Joda, fra Rostov til Krasnodar

 

Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme

Jeg jeg begynner å bli gammel, og kjente det fristet å bare ta nattoget rett til Sotsji og være der resten av ferien og bare slappe av. Det vil spare meg for mye slit. Toget fra Rostov til Sotsji er enkelt, det går klokken åtte om kvelden, og er fremme klokken ti om morgenen. Og om dette skulle være fullt, er det flust med tog med jevngode tider. Man trengte en billett, et hotell, og hva skal jeg egentlig i Krasnodar å gjøre?

 

Ja, jeg begynner å bli en gammel mann, til å være så ung, men den slags følelser blir fortsatt umiddelbart overvunnet. Jeg vil heller tenke tilbake på en dag jeg var i Krasnodar, enn en dag jeg slappet av. Slik er det kjekt å se tilbake på livet mitt og alt jeg har gjort, og slik skal det forsette en god stund til. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg nesten gjorde

 

Så jeg tok fatt i går, etter luksusfrokosten og litt internettarbeid på Don Plaza, gikk jeg ut i Rostov, og tok meg av hovedgaten Bolsjaja sadovaja på kryss og tvers. Det var sol og blå himmel og godt vær, og folk så glade ut, som jeg også var glad. Den enorme Gorkij-parken er russisk park god som noen. Her er benker og blomster, tivoli og kafeer med plastikkbord og parasoller, her er folk som spiller sjakk, og folk som selger nipsgjenstander. En statue av Lenin var her også, samt en scene, og flere monument. Hit ville jeg nok gått ofte, om jeg skulle vært i byen lenger. Og de gamle menn som spilte sjakk, så ut som om de akkurat på denne måten hadde tilbrakt hele sin alderdom.

Noen spilte også backgammon

På stasjonen som ligger nederst i gaten, og som nå i dagslys var oversiktlig og klar, hadde jeg tre billetter å kjøpe. En del av internettarbeidet jeg hadde gjort, var å sjekke ut mulighetene, og de var legio (i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Lonely planet, som jeg skrev litt om i går). Nå var det bare å stille seg i køen, og la det stå til med russisken. Fra Rostov til Krasnodar i natt, fra Krasnodar til Sotsji i morgen natt, og fra Moskva til St. Petersburg natt til mandag. Det tok cirka syv minutter og 500 kroner, så var alle billettene i hende, og jeg hadde som alltid lyst til å feire.

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Feiringen gjorde jeg ganske rolig ved å gå opp og ned langs elvebredden. De har en egen stemning ved elvene sine, russerne, og her i byene i sør er det meget karakteristisk. Det er liksom strandsonen. Her er også parker og blomster og benker og kjærestepar og joggere. Men først og fremst var elvebredden dominert av fiskere. De stod på rekke og rad, med en bjelle på fiskestangen, og kameratslig opptatt av hverandre og hverdandres fiskelykke. I likhet med sjakkspillerne i Gorkijparken, gav de inntrykk av at de hele sitt liv stod her og gjorde nettopp dette som de nå gjør. 

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Krasnodar er jo det jeg skal skrive om. Dit kommer jeg. På vei hjem gjorde jeg noen forsøk på å spise middag, det ene mislyktes i mangel på servering, det andre i mangel på korrekt skotøy, men det tredje var på Jolkij Palkij, anbefalt som ”authors choice” av skribenten i Lonely planet. Temmelig spesielt. Det er jo en kjede, som ikke nettopp er mest dominant i Rostov. Men maten er god, servicen god, prisen god, og omgivelsene også gode. Alt er godt på Jolkij Palkji, men ”authors choice”? Den er for drøy.

 

Toget mitt skulle gå på den ugudelige tiden 0058 (kommer inn på stasjonen 0027), og være fremme 0514. Mellom middagen og avgangen satt jeg og hvilte på hotellet, og lyttet til taffelmusikken jeg skrev om i går. Jeg hadde også internett der, og ble litt opphengt i nyheten om at kongressen stemte ned forslaget om den økonomiske redningspakken. Du verden, verden går videre mens jeg er på ferie. Eller kanskje er det nettopp det den ikke gjør, verden stopper opp.

 

Alright, Krasnodar, det er jo dit jeg skal. Og akkurat det hastverket jeg har med å komme dit i bloggposten, fikk jeg plutselig også i går. Klokken var 2330, og jeg hadde tiden og veien cirka for å være på stasjonen klokken 0000. Jeg var ikke sikker på om det gikk buss, og på et så viktig tog som dette, ville jeg være ute i god tid. Det var tomt og kveldsmørkt, mandagsstemning og ingenting, men en Marsjrutka kom likevel forbi, og jeg leste ”Voksal” på skiltet. Jeg spurte om den skulle dit, og holdt den til og med igjen, da sjåføren ikke var så ivrig etter å svare, men den skulle dit, og jeg kom meg inn. Flaks, kan man være fristet til å si, dundrende uflaks viste det seg å være. For jeg mistet mobiltelefonen der.

 

Drit. Det er noe drit. Plutselig er jeg uten mobiltelefon. Det er drit. Men på ferie og særlig i Russland er jeg alltid i Mr. Fix it modus. Heldigvis har jeg den russiske telefonen i tillegg, det var et par telefoner til min egen telefon, for å få bekreftet at ingen tok den, og at den var tapt. Så var det telefon hjem, og ordne med sperring og forsikring og bestilling av simkort og alt det praktiske. Det er drit, men drit skal man bare få bort. Ny telefon vil komme, og alt vil bli som før. (Inntil videre og mens jeg er i Russland må eventuelle meldinger sendes til mitt russiske nummer: + 790 677 14 688) 

Stasjonen i Rostov

Krasnodar! At det skulle være så vanskelig å komme seg til Krasnodar! Det var jo egentlig ganske lett, det var bare å kjøpe billetten. Og det er bare å skrive at jeg reiste dit. Men jeg er jo og blir jo fortapt i detaljer. Jeg ringte hjem og snakket med far mens jeg gikk inn på stasjonen, og da ble jeg mistenkelig for sikkerhetspolitiet der inne, og måtte vise frem passet og greier. Det er alltid morsomt når politiet skal se gjennom passet. De har jo ingenting å se etter, så de pleier å stoppe opp ved en tilfeldig side de leser nøye, som oftest et påheftet skriv jeg har fra den gang jeg var i Hviterussland, og som ikke teller noen ting nå lenger. Etter å ha lest dette skrivet nøye, fikk jeg passet tilbake og kunne gå inn på stasjonen.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av, men var i fyr over å ha mistet telefonen og gikk bare rundt på gulvet og tenkte. Toget kom, og jeg kom meg om bord. Det ville bli en kort natts søvn, så den måtte jeg benytte meg av. Jeg hadde plaskart, altså andre klasse, eller tredje er det vel, åpen kupe, og jeg delte med tre lekre jenter som trippet rundt og flyttet bagasje mens jeg lå og skulle sove. Pussig, tenkte jeg, og sovnet.

