Joda, fra Rostov til Krasnodar

 
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme

Jeg jeg begynner å bli gammel, og kjente det fristet å bare ta nattoget rett til Sotsji og være der resten av ferien og bare slappe av. Det vil spare meg for mye slit. Toget fra Rostov til Sotsji er enkelt, det går klokken åtte om kvelden, og er fremme klokken ti om morgenen. Og om dette skulle være fullt, er det flust med tog med jevngode tider. Man trengte en billett, et hotell, og hva skal jeg egentlig i Krasnodar å gjøre?

 

Ja, jeg begynner å bli en gammel mann, til å være så ung, men den slags følelser blir fortsatt umiddelbart overvunnet. Jeg vil heller tenke tilbake på en dag jeg var i Krasnodar, enn en dag jeg slappet av. Slik er det kjekt å se tilbake på livet mitt og alt jeg har gjort, og slik skal det forsette en god stund til. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg nesten gjorde

 

Så jeg tok fatt i går, etter luksusfrokosten og litt internettarbeid på Don Plaza, gikk jeg ut i Rostov, og tok meg av hovedgaten Bolsjaja sadovaja på kryss og tvers. Det var sol og blå himmel og godt vær, og folk så glade ut, som jeg også var glad. Den enorme Gorkij-parken er russisk park god som noen. Her er benker og blomster, tivoli og kafeer med plastikkbord og parasoller, her er folk som spiller sjakk, og folk som selger nipsgjenstander. En statue av Lenin var her også, samt en scene, og flere monument. Hit ville jeg nok gått ofte, om jeg skulle vært i byen lenger. Og de gamle menn som spilte sjakk, så ut som om de akkurat på denne måten hadde tilbrakt hele sin alderdom.

Noen spilte også backgammon

Noen spilte også backgammon

På stasjonen som ligger nederst i gaten, og som nå i dagslys var oversiktlig og klar, hadde jeg tre billetter å kjøpe. En del av internettarbeidet jeg hadde gjort, var å sjekke ut mulighetene, og de var legio (i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Lonely planet, som jeg skrev litt om i går). Nå var det bare å stille seg i køen, og la det stå til med russisken. Fra Rostov til Krasnodar i natt, fra Krasnodar til Sotsji i morgen natt, og fra Moskva til St. Petersburg natt til mandag. Det tok cirka syv minutter og 500 kroner, så var alle billettene i hende, og jeg hadde som alltid lyst til å feire.

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Feiringen gjorde jeg ganske rolig ved å gå opp og ned langs elvebredden. De har en egen stemning ved elvene sine, russerne, og her i byene i sør er det meget karakteristisk. Det er liksom strandsonen. Her er også parker og blomster og benker og kjærestepar og joggere. Men først og fremst var elvebredden dominert av fiskere. De stod på rekke og rad, med en bjelle på fiskestangen, og kameratslig opptatt av hverandre og hverdandres fiskelykke. I likhet med sjakkspillerne i Gorkijparken, gav de inntrykk av at de hele sitt liv stod her og gjorde nettopp dette som de nå gjør. 

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Krasnodar er jo det jeg skal skrive om. Dit kommer jeg. På vei hjem gjorde jeg noen forsøk på å spise middag, det ene mislyktes i mangel på servering, det andre i mangel på korrekt skotøy, men det tredje var på Jolkij Palkij, anbefalt som ”authors choice” av skribenten i Lonely planet. Temmelig spesielt. Det er jo en kjede, som ikke nettopp er mest dominant i Rostov. Men maten er god, servicen god, prisen god, og omgivelsene også gode. Alt er godt på Jolkij Palkji, men ”authors choice”? Den er for drøy.

 

Toget mitt skulle gå på den ugudelige tiden 0058 (kommer inn på stasjonen 0027), og være fremme 0514. Mellom middagen og avgangen satt jeg og hvilte på hotellet, og lyttet til taffelmusikken jeg skrev om i går. Jeg hadde også internett der, og ble litt opphengt i nyheten om at kongressen stemte ned forslaget om den økonomiske redningspakken. Du verden, verden går videre mens jeg er på ferie. Eller kanskje er det nettopp det den ikke gjør, verden stopper opp.

