Å reise med den transsibirske jernbanen

Jeg har skrevet om hver etappe langs den transsibirske jernbanen, og min opplevelse av den, men jeg har ikke skrevet en samlet oversikt. Den kommer her, til hjelp for dem som selv skal reise.

 

Billetten

Engelske nettsider er fulle av informasjon om hvordan dere skal kjøpe billetter gjennom dem, og det finnes sikkert tilsvarende norske sider også. Men kjøper du billetter her hjemme, betaler du en god del til reiseselskapet, da det ennå ikke finnes noe automatisk billettkjøp. Billettene må fortsatt kjøpes manuelt. Så om du kjøper gjennom et reiseselskap, må de gå til stasjonen, og kjøpe billetten.

 

Jeg kjøpte alle billettene mine i Russland, og det gikk helt fint. Det står at togene lett blir fylt opp om sommeren, og det stemmer for øvrig, da skal også russerne ha ferie, og de har ikke råd til fly. Men det blir også satt opp ekstra tog, så det vil ikke være vanskelig å få billett mellom enkeltstasjoner, i hvert fall hvis man følger den russiske linjen, og ikke reiser nedover Mongolia og Kina med turistene. I løpet av hele min reise, var det bare en eneste billett jeg ikke fikk akkurat som ønsket, og det var et tog fra Irkutsk som stoppet i Ulan Ude torsdagen, og et nytt fra Ulan Ude, og videre til Vladivostok innen søndagen. Er man fleksibel, vil jeg absolutt anbefale å kjøpe billettene der borte, det er ingen sak.

 

Billetten ser for øvrig slik ut, med den viktige informasjonen ringet inn. Den er oversiktlig og fin, når man bare kjenner godene. Merk at alle tider langs den transsibirske jernbanen, og alle andre større jernbanestrekninger i Russland, er Moskvatid.

Slik ser billetten ut

 

Byene langs ruten

Mange vil sikkert komme borti vurderingen om man bare skal reise fra start til mål, eller om man skal stoppe langs byene underveis. De aller fleste turistene kjører strake veien fra Moskva til Irkutsk, før de tar noen dager rundt Bajkal, det vil si, de reiser til Listvjanka og er der til toget går videre fra Irkutsk. Og fra Irkutsk reser de nedover Mongolia og Kina. Noen ytterst få jeg traff, reiste nedover Kina uten å reise innom Mongolia. Jeg traff ingen på reisen som skulle til Vladivostok. Jeg traff heller ingen turister før Irkutsk, bortsett fra to Ukrainere lystig gående over broen i Krasnojarsk, og en liten gjeng som plutselig var på stasjonen i Tomsk, og skulle til Irkutsk.

 

Jeg besøkte bare byer øst for Ural, og konsentrerte meg om byene mellom – ja, Ural og Bajkalsjøen. De Europeiskrussiske byene var et bevisst valg at jeg ikke reiste til, de er lette å besøke fra Moskva eller hvor som helst, når man nå en gang er der. Byene øst for Bajkal skulle jeg gjerne hatt tid til å ha sett, særlig Ulan Ude, Tsjita og Khrabanorsk, og forresten, Komsomlosk na amure og Severjebajkals langs BAM-linjen, som jeg skal ta en annen gang.

 

Dere kan lese om byene i egne poster, de er spredt rundt i juli2008 (trykk på arkiv), eller på taggen ”Den transsibirske jernbanen”, eller kategorien reise. De skulle ikke være vanskelige å finne frem til, og dere vil finne informasjon om byene, om severdigheter og overnatting og hvordan finne frem, og om historien og hva jeg synes om dem. Her vil jeg bare si at planen med reis og stopp fungerte meget bra. Det var ingen av byene som skuffet, og særlig i Tobolsk likte jeg meg veldig godt. Ja, jeg likte meg jo de andre stedene også, men Tobolsk var liksom en skjult skatt jeg fant. Der var jeg alene turist, og det i en by som er historisk viktig og har en aldeles nydelig Kremlin. Når den i tillegg et uovertruffent utsiktspunkt over det russiske landskapet, der landet blir som et endeløst hav, og en av verdens største elver (Irtysj) renner igjennom, da har ikke jeg mer å forlange. Men sjekk posten før dere reiser dit, den er ikke tilrettelagt for turister, ikke i det hele tatt, og man skal vite hva man går til, for å reise dit.