 

Om natten merket jeg at hun ene bredte et teppe over meg. Snilt gjort, tenkte jeg, og sovnet på ny. En senere gang jeg våknet tenkte jeg ”Jeg blir godt tatt vare på her”.

 

Rett skal være rett. Jeg våknet kontinuerlig denne natten her. Livredd for å forsove meg, eller for at noen skulle stjele tingene mine. Jeg hadde litt ubekymret lagt alle klærne mine på gulvet, med pass og penger og fotoapparat, så om det ble tatt, var det riktig dumt. Det var galt det der, verdisaker skal jo i sekken under sengen, men jeg gadd bare ikke styre med det.

 

Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Og kvart på fem – et kvarter før vekkerklokken – ble jeg vekket av togvertinnen. Om en halvtime ville vi være i Krasnodar. Planen min der var å gå inn på stasjonen, og vente til det ble lyst. Den planen fulgte jeg. Dessverre var alle stolene opptatt av gamle koner, som viste seg å være torgkonene, her sover de altså, helt utrolig, og de var så trenet i det, og okkuperte så alle stolene, at dette var ikke tilfeldig. Her sover de. Jeg fikk plass på den eneste stolen det ikke lå en kone over, hun som hadde disse tre stolene, satt bare og sov i hjørnet, og da jeg kom, mumlet hun et eller annet om kontrabander.

 

Da klokken ble sju og det skulle lysne, hentet jeg frem tannkosten og pusset tennene på det russiske togtoalettet, et morgenstell jeg slett ikke var alene om. Så satte jeg kofferten til oppbevaring for dagen. Toget til Sotsji går 2330. Frem til da er Krasnodar byen for meg. 

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

* * *

Jeg hurtigskrev denne posten fra en nettcafe i Krasnodar, og syntes det var så artig skrevet, at jeg ikke vil ta det bort. Så her er meldingen om at posten er på vei…

Joda, til Krasnodar også

Postene er skrevet og er helt greie, men før jeg kommer meg på WiFi, får jeg ikke postet dem. Det er akkurat som å være tilbake i Sibir.

En viktig ting – jeg har mistet mobiltelefonen min. Så alle som prøver å melde meg, vil mislykkes. Jeg har en russisk telefon. Men den er for tiden uten batteri, og i hodet har jeg ikke nummeret. Ellers kunne jeg lagt det ut her (Det er +790 677 14 688).

Klokken er sju her nede, om  tre og en halv time går toget til Sotsji. Og jeg er i kjent stil i ferd med å få til siste rest av reisen, å komme seg tilbake nordover viste seg å være skikkelig vrient. Jeg mangler fortsatt en billett på å være sikret å komme meg hjem. Og den vil jeg helst ikke betale over 2000 kroner for, helst en del mindre, og den skal helst være bra, og ikke medføre noe bry. Derimot skulle den medføre mye som er skikkelig kjekt. Sånn vil jeg ha det.

Champagne til frokost på Don-Plaza

 

Don-Plaza i Rostov

Det tok meg litt tid før jeg skjønte at Don Plaza ikke skal bety ”Don” i tradisjonell, spansk betydning, men rett og slett er en henspilling på elven. Hotellet befinner seg akkurat der gamle, ærverdige, eller ikke akkurat ærverdige, intourist, skulle være. Disse gamle hotellene fra Sovjettiden pleier å være mursteinsblokker fra en tid da turismen skulle være industri som alt annet, og den sovjetiske befolkningen ble sendt rundt i byer hvor de ikke bodde, for å bo på hotell litt annerledes innredet enn leiligheten de bor i til vanlig. Hotellene kunne ikke bygges store nok, og samme hvilken kvalitet de holdt, så ville de bli fylt opp. I dag er disse hotellene som oftest tre stjerners hoteller hvor det alltid er mulig å få seg rom, og hvor prisen er ganske lav, slik kvaliteten også er det.

Typisk russisk utsikt fra hotell Don-Plaza i Rostov

Lonely planet skriver om Hotell intourist i Bolsjaja sadovaja 115 at det er kraftig renovert, noe vel egentlig er mer villedende enn opplysende, for det er renovert i en slik grad at det har blitt et helt annet hotell. Det er nå et fire stjerners luksushotell, med et annet navn. Jeg kom dit imidlertid sent på kveld og i mørke, og Lonely planet nevner ikke så mange andre hotell i denne byen, og jeg var sånn i farten etter å ta inn her, at jeg gjorde det selv om det var dyrt. 

Det resaurerte hotell intourist - nå hotell Don-Plaza - i Rostov, Russland

Jeg vil ta med et avsnitt om delen som omhandler Kaukasus i Lonely planet Russia and Belorussia. Denne delen er klart dårligere enn de andre, han som har hatt ansvaret, har gjort en dårlig jobb. Alle byene har dårlige opplysninger om hoteller og restauranter, de er få og tilfeldige, ingen by utenom Sochi er utstyrt med kart, og de tingene han liksom har gjort og sett, virker temmelig halvhjertet. Og opplysningene om hvordan man skal komme seg fra by til by, er så mangelfulle at de er til hinder, mer enn til hjelp. Men dette skal jeg komme tilbake til. Nå er det frokost på luksushotellet Don Plaza.

 

Eller det er det riktignok ikke. Frokosten jeg spiser mens jeg skriver posten, spiser jeg på intourist i Krasnodar (jada, alle byer i Sovjetunionen som kunne ta imot turister, hadde et slikt hotell, og det står fortsatt). Det er skikkelig plastikkfrokost, som den skal være på disse hotellene. Overpriset – ikke fordi det er så dyrt, men fordi det er så dårlig.

 

På Don Plaza var det imidlertid overpriset fordi det var så dyrt. Det var russisk luksus. Men de har jo ofte dette forholdet at de vil så gjerne, og kan så dårlig. Jeg har tidligere skrevet om russisk kaffe, den er udrikkelig, også på luksushotell. De hadde imidlertid flere sorter te, og den var nydelig. Man kunne velge mellom pose og løsvekt, og valgte man løse teblader, fikk man fylt opp en liten hvit kanne for seg, å ta med tilbake til bordet.

