Neil Young til Bergen

Det er litt av en konserthøst. Bob Dylan har allerede spilt i Stavanger, R.E.M kommer til Bergen, og Neil Young kommer sannelig også til Bergen. Allerede på tirsdag, faktisk. Jeg har selvsagt kjøpt billett, jeg skal selvsagt gå, jeg har selvsagt skaffet meg den nyeste platen, Chrome dreams II, og jeg hører på den hver dag, som jeg også har sjekket opp sangene Neil Young spiller på denne turneen, om det skulle være noen jeg ikke kjente på forhånd.

Om Neil Young, vil jeg gå tilbake til den gode gamle tiden i RF, Realistforeningen i Bergen, en forening som ikke hadde så mye med realister å gjøre, som den hadde med gøy og rølp og konserter og arrangementer på HULEN og Kvarteret, vi arrangerte hver torsdag og har gjort det lenger enn jeg har levd. Der stod Neil Young selvsagt sterkt, hvor er det vel Neil Young ikke har stått sterkt, og der sa en gang Martin Sognstad, var det vel han het, at han hadde ganske mange plater hjemme, og opp mot en tredjedel av dem var Neil Young. Det er litt av en prestasjon, for mange plater for en konsertbookingarrangør, som Martin, det betyr mange plater. Og det er helt troverdig 1/3 var Neil Young.

Det er mange av de store artistene som har vært produktive, og hva Bob Dylan holdt på med på 60-tallet, er det vel ingen som kan konkurrere med, verken i kvantitet eller kvalitet. Neil Young har holdt på slik hele karrieren. Han har gitt ut en til to plater i året, siden han debuterte som soloartist i 1968, og her snakker vi studioplater. Live- og samleplater kommer i tillegg, som sideprosjekt og gjesteopptredener også gjør det. Neil Young var den kreative kraften i Buffalo Springfield og Crosby, Still, Nash & Young, band som var en kolossal suksess så lenge Neil Young var med, og som forresten forble en suksess også når Neil Young forlot dem, som Crosby, Stills og Nash.

Med Neil Young er det ikke bare det at han har gitt ut plater, han har skiftet stil og retning og uttrykk i tillegg. Flere artister har eksperimentert litt i ulike sjangre, men Neil Young kastet seg med hud og hår og sjel inn i 50-talls rockpop, 80-talls synth og elektropop, country og blues på 80-tallet, etter å ha vært en forløper for grungen på slutten av 70-tallet. Han har cirka jevnt opp med lavmælte, akkustiske plater, og øs på med elektriske gitarer og tøylesløs rock. Og han har holdt dette helt opp til han nå i en alder av 63 år, altså gav ut Chrome dreams II. En sint og Neil Youngsk troverdig rockeplate, han er rett og slett en artist som insisterer på å ha noe å melde.

Jeg har jo tidligere på bloggen skrevet panegyrisk om både Bob Dylan og R.E.M. Neil Young er ikke i nærheten av å ha Bob Dylans kvaliteter på tekstene, og han er ikke i stand til å lage spennende melodier og arrangementer, som R.E.M, men Neil Young har det at han bare gir på 100 % samme hva han lager og holder på med, og i rock og herlig støy er det ingen som kommer opp mot ham. Og de lavmlælte sangene hans er jo riktig søte og såre, i all sin enkelhet, som for eksempel klassikere som Helpless, After the goldrush og Mellow my mind, men også mindre kjente perler som Birds, Running dry og min store favoritt «I’m wonderin» (i 70-talls versjonen, vel og merke).

Neil Young har også laget så mange sanger av typen «(When you’re on) the loosing end», «To far gone» og «Dreamin man», for ikke å snakke om «Computer age», «Mother earth» og «Old king», at han er fritatt for å gjøre noe pinlig. Han slipper unna med alt, og kan gjøre hva han vil.

Som jeg har skrevet før, er Neil Young han jeg ville trukket frem om jeg var tvunget til å nevne et idol. Det er mange, mange, mange plater å anbefale, og konsertopptakene offisielt utgitt og sirkulerende på nettet er både musikalske og til og med humoristiske opplevelser Neil Young er alene om. Hør for eksempel Accustic Young, fra 1976, eller se Neil Young i Berlin på 80-tallet. Han har der nettopp gitt ut kritikerslagten «Trans», og spiller sanger derfra, sammen med praktverkene «My, my, hey, hey», «Like a hurricane» og nevnte «After the goldrush». Neil Young er sjenert, men innlevelsen er upåklagelig, og innlevelsen til gitarist Nils Lofgren er et humoristisk studium.

Dette er den andre Neil Young konserten jeg ser. Den første så jeg på Kalvøye på 90-tallet. Da måtte jeg dessverre gå før konserten var slutt, noe jeg har angret på resten av mitt liv. De jeg satt på med, kunne bare reist hjem til Rogaland uten meg. En Neil Young konsert forlater man ikke.

Nå får jeg altså sjansen igjen. Svorne fans kan sjekke disse nettsidene her: http://hyperrust.org/, for gitarakkorder, ingen over, ingen ved siden, og her: http://www.sugarmtn.org/years/08nysets.html og her: http://www.rustradio.org/chart.php?tour=euro2008p2, for en ide om hva han kommer til å spille. Så er det bare å håpe på all slags vær.