 

Hvis dere vil stoppe i byene langs ruten, vil jeg si det er direkte dumt å kjøpe billettene på forhånd. Da trenger dere ikke noe reisebyråhjelp, det er bare å gå inn på en hvilken som helst stasjon i hele Russland (og Hviterussland, faktisk), og kjøpe billettene dere trenger. Det skulle ikke forundre meg om billettene kan kjøpes i Ukraina også. Jeg reiste midt i høysesongen, og fikk alle billettene jeg trengte, på dagen jeg trengte dem. Det eneste stedet jeg ikke fikk presset inn, selv om jeg ville dra dit, var Ulan Ude. Og det eneste jeg måtte være fleksibel med, var om jeg skulle ha kupe eller plastkart.

 

 

Hva må man ha med?

Man får utdelt håndkle og sengetøy på nattogene, og på det lille, shabby badet finnes det vanligvis en såpe, og som oftest også toalettpapir. Fisefine folk vil gjerne ha med en egen såpe, og for å være på den sikre siden, bør man kanskje fortsatt ha med sitt eget toalettpapir. Jeg hadde aldri det.

 

Om hva slags mat det er lurt å ha med, kan dere lese lenger nede. Generelt gjelder at man med en tannbørste og litt tannkrem kan klare seg hele veien fra Moskva til Vladivostok, om man har billetten, passet og pengene i orden. De tre tingene er viktige. Og penger er ikke viktig, om man har med sin egen mat. Har man tenkt å kjøpe mat, er det lurt å ha med litt småpenger, for det er det ikke sikkert selgerskene på stasjonene har.

 

Noen av togene serverer både kaldt og varmt vann gratis så jeg, tror jeg, men jeg prøvde aldri det kalde vannet og hadde alltid med mitt eget. Varmt vann er tilgjengelig døgnet rundt, ubegrenset og gratis, i en slags beholder i enden av vognen.

 

Kupe eller plastkart?

Her har dere en plastkart, før alle sengene er redd opp

Kupe og plastkart tilsvarere noe sånt som andre og tredje klasse på reisen. Plastkart er svært mye billigere, men ikke så svært mye dårligere. Sengene er akkurat de samme, det er bare at i en plastkart, så er det ingen dører, og det står senger i to etasjer langs etter korridoren. Det blir derfor lett litt trangt, 54 stykker i en vogn, når det er fullt, og bare to toalett. Det går heller ikke an å stå i korridoren og se ut av vinduet, det står jo senger der.

 

I en kupe har man et avlukke med fire senger, og kan lukke seg inne der. Det er jo på sett og vis behageligere, og man kan gå ut og stille seg i korridoren om man vil være i fred, og ofte vil de andre gjøre det, slik at du blir i fred, i korridoren.

 

Det kan være god liv og røre og riktig gøy både i plastkart og kupe, så ro og fred, eller lyst på livet, er ikke noe argument.

 

Jeg ser en del guidebøker anbefaler plastkart for at det er ”sikrere”, siden det er flere til å holde oppsyn med bagasjen. Det tror jeg ingenting på. Jeg tror både kupe og plastkart er like sikkert. Og russerne selv forlot vognene helt ubekymret når det var lengre stopp, de stod helt tomme, eller omtrent helt tomme, både i plastkart og kupe. Jeg vil si det er like trygt å ha bagasjen på et russisk tog, som på et norsk, og man skal ikke være bekymret, verken i plastkart eller kupe.

 

Det er også guidebøker som skriver det kan være greiere for jenter som reiser alene å ta plastkart, så de slipper å dele kupe med tre fremmede menn. Sannsynligheten for å dele med tre fremmede menn er svært liten. Som oftest kommer man med en liten, russisk familie, eller litt av hvert kjønn.

 

Landskapet

Russland er et enormt land, og det er stort sett helt flatt. Fra Moskva og inn til Ural er landskapet akkurat som det er fra Moskva til St. Petersburg, også, og videre innover til Polen. Det er grønne sletter, bjørkeskog, furuskog og litt gran. Det typiske, russiske jernbanelandskapet, er trær og buskas og kratt som står like inntil jernbaneskinnene, og ser ugjennomtrengelig ut. Dukker det opp en dam, er den full av alger.