 

Alright, Krasnodar, det er jo dit jeg skal. Og akkurat det hastverket jeg har med å komme dit i bloggposten, fikk jeg plutselig også i går. Klokken var 2330, og jeg hadde tiden og veien cirka for å være på stasjonen klokken 0000. Jeg var ikke sikker på om det gikk buss, og på et så viktig tog som dette, ville jeg være ute i god tid. Det var tomt og kveldsmørkt, mandagsstemning og ingenting, men en Marsjrutka kom likevel forbi, og jeg leste ”Voksal” på skiltet. Jeg spurte om den skulle dit, og holdt den til og med igjen, da sjåføren ikke var så ivrig etter å svare, men den skulle dit, og jeg kom meg inn. Flaks, kan man være fristet til å si, dundrende uflaks viste det seg å være. For jeg mistet mobiltelefonen der.

 

Drit. Det er noe drit. Plutselig er jeg uten mobiltelefon. Det er drit. Men på ferie og særlig i Russland er jeg alltid i Mr. Fix it modus. Heldigvis har jeg den russiske telefonen i tillegg, det var et par telefoner til min egen telefon, for å få bekreftet at ingen tok den, og at den var tapt. Så var det telefon hjem, og ordne med sperring og forsikring og bestilling av simkort og alt det praktiske. Det er drit, men drit skal man bare få bort. Ny telefon vil komme, og alt vil bli som før. (Inntil videre og mens jeg er i Russland må eventuelle meldinger sendes til mitt russiske nummer: + 790 677 14 688) 

Stasjonen i Rostov

Stasjonen i Rostov

Krasnodar! At det skulle være så vanskelig å komme seg til Krasnodar! Det var jo egentlig ganske lett, det var bare å kjøpe billetten. Og det er bare å skrive at jeg reiste dit. Men jeg er jo og blir jo fortapt i detaljer. Jeg ringte hjem og snakket med far mens jeg gikk inn på stasjonen, og da ble jeg mistenkelig for sikkerhetspolitiet der inne, og måtte vise frem passet og greier. Det er alltid morsomt når politiet skal se gjennom passet. De har jo ingenting å se etter, så de pleier å stoppe opp ved en tilfeldig side de leser nøye, som oftest et påheftet skriv jeg har fra den gang jeg var i Hviterussland, og som ikke teller noen ting nå lenger. Etter å ha lest dette skrivet nøye, fikk jeg passet tilbake og kunne gå inn på stasjonen.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av, men var i fyr over å ha mistet telefonen og gikk bare rundt på gulvet og tenkte. Toget kom, og jeg kom meg om bord. Det ville bli en kort natts søvn, så den måtte jeg benytte meg av. Jeg hadde plaskart, altså andre klasse, eller tredje er det vel, åpen kupe, og jeg delte med tre lekre jenter som trippet rundt og flyttet bagasje mens jeg lå og skulle sove. Pussig, tenkte jeg, og sovnet.

 

Om natten merket jeg at hun ene bredte et teppe over meg. Snilt gjort, tenkte jeg, og sovnet på ny. En senere gang jeg våknet tenkte jeg ”Jeg blir godt tatt vare på her”.

 

Rett skal være rett. Jeg våknet kontinuerlig denne natten her. Livredd for å forsove meg, eller for at noen skulle stjele tingene mine. Jeg hadde litt ubekymret lagt alle klærne mine på gulvet, med pass og penger og fotoapparat, så om det ble tatt, var det riktig dumt. Det var galt det der, verdisaker skal jo i sekken under sengen, men jeg gadd bare ikke styre med det.

 
Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Og kvart på fem – et kvarter før vekkerklokken – ble jeg vekket av togvertinnen. Om en halvtime ville vi være i Krasnodar. Planen min der var å gå inn på stasjonen, og vente til det ble lyst. Den planen fulgte jeg. Dessverre var alle stolene opptatt av gamle koner, som viste seg å være torgkonene, her sover de altså, helt utrolig, og de var så trenet i det, og okkuperte så alle stolene, at dette var ikke tilfeldig. Her sover de. Jeg fikk plass på den eneste stolen det ikke lå en kone over, hun som hadde disse tre stolene, satt bare og sov i hjørnet, og da jeg kom, mumlet hun et eller annet om kontrabander.

 

Da klokken ble sju og det skulle lysne, hentet jeg frem tannkosten og pusset tennene på det russiske togtoalettet, et morgenstell jeg slett ikke var alene om. Så satte jeg kofferten til oppbevaring for dagen. Toget til Sotsji går 2330. Frem til da er Krasnodar byen for meg. 

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

* * *
Jeg hurtigskrev denne posten fra en nettcafe i Krasnodar, og syntes det var så artig skrevet, at jeg ikke vil ta det bort. Så her er meldingen om at posten er på vei…

Joda, til Krasnodar også

Postene er skrevet og er helt greie, men før jeg kommer meg på WiFi, får jeg ikke postet dem. Det er akkurat som å være tilbake i Sibir.