 

Til mat hadde de prøvd seg med litt baguetter og litt kjøttpålegg og litt egg og litt forskjellig, men baguettene var nok litt tørre, og de bløtkokte eggene var kokt i tre minutter, for dem som vet hva det betyr, og kjøttpålegget, vel, egentlig kan russerne dette med kjøttpålegg. I en hvilken som helst nærbutikk med skiltet ”Produkti”, får man kjøpt førsteklasses kjøttpålegg av alle sorter. Fortrinnsvis som passer til vodka, rett skal være rett, og sant, sant. På hotellet var kjøttpålegget svett og fett.

 

Nei, takke meg til det russerne kan, det fant jeg jo ut etter hvert. Russerne spiser jo ikke frokost som oss, og man gjør ofte lurt å ta etter de vanene landet har lært seg, når man er på besøk. Pannekaker og sånne som jeg aldri lærer meg navnet på, nei, det er jo ganske utrolig at jeg ikke vet hva de heter, de blir jo alltid servert til frokost, sånne, og med den fantastiske russiske rømmen ved siden av.

Russiske pannekaker - Blini - og rømme - Svetlana - og champagne til frokost på Hotel Don-Plaza i Rostov

Og ved siden av og på toppen av alt i hop. Russisk champagne. Rikmannsaktig plassert i en bøtte med isbiter til fri forsyning for alle. Og jeg som ikke kan drikke noen ting uten at det blir tomt. Nå hadde jeg jo både teen og champagnen å ta meg av, og etterpå ventet likør. Likør fra Krim, eller fra Georgia, jeg glemte å sjekke. Jeg var godt i gang med å legge de aller største planer, da behovet for å gå på do, ble større enn frykten for at jeg ikke ville slippe inn igjen, om jeg gikk ut. Jeg satt jo godt over stengetid, og jeg var forberedt på å knipe sammen for alltid, heller enn å forlate disse delikatessene jeg hadde forsynt meg av og spiste på, og drakk av, for ikke å glemme det. Og jeg leste en russisk avis. Selv i ettertid er jo dette morsomt. Jeg satt og leste en russisk avis og spiste russiske frokostingredienser, og drakk den ene sorten russisk te fra Kina, India og London, og drakk russisk champagne og russisk likør (hvis den ikke var fra Krim eller Georgia, da, men det er jo russisk begge deler, kan jeg skrive, nå som jeg er litt i farten og blir litt påvirket av den russiske avisen, for ikke å snakke om likøren). Jeg leste en russisk avis. Det er som å skrive at jeg bladde gjennom Galeois teorier, eller så over beviset på Fermats teorem.

 

Men så fikk jeg øye på et toalett i matsalen. Og uten å tenke meg om et sekund stakk jeg av gårde, for å komme tilbake og finne bordet mitt ryddet, inkludert alt, også guideboken min. Med en verdig mine grep jeg guideboken, og gikk tilbake til rommet.

 

Om hotell Don Plaza hører også med at jeg tilbrakte kvelden der. De hadde taffelmusikk av en annen verden. Enn all taffelmusikk var sånn. Dette var en pianist som kunne spille, eller en pianistinne liker jeg å kalle det. Hun spilte skikkelige klassiske stykker, Mozart, Schubert og Chopin av det jeg kunne kjenne igjen, og hun spilte så man kunne betalt penger for å høre på henne. Men ingen betalte henne penger, utenom hotellet som betalte lønnen, og ingen hørte på henne, foruten jeg. Til gjengjeld hørte jeg oppmerksomt, og avslutter denne posten til ære for henne. 

Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Man skal være godt skrudd sammen å kjenne igjen «mot syd, mot syd som den ville gås» fra Garborgs Bondestudenter. Men uten den ville jeg ikke fått til denne overskriften. Og jeg er i alle fall på vei mot syd. Og det er jeg i et russisk tog, med en kupe for meg selv.

Dessverre er datamaskinen tom for batteri, så denne posten er av alle steder skrevet på mobilen (Dessverre igjen, viste det seg at det ikke gikk an å overføre notater fra mobilen til datamaskinen, så jeg må skrive det inn manuelt, og kunne like godt skrevet på papir der i toget). Den gode avslappningen har jeg fått, i natt sov jeg som om det ikke gjaldt om noe annet. Og det fortsatte jeg med utover morgenen. Jeg fikk te gratis av togvertinnen, hun bare slo ut med armene da jeg ville betale. Se her har jeg høner utenfor vinduet! De løper rundt. Og gjess! en hel flokk,de sitter og døser i solen. Et helt virkelig syn her nede. Det var jo det jeg ville skrive om. Om hvordan det ser ut i togvinduet et russisk tog sydover.

Men får å få den rette stemningen, må vi komme dit først. Og da er det frokosten, den etterlot mye å ønske, hurtigpakningen jeg hadde kjøpt denne gangen var dårlige greier, en slags potetmos med smak. Takke meg til nudlene. Men det hadde de ikke i butikken jeg kjøpte nisten, utvalget var dårlig, så det måtte bli denne plastmosen med smaksantydning.

Se der stanser toget. Kanskje får jeg en medpassasjer? Det er rart med det, nå er jeg liksom blitt vant med å kupeen for meg selv, og har breiet meg godt. Skal det liksom komme en til inn hit? Jeg tror ikke det er noen fare, toget virker ganske tomt. Det er noe annet om sommeren. Da kjører togene stappfulle.

Tilbake til frokosten. Den etterlot noe tilbake å ønske, og det ble selvfølgelig oppfylt. Vi stanset ved en stasjon i 15min. Da er det alltid selgere på plass med stedets spesialiteter. Russerne kjøper, og denne gangen gjorde jeg også det. En pirog med poteter, og en pakke med te. Ja, jeg nevnte jo at jeg fikk en kopp te gratis av togvertinnen. Da hadde jeg koppen, og varmt vann er det ubegrenset av på russiske tog, så da manglet bare teen. Og jeg tenkte at det var måte på hvor mange teposer jeg ville få gratis av vertinnen, derfor var jeg godt fornøyd med fangsten min på stasjonen. Plutselig hadde jeg skikkelig mat og den utømmelige mengden te jeg ville ha. Stemeningen var der, nå var det bare å sette seg til med datamaskinen og fordype meg i utsikten.