 

Toget passerer Ural et sted der fjellkjeden er på sitt laveste, og man må være konsentrert for å få det med seg. Men man har jo vært spart for stein i landskapet helt siden man kom til Russland, og man legger jo merke til at her er det noen kampesteiner og fjellaktig oppover haugene, det er fjell, det er Ural. For øvrig renner en elv ved siden av her, og det er mange datsjaer som ser kostbare ut. Dette er nok et luksusområde, og det med rette, for det er nærmest idyllisk vakkert.

 

Etter Ural er det flatland igjen. Man kommer til Sibir, men det er ikke den store forskjellen som jeg på forhånd hadde trodd. Det er skog, men fortsatt like mye bjørk, som furu og gran. Det hender det er noen hauger og at landskapet bukter seg litt, men stort sett er det flatt.

 

Rundt Krasnojarsk kommer det på ny fjell, og det er nesten rørende for en nordmann. Den enorme elven Jenitsjej renner også ved siden av, området er en naturperle, og man er anbefalt å se de omrkingliggende Stolnij, om man velger å gå av toget her.

 

Frem til Irkutsk er landskapet altså egentlig nokså litt, enten man er øst eller vest for Ural. Men etter Irkutsk, blir det med en gang idyllisk vakkert, med små, koselige elver og bekker, skog og sletteland omhverandre, og små fjell, som alltid skjuler et landskap man vil se rundt neste sving. Siden jeg tok en ekstratur til Sliudjanka, fikk jeg sett dette landskapet ganske nøye. Om sommeren blir landskapet ytterligere sjarmerende ved at russerne tar det så fint i bruk, for eksempel ved å bade eller fiske i elvene, ofte med ei ku beitende like ved.

 

Så kommer Bajkal. Den er suggererende vakker, og man har den ære å være ved den 7-8 timer langs jernbanelinjen. Det sier litt om hvor stor den er. Nedkjøringen til Sliudjanka er nesten magisk, der Bajkal først viser seg litt mellom fjellene i det fjerne, som et lyst, hvitt hull, ser det ut med en gang, paradisisk. Og så viser den seg mer og mer, til man fra en høyde ser ned mot Bajkalsk og Sliudjanka, liggende  nede på sletten. Bajkal til venstre, fjellene til høyre, og over på andre siden. Man kjører ned, og russiske og utenlandske campingturister vinker velkommen, og rundt, stadig med nye folk som camper eller bare nyter utsikten langs vannkanten.

 

Etter Bajkal kommer Ulan Ude, og det asiatiske landskapet. Om dette har jeg skrevet i en egen post.

 

Maten

Som utenlandsk turist har man ikke altfor mye å velge i, her. Russerne disker opp mye mer, laget hjemme på kjøkkenet under stor kjærlighet og omsorg. Vi som ikke disponerer kjøkken, har stort sett brød og nudler å velge mellom. Allerede nokså tørt russisk brød, blir bare tørrere og tørrere som dagene går (dog har det den fordel, at man kjenner ikke store forskjellen på smaken). Av nudler og annen middag der man bare skal tilføre vann, har man mye å velge fra, men det smaker nokså likt, og i lengden blir man lei av det, og får lyst på litt ordentlig mat.

Slik ser de ut, nudlene. Denne butikken er akkurat ved Jaroslav-stasjonen i Moskva, like ved perrongen der togene går.

 

Det går an å ordne seg lite grann ekstra. På alle togene henger det timetabell over stasjoner og stopp. På de stasjonene som har lange stopp, er det alltid selgere som selger varer fra stedets spesialitet (Les: Omul i Sliudjanka). Her skal man som turist ikke være pysete, men kjøpe i vei. Se hva russerne gjør, det som er godt for dem, er godt for oss. Noe som uventet er godt på slike turer, er kokte poteter dyppet i salt. Det er litt som å være på fjelltur i Norge, alt blir godt på tur. Noe av den samme følelsen fikk jeg på toget.

 

Jeg må for øvrig innrømme at jeg ikke fulgte mine egne tips særlig godt på min reise. Jeg var stort sett lastet opp med nudler, og ble bare springende rundt og kope på langstasjonene. På den ene av dem kjøpte jeg riktignok et brød, men det spiste jeg ingenting av. Heldigvis var det flere av russerne jeg delte kupe med (og vogn med) som forbarmet seg over meg, slik at jeg fikk mat av dem.

 

Det finnes også en restaurantvogn, men den fikk jeg aldri prøvd. På toget jeg hadde trengt å prøve, fra Irkutsk til Vladivostok, fantes ingen slik vogn.