En viktig ting – jeg har mistet mobiltelefonen min. Så alle som prøver å melde meg, vil mislykkes. Jeg har en russisk telefon. Men den er for tiden uten batteri, og i hodet har jeg ikke nummeret. Ellers kunne jeg lagt det ut her (Det er +790 677 14 688).

Klokken er sju her nede, om  tre og en halv time går toget til Sotsji. Og jeg er i kjent stil i ferd med å få til siste rest av reisen, å komme seg tilbake nordover viste seg å være skikkelig vrient. Jeg mangler fortsatt en billett på å være sikret å komme meg hjem. Og den vil jeg helst ikke betale over 2000 kroner for, helst en del mindre, og den skal helst være bra, og ikke medføre noe bry. Derimot skulle den medføre mye som er skikkelig kjekt. Sånn vil jeg ha det.

Reklamer

Champagne til frokost på Don-Plaza

 
Don-Plaza i Rostov

Don-Plaza i Rostov

Det tok meg litt tid før jeg skjønte at Don Plaza ikke skal bety ”Don” i tradisjonell, spansk betydning, men rett og slett er en henspilling på elven. Hotellet befinner seg akkurat der gamle, ærverdige, eller ikke akkurat ærverdige, intourist, skulle være. Disse gamle hotellene fra Sovjettiden pleier å være mursteinsblokker fra en tid da turismen skulle være industri som alt annet, og den sovjetiske befolkningen ble sendt rundt i byer hvor de ikke bodde, for å bo på hotell litt annerledes innredet enn leiligheten de bor i til vanlig. Hotellene kunne ikke bygges store nok, og samme hvilken kvalitet de holdt, så ville de bli fylt opp. I dag er disse hotellene som oftest tre stjerners hoteller hvor det alltid er mulig å få seg rom, og hvor prisen er ganske lav, slik kvaliteten også er det.

Typisk russisk utsikt fra hotell Don-Plaza i Rostov

Typisk russisk utsikt fra hotell Don-Plaza i Rostov

Lonely planet skriver om Hotell intourist i Bolsjaja sadovaja 115 at det er kraftig renovert, noe vel egentlig er mer villedende enn opplysende, for det er renovert i en slik grad at det har blitt et helt annet hotell. Det er nå et fire stjerners luksushotell, med et annet navn. Jeg kom dit imidlertid sent på kveld og i mørke, og Lonely planet nevner ikke så mange andre hotell i denne byen, og jeg var sånn i farten etter å ta inn her, at jeg gjorde det selv om det var dyrt. 
Det resaurerte hotell intourist - nå hotell Don-Plaza - i Rostov, Russland

Det resaurerte hotell intourist - nå hotell Don-Plaza - i Rostov, Russland

Jeg vil ta med et avsnitt om delen som omhandler Kaukasus i Lonely planet Russia and Belorussia. Denne delen er klart dårligere enn de andre, han som har hatt ansvaret, har gjort en dårlig jobb. Alle byene har dårlige opplysninger om hoteller og restauranter, de er få og tilfeldige, ingen by utenom Sochi er utstyrt med kart, og de tingene han liksom har gjort og sett, virker temmelig halvhjertet. Og opplysningene om hvordan man skal komme seg fra by til by, er så mangelfulle at de er til hinder, mer enn til hjelp. Men dette skal jeg komme tilbake til. Nå er det frokost på luksushotellet Don Plaza.

 

Eller det er det riktignok ikke. Frokosten jeg spiser mens jeg skriver posten, spiser jeg på intourist i Krasnodar (jada, alle byer i Sovjetunionen som kunne ta imot turister, hadde et slikt hotell, og det står fortsatt). Det er skikkelig plastikkfrokost, som den skal være på disse hotellene. Overpriset – ikke fordi det er så dyrt, men fordi det er så dårlig.

 

På Don Plaza var det imidlertid overpriset fordi det var så dyrt. Det var russisk luksus. Men de har jo ofte dette forholdet at de vil så gjerne, og kan så dårlig. Jeg har tidligere skrevet om russisk kaffe, den er udrikkelig, også på luksushotell. De hadde imidlertid flere sorter te, og den var nydelig. Man kunne velge mellom pose og løsvekt, og valgte man løse teblader, fikk man fylt opp en liten hvit kanne for seg, å ta med tilbake til bordet.

