Kondisjonalis

Man skulle kanskje kunne tenke seg at jeg ville finne på å besøke henne. Og hvis hun da var hjemme, ville hun vel hvis hun ikke visste det var jeg som ringte på og eventuelt hadde noe i mot meg, ha lukket opp. Og jeg ville ha steget inn. Det ville jeg forsøkt å gjøre mest mulig naturlig, liksom i forbifarten, som om jeg var vant med den slags og ikke tenkte noe videre over det, jeg ville simpelthen sett en annen retning i det hun lukket opp, og jeg skulle trå over dørstokken hennes, jeg ville sett mot venstre, eller mot høyre, eller opp eller ned, eller tomt ut i luften, først deretter ville jeg gått inn, mens jeg samtidig tilsynelatende i farten fant på et eller annet å si, sagt jeg stod akkurat og tenkte på, og så sagt et eller annet jeg akkurat stod og tenkte på, eller kanskje mer sannsynlig hadde tenkt ut lang tid i forveien, for ikke å risikere å si noe dumt, eller i verste fall være helt stum, i det jeg går inn til henne, slik hun, hvis hun da ikke lar meg bli stående der ute på dørstokken, mens hun selv går inn, lar meg gjøre. Hun hadde sikkert ikke ventet et slikt besøk. Og nå som det likevel kommer, for det gjør det jo, det er jo akkurat det som skjer, jeg besøker henne, og nå som jeg gjør det, burde hun vel strengt tatt sette på litt kaffe eller finne frem noe å bite i, et eller annet enkelt å servere meg, mens jeg løgnaktig sier at det ikke er nødvendig, men det er det altså, strengt tatt. – Takk, ville jeg ha sagt, hvis hun kom, med mat, eller kaffe, eller noe, like før hun satte det ned på bordet, – takk, ville jeg sagt, hva det enn var, – takk, og så ville jeg etterpå sagt ”dette var godt”, hvordan det enn smakte. Jeg ville ikke nølt, jeg ville ikke ha tygget mye før jeg sa det, en dråpe kaffe ville være nok, ”dette var godt”, først en gang, så en gang til, forsterket, kanskje med et adverb eller noe, ”dette var virkelig godt”. Og jeg ville sagt dette igjen og igjen, i stadig nye variasjoner, hvis praten her skulle se ut til å ramle sammen, som jeg tror den ville gjort, om jeg da ikke hadde tenkt ut noen fine ting å snakke om på forhånd, som jeg tror jeg ikke ville gjort. Men jeg ville holdt frem, jeg ville fortsatt i samme spor, jeg ville sagt det var gode kaker om og om igjen, hvis det da var kaker hun serverte, og kaffen ville jeg sagt var god, om hun serverte kaffe, samme hva det var, ville jeg sagt det var godt, det hun serverte, om og om igjen, ville jeg sagt det, og tygget og spist, eller drukket, og svelget, og lett etter noe annet å si. Noe som kunne innlede en mer naturlig samtale og involvere henne noe mer. Noe hun kunne svare på, i det minste. Men det hadde jeg vel ikke klart å finne, kjenner jeg meg rett, og det skulle jeg jo gjøre, jeg er jo meg. Eller er jeg egentlig det? Ja, sånn til vanlig er jeg selvfølgelig det, men i dette tilfellet her? Er det egentlig jeg som i dette tilfellet har besøkt henne, og sitter der og skryter av kakene hennes, hvis det da er kaker hun serverer, om hun serverer noe, om hun slapp meg inn, om jeg ringte på, om det i det hele tatt skjedde noe. Man skulle kanskje kunne tenke seg en slik situasjon.

ES2003