Riktignok fungerte ikke datamaskinen, men utsikten fungerer som bare det. Den gir sterke minner tilbake til for tre år siden, da jeg kjørte buss til Volgograd. Det var steppelandskap, russisk steppe, av en type som finnes hele veien fra Ukraina, over Russland og Kazakhstan og bort til Kina. Gresset er tørt, og har bare en svak grønnfarge, om det ikke er alldeles gult. Det er store åkre og jorder, men enda større områder som ligger ubrukt. Her er gamle Sovjets kornkammer, hvor det vanvittig var hungersnød i Stalinårene 1932-33. Her dyrkes alle typer korn, og også solsikker, men de står ikke nå i blomst. Om sommeren dominerer de landskapet.

Og Russland er så flatt, så flatt. Det minner meg om havet, det har jeg skrevet flere steder. Slik nordmenn er vant til å se utover uendelig med hav som taper seg i horisonten, ser russerne over land som heller aldri tar slutt. Og det bølger seg i små, men vide høydedrag, det er ikke flatt som en bordplate, slik som Danmark og Nederland. Det går opp og ned i skråninger på 10-12 meter, akkurat som enorme krusninger på havet. Lanskapet er liksom variert, selv om det ser likt ut. Og når solen lyser på det, som den pleier å gjøre det her sydpå, så blir det et meget karakteristisk lys, som man bare finner her, og som på et blunkt bringer meg tilbake tre år i tid. Da satt jeg i buss ved siden av den største russiske damen, og så ut over det samme landskapet, bare noen titalls mil lenger vest.

Ja, dette var stort sett det jeg fikk skrevet på mobilen. Senere skulle Russland vise seg fra sin mest russiske side, «så du lot deg liksom imponere av dette, bare vent og se du, mister». Utpå kvelden kom kveldssolen, og russerne sydøst for Ukraina tok ut for å nyte søndagskvelden på sensommeren. Brede, langsomme elver rant gjennom landskapet, og ved dem hadde folk slått seg ned. Stadig vekk var det fiskere. Plutselig så jeg en bil, midt i landskapet, ikke antydning til vei, verken bilvei eller kjerrevei. Og dette var stort russisk landskap, flatt så langt øyet kunne se. Men hvordan bilen hadde kommet seg dit den var, var ikke til å forstå. Så fikk jeg øye på to hjulspor tvers over gresset, og flere biler, ved flere elver. Det var familier og kjærestepar og nygifte på tur. Alle hadde funnet seg sin egen, fredelige plett. Og alle satt bare og gjorde ingenting. Kyr og hester spaserte rundt omkring, uten at jeg kunne se noe gjerde. En rytter til hest gjette kuer. Forlatte traktorer stod og ruster, om de ikke fortsatt var i bruk, hvem vet her nede? Lokale bondemenn og -koner stod i grupper og snakket sammen, en matet gjeitene sine, det var så man kunne være i tvil om hvilket årstall man var i.

Så kom selve Don. Den store, mektige elven, som flyter så stille i romanen til Sokholov, her var en ruste holk, en gammel ferge, hvor landgangen fortsatt var på plass, og hvor gamle ladaer stod på gresset som om de var parkert. På meg virket det bare alt sammen forlatt, og i ferd med å ruste. Det er den russiske overflod, det russiske sløseri. Plutselig var havnen, store skip til kai, og uvirksomme kraner og lossere, alt fra Sovjettiden da lønnsomhet ikke var noe kriterium for økonomisk aktivtet. Robåter og prammer var der også, og folk i dem. Det er noe med Russland, som gjør at det kan være idyllisk selv midt i industriskrotet og alt søppelet, de som rodde på elven hadde det i alle fall riktig fint. Og på bredden stod flere russere og snakket sammen og diskuterte.

Men elven Don indikerte jo at jeg snart ville være fremme, kveldssolen at det snart ville være mørkt. Begge deler inntraff kort etter. For Rostov har ikke Lonely planet noe kart, og informasjonen om hvordan man skulle finne frem der var mildt sagt ufullstendig. Jeg kom ut av en gigantisk stasjon til et område hvorfra det var helt umulig å anslå retningen til byen. Det var også det karakteristiske kaos, med taxisjåfører og selgere og uteliggere og alkoholikere og kjeltringer og vanlige russere på vei hjem. Jeg brukte litt tid på å orientere meg, jeg skulle til Bolsjaja sadovaja, det var i følge Lonely planet hovedgaten, og stasjonen skulle ligge vest i denne. Det var også skrevet ned noen busser som kunne bringe meg dit, men busser med slike nummer var ikke å se. Jeg måtte spørre meg frem, og etter et par forsøk, og en drøy halvtime, hadde jeg funnet frem til buss nummer 3 – som ikke er nevnt i Lonely planet – og i den betalte jeg 9 rubler, i håp om at den skulle bringe meg og bagasjen min til Ulitsa bolsjaja sadovaja, der jeg hadde sett meg ut et hotell.

En svipptur innom Moskva

 

Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

 Posten er skrevet på toget fra Moskva til Rostov ved Don. Det er tog nummer 75, som går fra Kurskaja stasjon i Moskva klokken 1804, og har endestasjon Adler, eller Sotsji, som det egentlig er. Jeg skal altså bare til Rostov foreløpig. Og jeg har fått min helt egen kupe. Med det kan jeg innrette meg som jeg vil. Men noe av planen med å ta dette toget var jo å komme i kontakt med russere, og snakke russisk. Slik sett ser den foreløpig mislykket ut.

Jeg vil skrive litt om tilsvarende ferie i fjor, det er altså høstferien. I fjor falt det seg så heldig ut at jeg hadde fri allerede fra torsdagen, slik at når søndagen kom og jeg reiste til Jalta, så hadde jeg allerede hatt en langhelg i Odessa. Når jeg nå kommer til Rostov i morgen klokken 1930, har jeg bare vært på reise hele ferien.

 

Det begynte i går kveld med fly fra Bergen til København. Deretter var det morgenflyet fra København til Moskva, hvor jeg kuriøst på vei inn i gaten og flyet, så en kollega ivrig vinkende i vinduet til ventehallen, han skulle til St. Petersburg. Flyet fra København til Moskva tar vanligvis 2 timer og 40 minutter, i dag gikk det fortere, men jeg var på grunn av tidsforskjellen likevel ikke fremme før klokken var omtrent halv to.