 

Passasjerene

Dette er noe av det gøyeste med turen, og det blir ekstra gøy hvis du kan aldri så lite grann russisk. Fra starten i Moskva til enden i Vladivostok, traff jeg ikke på en eneste en som snakket engelsk så godt, at det var verdt å snakke sammen på det språket. Særlig lenger mot øst var det i hvert fall på min reise en del som prøvde seg litt på engelsk, men de hadde store problemer med setninger på mer enn tre ord. Så kan du mer enn tre ord på russisk, blir det språket.

 

Og da vil du få oppleve en verden av vennlighet og interesse for deg og ditt liv og livet i Norge. De er også svært villige til å dele hvordan de har det i Russland. Spesielt er de interessert i lønningene og prisnivået, som begge deler imponerer dem veldig. Men selv om prisnivået kan være fire ganger så stort, og lønningene ti ganger så store, deler de med deg det de har når de har mat, og mat har de alltid. Jeg trodde strengt tatt dette var en overdrivelse, og før Sibir skjedde det heller ikke, men etter Sibir levde jeg vel så mye på andres mat, som min egen. Og det til tross for at jeg hadde med fulle rasjoner. Den russiske gavmildheten var rett og slett en inspirasjon, det er jo så fullstendig utenkelig i Norge, at noen skal dele maten sin med andre, på toget. Men det blir virkelig god stemning når noen disker opp, og alle er invitert til å forsyne seg.

 

De hyggelige passasjerene og samtalene som oppstår, gjelder ikke bare langs den transsibirske jernbanen, men også når jeg har reist i Ukraina og Hviterussland. For den som kan bittelitt russisk – og jeg er virkelig ikke flytende – er dette en glimrende mulighet til å få praktisert litt, med folk som har det som morsmål.

 

 

Sikkerhet

Folk er paranoide nå om dagen. På den transsibirske jernbanen er det ingen grunn til det.

De færreste som har råd til å reise med dette toget vil stjele, tvert i mot vil de fleste være påpasselige hvis uvedkommende kommer seg inn på toget, eller noen begynner å rote med bagasjen som ikke er deres egen. Vognverten kontrollerer billetten til alle som går om bord, så det skal veldig mye til om noen kommer seg på og av toget med ekstra bagasje på noen av de lengre stoppene på stasjonene. Jeg har aldri vært i nærheten av å oppleve noe ubehagelig på noe russisk tog, jeg har ikke sett noe mistenkelig, og jeg har ikke engang hørt om noe tyveri. Man kan jo holde pass, penger og visakort på kroppen, men ellers er den transsibirske jernbanen noe av den sikreste plassen du kan være på i Russland. Og ellers i verden.

 

Stasjonene

De russiske stasjonene er store og flotte. Allerede på 1800-tallet skulle jo stasjonen være et praktbygg, et symbol på den nye tid, og da kommunistene overtok, ble det i Russland ikke mindre. Stasjonene skulle jo være for folket, og de likte jo dette med å bygge palasser for folket, både i metrostasjoner, og vanlige stasjoner.

 

Plasseringen av dem kan imidlertid være litt så som så. I Tobolsk ligger den regelrett utenfor byen, og også i andre byer må man kanskje gå litt eller ta en trikk eller buss, for å komme seg dit man skal. I storbyer som Moskva og St. Petersburg, er det selvfølgelig slik.

 

Selv om de er store praktbygg, gir de et godt, kaotisk inntrykk, i alle fall for førstegangsreisende. Utenfor er det tjukt av taxisjåfører, selgere av alle slags varer, fullt av tvilsomme folk og russere i alle fasonger, det er et kaos utenfor, og innenfor er det samme kaoset, og med en fin stank i tillegg. Man er ikke garantert det er informasjon på engelsk, selv i store stasjoner, men man er garantert at damene i billettluken ikke snakker engelsk. Man kan ikke regne med at noen snakker engelsk.

 

Det kan være forvirrende med lukesystemet. De har for lokaltog og fjerntog, og noen steder også for tog som går samme dag, og tog som går senere. I Simferopol i Ukraina har de til og med en eneste luke, for dem som ikke har fått brukt billetten sin, og skal ha refundert halve prisen. Havner man i feil luke, blir man ikke ekspedert, og kan man ikke russisk, forstår man ikke hvorfor.

