generalsekretær, men at han ikke vil. Var det ikke slik at Stalin hadde hørt slike rykter, eller fryktet slike rykter, og selv hadde kalt inn Kirov? Og Shukman skriver enkelt og greit, og på populærvitenskaplig vis, at Kirov «nesten helt sikkert» ble drept på ordre fra Stalin. Jaja, sånn er det i slike bøker, jeg liker jo bedre å få en forklaring på hvorfor dette er så sikkert, i stedet for å få det servert som en «nesten sikker» sannhet.

Dog, slike bøker er jo lettleste, og går fort unna.

Maksim Gorkij – En dikterskjebne, av Geir Kjetsaa

Dette er et større, og mer ambisiøst verk. Geir Kjetsaa er jo en av de fremste og mest markante forskerne på russisk litteratur i Norge, og han har tidligere skrevet anerkjente biografier om Nikolaj Gogol, Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij og Anton Tsjekhov, hvorav jeg har lest de tre første. Maksim Gorkij klarer vel ikke helt å holde samme nivået som disse sine litterære landsmenn, og her underdriver jeg, etter min mening er de i helt forskjellige kategorier. Gorkij kjenner jeg riktignok ikke inngående, jeg har bare lest «Barndom», og en novellesamling, men ut i fra det jeg har lest om ham, og vet om ham, er det temmelig opplagt at han holder seg et stykke under det beste. Han var opprøreren som ble kommunistregimets kjæledegge, og han mente litteraturen måtte lyve, der virkeligheten og realitetene ikke var bra nok. Og når man legger seg til en realistisk skrivestil, en stil utviklet og tilpasset det å være samfunnskritisk, så er det ikke helt bra å bli overdrevet samfunnsvennlig, slik Gorkij ble. Slik blir det ikke store forfattere av.

Og jeg synes heller ikke Kjetsaa er helt på topp, når han skriver om Gorkij. Han blir liksom for opptatt av å få til de korte, slående setningene, han i de andre biografiene sine gjør så godt. Men her med Gorkij, blir det til tider litt usammenhengende, og jeg må flere ganger til å tenke «nei, men var det ikke stikk motsatt, da?» For eksempel med Tolstoj, som først setter mye bedre pris på Gorkij som menneske, enn som forfatter, noe Kjetsaa forresten siterer brev fra Tolstoj til Gorkij på. Senere er det at Tolstoj nok likte Gorkij som forfatter, men som menneske kunne han ikke helt like ham. Riktignok er det lov å forandre oppfatning om en annen over tid, og Tolstoj kan jo ha ment to forskjellige ting på forskjellige stadier i livet, men Kjetsaa må jo da som biografiforfattere gjøre leseren oppmerksom på at så har skjedd.

Det er også andre sitat og utdrag fra brev og bøker og taler, som Kjetsaa bruker kanskje vel mye mer, enn det er verd. For eksempel er det ikke måte på, som Gorkij gjennom boken blir kalt «Stormfuglen». De andre Kjetsaabiografiene synes jeg er skikkelig bra, denne syntes jeg bare var ok. Kanskje er det bare jeg, som blir mer kritisk.

Ingen skriver til obsersten, av Gabriel Garcia Marquez

Om denne lille miniromanen, var jeg imidlertid ikke kritisk i det hele tatt, dette var en sann leserglede. Slike bøker gjør det verdt å lese bøker, og man kan lese mye dumt, om man bare får en slik skatt mellom hendene sånn av og til. Jeg kom borti den via en artig vei. Jeg var jo på nattklubb i Riga forleden, Pulkvedim neviens neraksta, eller «Ingen skriver til obersten lenger», som jeg fikk oversettelsen til å bli, og trodde jeg var på. Jeg sendte sågar tekstmelding, der utpå natten, kom til denne nattklubben, og hun jeg skrev til svarte raskt med henvisning til Marquez. Og jeg visste jeg måtte lese boken, og lånte den altså straks jeg kom hjem.

Sånn som dette kan bøker skrives. Den minner meg litt om «Den gamle mannen og havet», av Ernst Hemmingway, de er begge så korte og stødige og enkle, og handler om gamle hverdagsmennesker i sine langsomme liv, og er så overbevisende skrevet, at man lurer på hvorfor noen må bruke litterære triks for å skrive bøker. De gode historier er nok, mer enn nok. Og som om ikke det var nok, har verken Hemmingway eller Marquez spesielt gode historier. Det er bare helt vanlig og rett frem. Og man gir seg ende over.

For eksempel her hos Marquez, jeg visste jeg var solgt da man allerede på første siden får «I seksogfemti år – fra den siste borgerkrigen sluttet – hadde ikke obersten gjort annet enn å vente. Oktober var en av de få ting som kom». Det er dette hele den 94 siders lille boken handler om, ventingen (som hele boken til Hemmingway, handler om den ene fisketuren, der den gamle mannen får en stor fisk, som han dessverre ikke får inn til land). Han venter på pensjonen, det har han gjort i 15 år, og nå går det på stumpene for ham og konen. Ved siden av pensjonen han venter på, har han også et håp til en hane han eier, den kan godt bringe inn noen penger i hanekamp. Men å holde denne hanen har også sine problemer, for en hane skal ha mat, spesielt hvis den skal bli stor og sterk og vinne hanekamper, og mannen og konen har mer enn nok med å fø seg selv. Så hva skal de gjøre?

Det er dette hele boken handler om. Og det er vidunderlig skildret hvordan de to tross fattigdommen og ydmykelsene hele tiden insisterer på å holde sin verdighet, tigging og desperasjon ligger ikke for dem, enda de har god grunn både til å tigge og være desperate. Og de griper så vakket fatt i hvert et håp de kan få, han legger planer, nå skal de bare gjøre slik og slik, og så vil alt løse seg, og i disse håpene har de vel egentlig sine gleder og livslyst.  Jeg kan ikke skrive mer eller bedre om den, enn å si: Les den heller.

Og siste setning, siste avsnitt, helt ned til siste ord, er like vakkert og flott og sitatvennlig, som det første. Førsteinntrykket holdt hele veien inn. Les det selv.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s