 

Og det var den litt sjeldne flyplassen Sheremetjvo (eller engelsk Sheremetyevo) nr 1, 10 minutter lenger unna enn den vanlige Sheremetjvo nr 2 for utenlandstrafikken. Det var en flott, fredelig flyplass, og for første gang noensinne her omkring ble jeg ikke straks omringet av taxisjåfører som ville ha meg i taxifellen. Jeg visste at det fantes Marsjrutka, jeg visste bare ikke hvor den var, og brukte noen minutter i letingen. Det skyldtes at jeg hadde gått litt omkring i flyplassen på jakt etter minibank, og dermed kom ut av en annen utgang enn hovedutgangen. Holdeplassen er ved ankomst, altså mot høyre om du skulle komme ut feil utgang, og der er de lette å finne, og de står linet opp så du får plass med en gang.

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Jeg var heldig og fikk sisteplassen i en bil som straks var i ferd med å gå. 60 rubler, eller 12-13 kroner er en langt bedre deal enn tusenrubelen taxisjåførene sikkert skal ha. Men de kjører til en litt avsidesliggende del av byen, til Retsjnoj voksal (Речной вокзал), endestopp på grønn metrolinje (linje 2). Og den tar sin lille time.

Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva

 

Og på metrostasjonene som tar i mot for dem som kommer flyvende inn i byen utenfra, er det alltid kø ved kjøp av metrotallonger, eller klipp, eller hva billettene nå skal kalles. Moskva har et system med et slags elektronisk klippekort, selv for meg, som bare skulle ha to tre billetter.

 

Jeg hadde sjekket togene til Rostov på forhånd, og visste at de beste togene gikk fra Kurskaja stasjon. I sommer lærte Vladimir fra Connax meg trikset om at brun linje (nr 5), sirkellinjen, passerer alle stasjonene, så da er det bare å komme seg til den, for å finne frem. Og det gjorde jeg enkelt, men klokken var blitt nesten fire når jeg stod på stasjonen og skulle kjøpe billetten.

Kurskaja stasjon i Moskva

 

Toget jeg egentlig ville ta var nummer 23 (meget oppmerksomme lesere vil huske fra tidligere poster at lavere nummer har bedre tog), det skulle gå klokken 1657, men var innstilt med den opplysende beskjeden ”går ikke”. Det er bra, skikkelig russisk, man trenger ingen annen forklaring enn den viktige. Om toget ikke går, kan det være det samme med hvorfor.

 

Neste tog gikk bare en drøy time senere, så til Rostov er det hyppigere avganger. Det er dog et dårligere tog, nummer 75, og nå som jeg sitter i det, kan jeg bare bekrefte det. Dette toget er dårligere. Benkene er slitt opp som gamle norske busseter, skumgummien er på vei ut gjennom sprekker. Vinduene er fylt med konstant og stivnet dogg, og hvit skitt man bare skulle tørke av, men man kommer ikke til, for det er på innsiden. Og det gjør at man ikke får sett ut skikkelig. For første gang gikk jeg også om bord uten å måte vise billetten. Vanligvis må jeg jo vise både billett og pass.

 

Men det er greit. Det skal bli veldig godt å slappe av litt nå. De to timene jeg hadde mellom jeg kjøpte billetten og toget gikk, brukte jeg til å spise en liten middag, eller en skikkelig middag med artisjokksuppe og stekt svinekjøtt i koriander, og til å kjøpe min sedvanlige niste – nudler.

Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva

Jeg har hatt meg noen minutter på de gode russiske benkene. De er meget gode å slappe av på, og jeg har bare måtte passe på å ikke sovne pladask, og bli sovende så jeg må ligge våken om natten. Jeg har noen vanlige, små bekymringer. Hva skal jeg gjøre i Rostov når jeg kommer bort dit? Om toget er i rute, vil det være klokken 1930, og da vil det være mørkt. Jeg har sett meg ut noen hotell, og vet hvilken gate de ligger i, og at dette er hovedgaten, men jeg har ikke kart, og millionbyen Rostov er kanskje ikke den letteste å finne frem i på måfå. Men sånn går seg alltid til. Jeg har også ganske god snøring på hvordan og når jeg skal komme meg videre nedover til Sotsji, og hvordan jeg skal få meg med Krasnodyar, det gjenstår bare å få kjøpt billettene.

Så var det det at togvertinnen, som jeg verdensvant hilste ”Strasvjute” da hun kom, og mens hun sjekket billetten, allerede var på vei til å hente passet, samtidig som jeg også sa det, ”i vot passport”, jeg gav kanskje helt feil inntrykk om at jeg snakket russisk flytende, og sjelden gjør annet enn å ta slike tog som dette her. Og da hun bladde litt rundt i passet spurte hun raskt ”jest?” som her betyr noe sånt som ”har du det”, og jeg sa ”jest”, ”det har jeg” uten helt å vite hva hun spurte etter. Så nevnte hun noe om ”militia” på vei ut, og jeg kom til å tenke på at det kanskje allikevel ikke er riktig at singel entry visa holder for denne togreisen som på veien dit jeg skal også går inn og ut av Ukraina.

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang

Den syngende oppleser

Det hendte en gang at en oppleser i stedet for å lese en tekst han nok selv hadde skrevet, sang den. Overraskelsen var ikke større enn at alle publikummere ble sittende å se på ham likevel, på dem kunne man ikke merke noe tydelig tegn på om oppleseren sang eller leste. For å oppdage det, måtte man høre på ham, og da ville man straks forstå at han sang. Den eneste naturlige forklaring man kunne finne på det, var at han hadde skrevet en tekst han fant det best å synge i denne forsamlingen. Det finnes også en helt sprø forklaring, og den gikk ut på at han var ute av stand til å snakke, at han var en av dem som var nødt til å synge alt han hadde å si. Kanskje spesielt foran forsamlinger. Og det er denne forklaringen jeg bestemmer meg for å velge, jeg er nemlig blant publikum. Jeg var en av dem som satt der og lot som jeg ikke ble overrasket da han plutselig begynte å synge i stedet for å lese, selv om det helt tydelig er en tekst ment for å lese han synger på. «Det er fordi han ikke kan annet enn å synge,» tenker jeg. Stakkars mann. Det er tappert gjort at han likevel stiller seg opp på scenen sånn som det der. Det hvisker jeg til sidemannen mens vi klapper etterpå, og da denne ikke hører hviskingen fordi vi klapper samtidig, sier jeg det høyt. Sidemannen nikker. Jeg blir fullstendig grepet av tapperheten til oppleseren, det kreves mot for å gjøre sånt som det der, jeg føler jeg er nødt til å snakke med ham. Straks han setter seg ned ved et bord, sniker jeg meg bort til ham slik jeg har gjort så ofte før både i tekster og i virkeligheten, jeg vet en del om hvordan det er. Derfor vil jeg gjøre det så enkelt som mulig for ham. – Det var en vakker tekst du leste opp, synger jeg til ham. – Jeg er glad det finnes mennesker som deg, synger jeg hjertelig. – Mennesker som tør å stille seg opp foran folk og synge ut, til tross for at de ikke har noe å fare med, synger jeg høyt og tydelig til en melodi jeg lager mens jeg synger den.