 

Men å kjøpe billetter er jevnt over ikke problemet. Man må bare ha motet til å stå gjennom køen, og si frem sitt ærende. Ofte vil man også få hjelp av velvillige russere i køen, jeg fikk til og med en vakker gave av en av dem, dette er ingenting å frykte. Og får man det ikke til, har de fleste større stasjoner (og i de mindre stasjoner er det ikke så fæl kø) såkalte ”servicesenter”, der man kan kjøpe billetter av folk som kanskje kan litt engelsk, og for 25 kroner gebyr, får god tid til å kjøpe billetten, og slipper støyen og køen.

 

Med billetten i hånd, gjelder det bare å finne riktig plattform. Russerne operer med plattform og pyt, slik vi operer med perrong og spor. Normalt er det to spor, for hver perrong, og man må som regel gjennom en tunnel eller over en bro for å komme til dem. Hvilket spor og perrong toget går fra, blir vanligvis opplyst om på en tavle i god tid før avgang. Det er absolutt en fordel å kunne kyrillisk. Ved gjennomgangsstasjoner blir det opplyst om når toget kommer, og når det skal gå i god tid. Ved avgangsstasjoner blir togene normalt satt opp 40 minutter før avgang.

 

Togene

Togene og vognene er jevnt over veldig fine. De er ikke så opptatt av den norske komfort, og de ser ikke så lynraske og fancy ut som de gjør hos oss. Dette er tog som er tog, og ikke noe tull. De kan ofte være litt nedslitt, men de er rene og pene, og alt som er i dem fungerer. Det kan dere være sikre på.

 

Merk at russerne har et system, der lavere nummer betyr bedre tog, og høyere nummer er eldre og dårligere. De beste togene går de lengste strekningene, tog 1 går for eksempel fra Moskva til Vladivostok, mens dårligere tog med høyere nummer, gjerne tar seg av lokale småstrekninger på en dag og to. Toget fra Jekaterinburg nordover mot Tobolsk, var for eksempel tog nummer 642. Her lå jeg på plastkart. Men generelt sett er togene og vognene veldig like, så dette er ikke så mye å tenke på. Dessuten er togene med de høyere numrene billigere.

 

Vognene

Det er alltid mange vogner på russiske tog, og det kan være et stykke å gå, før man kommer frem til vognen man skal ha. Det er derfor godt å være ute i god tid.

 

Alle vognene er utstyrt med en egen vognvert, som har ansvaret for denne vognen. Denne personen, som oftest en babusjka, kontrollerer billettene til alle som går om bord, deler ut og samler inn sengetøy og håndklær, støvsuger og gjør rent, selger teposer (med teposen følger også en kopp, så mange russere kjøper den første koppen, og bruker etterpå den til sine egne teposer) og annet småtteri. Mange av disse togvertene er kanskje av dem som kan bekrefte ryktet om russere som uvennlige og lite serviceinnstilte, men her synes jeg vi turister burde slutte å oppføre oss som konger. Det er jobben deres å kontrollere billettene våre nøye, de har plikt til å kontrollere at nummeret på billetten er det samme som i passet, og at navnet stemmer, og at dette tar tid, betyr ikke at du blir dårlig behandlet. Og forlanger du de skal snakke engelsk, reiser du ikke til Russland. Det er mer enn hva vi får til i Norge, at hver vogn har sin egen ansvarlige, og de har en anstendig lønn også.

 

Vognene har et lite, rustent toalett i hver ende. Det er av den gamle, gode typen som skyller rett ned i skinnegangen, så de blir låst i nærheten av større stasjoner. I nærheten av stasjonene kan bety en halvtime, så det kan lønne seg å følge litt med på oppslaget som henger i alle vogner, om når toget kommer til alle stasjoner, og når toalettene blir avlåst. Før Irkutsk kom også vognverten og informerte meg, at nå måtte jeg gjøre mitt morgentoalett straks, eller ikke på toget.

 

Ellers er vognene alltid utstyrt med denne varmtvannsbeholderen, som alltid er fylt med vann, og hvor det bare er å forsyne seg. Oppvarmingen skjer med overskuddsenergien fra toget, så det er energieffektivt, men det gjør også at det tar litt tid å varme det opp fra aller første stasjon. Det fikk jeg erfare, da jeg forsøkte meg med en pose nudler like etter avgang fra Irkutsk

Slik ser den ut. Varmtvannsbeholderen på tog 642, Jekaterinburg - Tobolsk

 

God reise!