 

Til mat hadde de prøvd seg med litt baguetter og litt kjøttpålegg og litt egg og litt forskjellig, men baguettene var nok litt tørre, og de bløtkokte eggene var kokt i tre minutter, for dem som vet hva det betyr, og kjøttpålegget, vel, egentlig kan russerne dette med kjøttpålegg. I en hvilken som helst nærbutikk med skiltet ”Produkti”, får man kjøpt førsteklasses kjøttpålegg av alle sorter. Fortrinnsvis som passer til vodka, rett skal være rett, og sant, sant. På hotellet var kjøttpålegget svett og fett.

 

Nei, takke meg til det russerne kan, det fant jeg jo ut etter hvert. Russerne spiser jo ikke frokost som oss, og man gjør ofte lurt å ta etter de vanene landet har lært seg, når man er på besøk. Pannekaker og sånne som jeg aldri lærer meg navnet på, nei, det er jo ganske utrolig at jeg ikke vet hva de heter, de blir jo alltid servert til frokost, sånne, og med den fantastiske russiske rømmen ved siden av.

Russiske pannekaker - Blini - og rømme - Svetlana - og champagne til frokost på Hotel Don-Plaza i Rostov

Russiske pannekaker - Blini - og rømme - Svetlana - og champagne til frokost på Hotel Don-Plaza i Rostov

Og ved siden av og på toppen av alt i hop. Russisk champagne. Rikmannsaktig plassert i en bøtte med isbiter til fri forsyning for alle. Og jeg som ikke kan drikke noen ting uten at det blir tomt. Nå hadde jeg jo både teen og champagnen å ta meg av, og etterpå ventet likør. Likør fra Krim, eller fra Georgia, jeg glemte å sjekke. Jeg var godt i gang med å legge de aller største planer, da behovet for å gå på do, ble større enn frykten for at jeg ikke ville slippe inn igjen, om jeg gikk ut. Jeg satt jo godt over stengetid, og jeg var forberedt på å knipe sammen for alltid, heller enn å forlate disse delikatessene jeg hadde forsynt meg av og spiste på, og drakk av, for ikke å glemme det. Og jeg leste en russisk avis. Selv i ettertid er jo dette morsomt. Jeg satt og leste en russisk avis og spiste russiske frokostingredienser, og drakk den ene sorten russisk te fra Kina, India og London, og drakk russisk champagne og russisk likør (hvis den ikke var fra Krim eller Georgia, da, men det er jo russisk begge deler, kan jeg skrive, nå som jeg er litt i farten og blir litt påvirket av den russiske avisen, for ikke å snakke om likøren). Jeg leste en russisk avis. Det er som å skrive at jeg bladde gjennom Galeois teorier, eller så over beviset på Fermats teorem.

 

Men så fikk jeg øye på et toalett i matsalen. Og uten å tenke meg om et sekund stakk jeg av gårde, for å komme tilbake og finne bordet mitt ryddet, inkludert alt, også guideboken min. Med en verdig mine grep jeg guideboken, og gikk tilbake til rommet.

 

Om hotell Don Plaza hører også med at jeg tilbrakte kvelden der. De hadde taffelmusikk av en annen verden. Enn all taffelmusikk var sånn. Dette var en pianist som kunne spille, eller en pianistinne liker jeg å kalle det. Hun spilte skikkelige klassiske stykker, Mozart, Schubert og Chopin av det jeg kunne kjenne igjen, og hun spilte så man kunne betalt penger for å høre på henne. Men ingen betalte henne penger, utenom hotellet som betalte lønnen, og ingen hørte på henne, foruten jeg. Til gjengjeld hørte jeg oppmerksomt, og avslutter denne posten til ære for henne. 

Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Man skal være godt skrudd sammen å kjenne igjen «mot syd, mot syd som den ville gås» fra Garborgs Bondestudenter. Men uten den ville jeg ikke fått til denne overskriften. Og jeg er i alle fall på vei mot syd. Og det er jeg i et russisk tog, med en kupe for meg selv.

Dessverre er datamaskinen tom for batteri, så denne posten er av alle steder skrevet på mobilen (Dessverre igjen, viste det seg at det ikke gikk an å overføre notater fra mobilen til datamaskinen, så jeg må skrive det inn manuelt, og kunne like godt skrevet på papir der i toget). Den gode avslappningen har jeg fått, i natt sov jeg som om det ikke gjaldt om noe annet. Og det fortsatte jeg med utover morgenen. Jeg fikk te gratis av togvertinnen, hun bare slo ut med armene da jeg ville betale. Se her har jeg høner utenfor vinduet! De løper rundt. Og gjess! en hel flokk,de sitter og døser i solen. Et helt virkelig syn her nede. Det var jo det jeg ville skrive om. Om hvordan det ser ut i togvinduet et russisk tog sydover.