ES2005

 

100 % meg selv

Jaja. Det er tusen ting jeg skulle gjøre. De fleste av dem skikkelig viktige. Ja, det der er ikke i nærheten av å være en underdrivelse å si. I morgen reiser jeg til Russland. Og så skjer det en rekke med ting etterpå også, og også før skjer det en god del ting som skulle vært ordnet. Det er legio. Men av de tingene som er gjort og under kontroll kan jeg bare nevne en liten håndfull.

Jaja. Sånn har det alltid vært å være meg. Jeg har brukt mitt liv på å leve med det. Det dreier seg om så enkle ting som å skrive ut billettene, pakke kofferten, og ha hjemreisebillettene kjøpt når utreisen går. Det skulle liksom være dagens post. Jeg brukte formiddagen til det. Jeg begynner sent på jobb om torsdagene, og hadde litt tid, der, og jeg søkte på hjem fra Kiev, St. Petersburg og Moskva, og det var så mange muligheter at det gikk ikke an å bestemme seg for noen ting. Jeg ville ikke gjøre noe forhastet. Jeg gikk på jobb først.

Og på jobb er det slitsomt for tiden. Jeg kommer hjem uten den futt og fart jeg liker meg i. Jeg har tvert i mot behov for å hvile. Og på torsdagen varer hvilen bare frem til innebandy klokken seks, og så er jeg hjemme på ny klokken åtte, og da er det som kjent kveld. I dag ringte også Ingrid, full av gode nyheter, og så fikk jeg en tekst jeg skulle se på, fine greier det også, men så var klokken halv elleve og jeg hadde forresten spist middag også.

Det er så mange ting som skulle vært ordnet. Men i dag blir de ikke ordnet av meg. Min plan går ut på å legge nytt sengetøy på sengen, jeg har fått vasket tøy i dag, det har jeg vitterlig fått gjort. Og det er alt sammen hengt til tørk. Men da er det til gjengjeld så nok, så nok.

I morgen er det litt tid mellom jeg kommer hjem fra en beinhard dag på jobb, til flyet går klokken halv ti. Da skal jeg få gjort alt i hop. Jeg mangler en god differense mellom håndfullen under kontroll, de tusen tingene uten, men jeg skal få gjort det alt sammen i morgen. Det kommer til å gå helt fint. Jeg er 100 % meg selv.

Oppdateringer og bloggstatistikk sep08

Det nærmer seg slutten på en måned, og siden jeg snart vil være bortreist, er tiden allerede nå inne til litt oppdateringer og statistikk.

Ikke at det er så mye å melde. Bloggen begynner å få satt seg nå. Det er ikke lenger noe jeg ønsker, men ikke får til. Fortsatt er det en del gamle poster som ikke er utstyrt med bildene de skal ha, og som jeg arbeider litt med når jeg har tid, men stort sett er det meste som det skal være, nå. Jeg har lagt til en ny kategori, Norge, under reiser, og har tenkt å bruke den for reiser i Norge. Men både tagger og kategorier er brukt litt usystematisk. Jeg bruker sjelden – svært sjelden – tid på å gå tilbake til gamle poster og sette rett kategori og tags på dem, det jeg liker, er å skrive.

Om det ikke er så mye å melde på oppdateringsfronten, så er det litt på statistikken. Etter forrige statistikk, i august, tok besøkene seg kraftig opp, med godt over 50 treff daglig. 100 er neste mål, og jeg tror vel strengt tatt, det kommer til å gå. Det er på raskt stigende i alle fall.

10 på topp listen begynner også å få satt seg. 7 av de 10 har nå 100 treff eller mer, 3 har over 200 og 1 over 300. Listen har 2 nykommere, begge kommet for å bli, mens de som måtte ut, Kiev (så sent som i går var den inne) og På tur til Brekko nok aldri vil komme inn igjen. Selv om det er fine poster. Postene som får mest treff, handler om bursdager og familiehøytider, særlig hvis det er laget en eller annen sang eller et dikt, har en toastmaster eller en tale, eller på annen måte er interessant for dem som selv skal arrangere noe lignende. Så det er jo egentlig litt dumt, det er jo ikke det mine poster handler om. Ja, andre poster som får treff, er reiseposter mellom Oslo og Bergen, Bergen og Stavanger, det er tydeligvis mange som vil gjøre samme reisen. Og siste kategori er fagposter, som Russland og Polen, og som Kiev var. Disse blir godt besøkt i skoletiden. Rett i vannskorpen til topplisten er også andre slike skoleposter. Reisepostene – som jeg selv liker godt – er på vei opp og inn, særlig de som handler om den transsibirske jernbanen. Men de har ikke ligget ute lenge nok til å få nok treff ennå. Dikt og tekster – som jeg liker veldig godt, og som i utgangspunktet var hensikten med hele bloggen – får ikke mange treff, for det skal noe til å treffe søkeord som treffer dem.

Alright, her er listen:

Polen	328
Jennys konfirmasjon	243
Tone Sivertsen – 30 år	201
Kjøretur Bergen – Stavanger	134
Buss Bergen – Stavanger	110
REM – Konsertbilletter	102
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	100
Språkskole i Hviterussland	95
Marte og Hernans bryllupsfest!	76
Russland	74

Den begynner å se fin ut. Det må jeg bare si. Dette er fine poster alle i hop. Men den kan bli enda finere, og da kunne for eksempel posten om Irkutsk være med. Det er en flott beskrivelse av byen og min opplevelse av den, med bilder og det hele, for dem som selv vil reise dit, eller ha utbytte av den uten å gjøre det. For dem som synes Irkutsk-posten blir litt nøytral, skulle Der har jeg reist Den transsibirske jern være subjektiv nok. Den handler om jernbaneturen fra Irkutsk til Vladivostok, der alt bare skjedde, og hvor et umulig punktum ble satt for en reise for livet tvers over Russland. Sist gang reklamerte jeg en del for filmene jeg har fått lagt ut, men jeg liker egentlig å være bedre å skrive enn å opptre, og jeg mener bestemt at en tekst som Edderkopp godt kan stå på egne ben. Keep on rockin’, Neil! handler om konserten Neil Young hadde på Koengen i Bergen, og er skandaløst dårlig besøkt, mens Vassilij Ivantsjuk (1969- ) omhandler en person jeg gjerne skulle sett var verdensberømt. De to siste der er noe av det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Nå framover vil bloggingen kanskje halte litt, etter hvordan jeg kommer meg på internett når jeg reiser til Russland på lørdag. Men poster vil bli skrevet og lagt ut og etterarbeidet slik at det vil bli en post for hver dag gjennom hele 2008. Og reisepostene vil ikke være de verste.

