Den ideale Neil Young-konsert

Blant Neil Young-konsertene som er blitt holdt opp gjennom årenes løp, er det mange, mange, mange jeg kunne ha tenkt meg å ha vært på. Hva han gjorde rundt 1970-tallet, er jo musikalsk helt uovertruffent, og det blir gitt ut på Live-plater nå, slik som Fillmore east og Live at Massey hall. Her skulle jeg selvfølgelig likt å ha vært, dette er fantastiske utgaver av fantastiske sanger, og fantastiske utgaver, av sanger som til vanlig slett ikke pleier å være så fantastiske. Å, ja, alle konsertplatene til Neil Young, for eksempel Live rust, eller til Rust never sleeps, der han spiller først akkustisk, så elektrisk, og når det er elektrisk, så er det så til de grader elektrisk. Weld, det er jo Neil Young på høyden, tenk å ha vært på en slik konsert, da dere, da Neil Young begynner på Like a hurricane, og så simpelthen bare aldri slutter. Ja, det hadde selvfølgelig vært artig å ha vært der på 90-tallet også, da Neil Young reiste rundt og spilte skjorta av Pearl jam, som for ham fungerte som bandmusikere. Det hadde jo vært kjekt å sett, og fått forholdet i rocken litt på plass. Ja, jeg hoppet visst over unplugget, som jeg selv som svoren Dylan fan, vil si at Neil Youngs konsert rett og slett er bedre, og mye bedre. Det er vidunderlig, 14 sanger, deriblant akkustiske skatter alle visste var vakre, og nye skatter i form av nye innpakninger. Mine favoritter fra denne platen, er for eksempel Pocahontas, Helpless, Transformer man og Like a hurricane, og det er ikke alt dette man kan si høyt i Neil Young kretser, så jeg sier det bare her på bloggen.

Og jeg skulle så gjerne vært på mange av de konsertene som ikke er kommet ut i offisielle utgivelser også. For meg henger materialet som har nådd ut på Accoustic young veldig høyt, det er en eventyrlig kombinasjon av ustyrtelig vakkert og ustyrtelig komisk. Neil Young spiller og synger med en innlevelse som gjør et ubetalelig inntrykk med den altfor lyse stemmen hans, og de altfor enkle tekstene. Og så snakker han mellom sangene, og blir både fornærmet, lei seg og irritert på publikum når de buer på ham for det. Særlig er hva han holder på med i forbindelse med sangen «Too far gone», en sang gitt ut på Freedom så sent som 1989, og der gitt ut mest som en spøk, som sangen ikke kan være noe annet enn. Bortsett fra her, i denne 1970-talls konserten, der publikum har betalt for å høre hits som Harvest, Heart of gold og After the goldrush, Down by the river, og alle de andre, og så kommer denne sangen her, som ingen har verken hørt eller hørt om.

«I know you can relate to this song, all though I wrote it about myself», og så går han i gang med en sang så fortvilet som det blir. Og som han ikke det var nok, har han også en liten snakkesekvens midt i, om hva som skjedde da hun og han satt i bilen hans. Ubetalelig. Musikken, teksten, sangen, ubetalelig. Her skulle jeg veldig gjerne vært.

Og jeg hadde heller ikke hatt noe i mot å ha vært med en hvilken som helst konstellasjon på 80-tallet, det være seg rosapop med «The shocking pinks», country, blues, eller den rent strålende turneen etter Trans, og her er jeg knapt nok ironisk. Og selvfølgelig, da han vender tilbake med «Freedom» og «Ragged glory», som om ingenting var skjedd. Som om han alltid hadde vært den beste, og bare leverte praktplater og energikonserter. Jeg skulle vært der, jeg skulle så gjerne vært der.

Å, ja, selv om billetten kostet over 1000 kroner, og jeg hadde sjansen til å gå, og lot være, angrer jeg. Konsertene etter Greendale ville jeg ikke hatt det minste i mot. I en alder av godt 50+, gjør Neil Young det samme som han gjorde i ungdommen, som han den gang ble pepet ut for, og siden ble elsket for. Han holdt konserter og spilte bare sanger ingen hadde hørt. En ting er å gjøre det på høyden av karrieren, mens man er ung og sint og fremmadstormende, og de nye sangene senere finner veien til Tonight’s the night, en plate ingen med sans for god musikk og god smak vil finne på å klage på. Det er noe annet å gjøre det når man altså er 50+, har tyngdepunktet av karrieren bak seg, og nettopp har levert platen Greendale. Men herlighet, jeg liker Greendale, og skulle hatt minnet om denne konserten i hodet, enn 1000 kroner i banken.

Nei, jeg har vært på en eneste konsert, det var på kalvøya på 90-tallet, og Neil Young hadde nettopp utgitt Broken arrow. Den platen har siden alltid vært en sommerplate for meg, «Big time», «Loose change» og «Slip away» har alltid passet å bli spilt utendørs. Jeg synes de er klassikere alle tre, lange og gode, og med typiske Neil Youngske tema, han er der fortsatt, «I’m still living the dream we had, for me it’s not over», og nå skal jeg også være med på denne drømmen, lite grann.

Det er konsert på Koengen, Neil Young har nettopp gitt ut «Chrome dreams II», men han spiller omtrent ingen sanger derfra. bare rockeren «Spirit road», epikiren «No hidden path» og av og til «Dirty old man», ellers er det gammelt stoff fra mellom 1970 og 1990. For min del kan han bare spille hva han vil. Jeg gleder meg som en gammel venn, så lenge det er Neil Young er det håp, og nå går jeg, nå går jeg.

Nå går jeg på konsert med Neil Young. Tenk å skrive noe slikt, og så er det helt sant!

Én kommentar på “Den ideale Neil Young-konsert

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s