Et helt uventet problem

Eller et helt ventet problem, kunne også vært overskriften. Jeg var litt usikker, der. Den muntre tonen i starten må ikke skygge for alvorligheten av problemet. Eller problemet er kanskje ikke så alvorlig, men tidspunktet er det.

Hver gang jeg reiser til Russland, dukker det opp et eller annet problem med en eller annen forsendelse. Som oftest er det visumet jeg venter på. I sommer var det fotoapparat, datamaskin og Sim-kort, da slo jeg litt til, følte jeg, da ble det litt mye. Denne gangen skulle det ikke være noen ting. Men så oppdaget jeg av alle steder mens jeg stod i en Kiwi-butikk, at det denne gangen vil være en virkelig betydningsfull ting.

Jeg klarte ikke å betale med visakortet mitt. Jeg så på det, og så at det var gammelt og slitt, og så tenkte jeg at jeg hadde forbyttet, jeg har jo ikke makulert gamle kort slik man skal. Jeg har hatt dem liggende steder de dukker opp. På butikken betalte jeg med kredittkortet, også fra Skandiabanken, veldig gunstig, men skal man ta ut kontanter blir det gebyr, og det ønsket jeg ikke. Men kontanter ønsket jeg og trenger jeg etter flittig bruk av dem i rundreisen langs sørkysten i helgen, særlig i Stavanger, da.

Og så kom jeg hjem, og fant det kortet som virkelig var gammelt og slitt liggende på bordet, det var slitt på en helt annen og velkjent måte, dette var det gamle. Da måtte det jeg hadde hatt med vært det nye, og det var slitt på en måte jeg ikke kjente igjen. Akkurat som om noen hadde forsøkt å fjerne den svarte stripen der alt det viktige for elektronikken er, den var skrapet på og skrapet bort, og dessuten klissete. Ikke bra, slett ikke bra.

Jeg bestilte selvsagt straks enda et nytt i fra Skandiabanken. Der er leveringstiden cirka en uke. Jeg reiser lørdag. Eller rettere sagt, fredag kveld, til København. Og så videre til Russland. Om ikke det nye kortet kommer i tide, må jeg klare meg som best jeg kan med kredittkortet. Forhåpentligvis kan jeg ta ut penger med dette også, men da løper 14,65 % rente, og for å unngå det, må hele beløpet tilbakebetales. Ellers er det jo slik, at tilbakebetalingen skjer 25 i hver måned. Det er ergerlig, og helt umulig blir det, om russiske minibanker ikke er laget for dette kortet.

Og så har vi mysteriet hva som egentlig skjedde med det gamle kortet, eller visakortet, som egentlig skulle være det nye. Det gamle kortet var greit, jeg hadde det med meg på fjelltur fra Ustaoset mot Hardangervidda og tilbake, i regn, og sludd og vind og snø, og sol, dag og natt, hele tiden i lommen på turbuksen, opp og ned fjellsidene, det greide bare ikke kortet, og ble litt bøyd og litt andre ting. Men det andre kortet? Jeg forsøkte å skrape litt på den svarte stripen på det gamle og ubrukelige kortet, stripen er neimen ikke lett å få bort, selv når man ønsker det. Og jeg som ikke ønsket det?

Nei, jeg tror jeg fikk til overskriften nå: Dette har på en uventet måte gitt meg et ventet problem.

Tilbake i Bergen med mye å gjøre – men nå blir det soving

Det er gode tider og jeg gjennomlever en periode med den omvendte Murphys lov, men nå har kroppen og systemet sagt at nå får det være nok, nå blir det hvile.

Kystbussen fra Stavanger til Bergen er egentlig en behagelig måte å reise på, den kunne bare vært billigere. Jeg hadde også en sekk med niste fra mor, så alt skulle være duket for en førsteklasses tur. Men jeg var bare så trøtt, og hadde stort sett bare behov for å sove. Og det fikk jeg ikke til.

Omkjøringene i Bergen som følge av arbeidene med bybanen, gjorde at bussen kom frem til bystasjonen litt etter kvart over ett, som den skulle etter rutetabellen. Jeg hadde da bare tiden og veien frem til jeg begynte på jobb klokken 1335, men tiden og veien er som kjent nok. Det var bare gode nyheter å få på jobb også, blant annet fikk jeg innvilget permisjon for mandagen etter høstferien, slik at jeg får en dag ekstra i Russland. Det var snilt av dem, og kjekt for meg.

På jobb imponerte jeg med nisten. Jeg som vanligvis utelukkende har tradisjonell nistepakke med matpapir og skiver med brun og hvit ost, hadde her smørbrød og rundstykker og forskjellige bakevarer med karbonader, salat og mais, og det ene og det andre, pluss en liter brus og en termos kaffe. Dessverre fikk jeg ikke nyte den fullt ut, jeg var så forbasket trøtt.

Så før jeg egentlig hadde fått forberedt alt jeg skulle, gikk jeg hjem for å få meg en hvil før jeg skulle ta forrige ukes tur opp Stolzen. Jeg hadde til og med skiftet til kortbukse (riktignok uten å få på meg kortbuksen ennå), men denne hvilen gikk over alle grenser, og passerte både Her og Nå, Hallo i uken (i reprise), Nyhetene 1730 og store deler av Dagsnytt 18 før jeg var tilbake i aksjon.

Og det var ikke særlig til aksjon, det var nok ikke det. Helst ville jeg bare gå og legge meg igjen, legge meg skikkelig, i sengen. Men jeg hadde fortsatt niste å spise opp, og middag, og kaffe, og av alle ting jeg mer eller mindre var nødt til å gjøre, var billetter ned til Russland det viktigste, så det har jeg nå fått bestilt. Det blir ned til København fredag kveld, og videre til Moskva lørdag morgen. Det var et kompromiss mellom billigst mulig og behagligst mulig.

Jeg hadde jo langt flere billetter også å bestille, og innkvartering skulle kanskje også være ordnet, men  det siste har jeg ennå ikke tenkt på, og det første får vente. Jeg ser de har billige flybilletter fra Moskva til Rostov (na Don, ikke den i den gyldne ring), men jeg har jo mest lyst til å ta tog, da, jeg savner en skikkelig russisk togreise, etter pusleturene i NSB-stolene i Norge. Men så er det dette med Russland, det har sin sjarm, og den faller ikke alltid til vår fordel. Jernbanelinjen fra Moskva til Rostov sneier innom et hjørne av Ukraina, og da forlater jeg strengt tatt Russland, og trenger antagelig nytt visum for å komme inn igjen. Jeg har ikke fått det bekreftet, men ut i fra det jeg vet om russiske visum, tror jeg nok at det er sånn det er.

(Forresten: Jeg nevnte dette med den omvendte Murphys lov, rett etter posten var skrevet ferdig, så jeg det hadde kommet en mail fra det alltid serviceinnstilte www.Waytorussia.com, med svar om at single entry visa var gyldig for innenrikstog fra Moskva og helt ned til Sotsji – så sånn er det, very well)

Dermed blir det fly fra Moskva til Rostov, og så heller togreiser mellom byene der i sør. Russland er jo så stort, at det blir noen timer reise på den måten også.

Ellers så det ut til å løse seg greit med å finne billetter til hjemreisen også, kanskje kan jeg til og med få droppet innom Kiev også, derfra var det billig hjemreise, men disse bestillingene får vente.

Nå er det på tide med en pause for min del. Jeg skal gjennomføre noe så sjelden som å ha kaffe på termos, uten å drkke den opp. Et par små og store forpliktelser får vente til i morgen, alt får vente til i morgen. I dag skal ingenting mer skje for min del. Det har vært en bra helg. Nå er den slutt.

En Rogalending vender alltid tilbake til sitt hjem

Jeg lot meg friste til en litt svulmende overskrift på posten denne gang. Denne tittelen holder for en hel roman, men jeg skal bare skrive om en søndag og om slutten på en lørdag.

Og siden jeg nå har dumpet inn på den svulstige sti, eller svulmende var det visst, kan jeg jo ta med noen små aformismer for kvalitetens skyld. Veien blir til mens du går, livet blir til mens du planlegger noe annet. Eller smått fornyet, veien blir til mens du holder på å gå en annen vei, livet blir til mens du forsøker å leve et annet liv. Jeg kan for eksempel si at jeg aldri så sterkt planla at det var i Bergen jeg liksom skulle oppholde meg og leve livet mitt, men nå er det nå en gang likevel blitt slik at det er der jeg bor. Og det er der jeg arbeider, i en jobb der jeg heller aldri riktig tenkte at det var til den jeg skulle vie mitt liv. Men det er altså det jeg holder på med nå, det er det livet jeg lever nå.

Det er fine greier det, 14 gode år har det vært, flere vil det kanskje bli, men samme hvor godt det har vært og vil bli, så er det til Rogaland jeg kommer hjem. Det er her jeg er hjemme. Her kjenner jeg dialekten, lynnet og landskapet, dette er jeg en del av, her er jeg hjemme. Og hjemme i Gaupeveien 5 er jeg også riktig hjemme. Her er det alltid bare fritid og mat, og for meg har det alltid falt mer naturlig enn å jobbe. Og når jeg først skal jobbe eller gjøre noe, så er det med morsomme ting som jeg liker, og som jeg nå til og med har fått et enkeltmannsforetak for å legitimere, men som ennå ikke kaster av seg noe, det er mer gøy enn lønnsomt. Eller veldig gøy, og ikke lønnsomt i det hele tatt.

I går var jeg på Cementen. Det eneste som er dumt med det, er at jeg er avhengig av tog for å komme hjem igjen, og må avslutte kvelden før den er slutt, noe som er veldig unaturlig for meg. Ellers er det førsteklasses selskap, Lauraine og Gullie denne gangen, hun får tilgi meg om jeg skriver navnet hennes feil. Hun skal til og med til Bergen og være komiker på Ricks om halvannen uke, onsdag 1. oktober, midt i høstferien, og det er som jeg et øyeblikk var fristet til bare å droppe hele turen til Russland, for å komme og se på og være på festen, det er jo utgjort at de kommer akkurat når jeg er vekke. Men sånn er det, det kommer flere sjanser, og de vil bli grepet.

I dag har det vært søndagsfrokost og backgammon i bar overkropp på terassen. Det eneste unaturlige her, er at far har fått opp en god ledelse 6 – 3, jeg kan ikke fatte og begripe at jeg kan tape mot en som spiller så håpløst, men det ser jeg altså ut til å gjøre, og flere spill blir ikke tid til å spille før jeg reiser i morgen tidlig.

Det har også vært fotballkamp på en stor flatskjerm, her finnes jo alle kanaler, og det var storkamp mellom Manchester United og Chelsea på Canal +. Det var en god kamp, regelrett underholdende i ordets beste mening, og jeg fikk også lest unna ukens aviser mens jeg så den, riktig så bra. Og til middag var det søndagsmiddag med kjøtt og saus og poteter og broccoli og alt på skikkelig vis, søster Tone var også på besøk med Sara, og søster Tonje bor jo også for seg selv, og var strengt tatt på besøk hun også. Det var en familiemiddag, fulgt av familiekaffe.

Til slutt tok jeg ut det bærbare mirakelet for å skrive denne posten på WiFi på terassen i Rogalands milde septemberkveld. Kortbukse og t-skjorte, kaffe i mengder, kake, sjokolade. Det føles veldig naturlig å ha det slik, det er å være hjemme. Jeg kunne jo bare sittet slik og skrevet alt mulig utover kvelden, men Tone har innkalt til søskensamling i anledning en storbursdag vi har i vente, så dit må jeg nok gå. Det er den slags plikter som faller meg lett.

En finfin helg har det vært på reise. Det viste seg å være et riktig lykketreff at visumnødvendigheten røsket meg ut av Bergen, og først til Oslo, så hjem til Rogaland. Opplevelser er verdt sin vekt i pengene det koster, for å prøve en liten aforisme igjen. Jeg vet ikke om denne vil overleve og bli en naturlig del av det norske språk, riktignok. Men jeg vet at jeg er i topp humør og fullt ladet for en ny uke med hverdager. Og etter dem følger ny tur til Russland, det følger besøk, det følger fest, det skal bli fjelltur, det blir flere av alt, og også flere ganger vil jeg vende hjem, slik jeg i overskriften skrev at vi rogalandinger alltid gjør. Jeg skal sørge for at den ikke lyver.