Men får å få den rette stemningen, må vi komme dit først. Og da er det frokosten, den etterlot mye å ønske, hurtigpakningen jeg hadde kjøpt denne gangen var dårlige greier, en slags potetmos med smak. Takke meg til nudlene. Men det hadde de ikke i butikken jeg kjøpte nisten, utvalget var dårlig, så det måtte bli denne plastmosen med smaksantydning.

Se der stanser toget. Kanskje får jeg en medpassasjer? Det er rart med det, nå er jeg liksom blitt vant med å kupeen for meg selv, og har breiet meg godt. Skal det liksom komme en til inn hit? Jeg tror ikke det er noen fare, toget virker ganske tomt. Det er noe annet om sommeren. Da kjører togene stappfulle.

Tilbake til frokosten. Den etterlot noe tilbake å ønske, og det ble selvfølgelig oppfylt. Vi stanset ved en stasjon i 15min. Da er det alltid selgere på plass med stedets spesialiteter. Russerne kjøper, og denne gangen gjorde jeg også det. En pirog med poteter, og en pakke med te. Ja, jeg nevnte jo at jeg fikk en kopp te gratis av togvertinnen. Da hadde jeg koppen, og varmt vann er det ubegrenset av på russiske tog, så da manglet bare teen. Og jeg tenkte at det var måte på hvor mange teposer jeg ville få gratis av vertinnen, derfor var jeg godt fornøyd med fangsten min på stasjonen. Plutselig hadde jeg skikkelig mat og den utømmelige mengden te jeg ville ha. Stemeningen var der, nå var det bare å sette seg til med datamaskinen og fordype meg i utsikten.

Riktignok fungerte ikke datamaskinen, men utsikten fungerer som bare det. Den gir sterke minner tilbake til for tre år siden, da jeg kjørte buss til Volgograd. Det var steppelandskap, russisk steppe, av en type som finnes hele veien fra Ukraina, over Russland og Kazakhstan og bort til Kina. Gresset er tørt, og har bare en svak grønnfarge, om det ikke er alldeles gult. Det er store åkre og jorder, men enda større områder som ligger ubrukt. Her er gamle Sovjets kornkammer, hvor det vanvittig var hungersnød i Stalinårene 1932-33. Her dyrkes alle typer korn, og også solsikker, men de står ikke nå i blomst. Om sommeren dominerer de landskapet.

Og Russland er så flatt, så flatt. Det minner meg om havet, det har jeg skrevet flere steder. Slik nordmenn er vant til å se utover uendelig med hav som taper seg i horisonten, ser russerne over land som heller aldri tar slutt. Og det bølger seg i små, men vide høydedrag, det er ikke flatt som en bordplate, slik som Danmark og Nederland. Det går opp og ned i skråninger på 10-12 meter, akkurat som enorme krusninger på havet. Lanskapet er liksom variert, selv om det ser likt ut. Og når solen lyser på det, som den pleier å gjøre det her sydpå, så blir det et meget karakteristisk lys, som man bare finner her, og som på et blunkt bringer meg tilbake tre år i tid. Da satt jeg i buss ved siden av den største russiske damen, og så ut over det samme landskapet, bare noen titalls mil lenger vest.

Ja, dette var stort sett det jeg fikk skrevet på mobilen. Senere skulle Russland vise seg fra sin mest russiske side, «så du lot deg liksom imponere av dette, bare vent og se du, mister». Utpå kvelden kom kveldssolen, og russerne sydøst for Ukraina tok ut for å nyte søndagskvelden på sensommeren. Brede, langsomme elver rant gjennom landskapet, og ved dem hadde folk slått seg ned. Stadig vekk var det fiskere. Plutselig så jeg en bil, midt i landskapet, ikke antydning til vei, verken bilvei eller kjerrevei. Og dette var stort russisk landskap, flatt så langt øyet kunne se. Men hvordan bilen hadde kommet seg dit den var, var ikke til å forstå. Så fikk jeg øye på to hjulspor tvers over gresset, og flere biler, ved flere elver. Det var familier og kjærestepar og nygifte på tur. Alle hadde funnet seg sin egen, fredelige plett. Og alle satt bare og gjorde ingenting. Kyr og hester spaserte rundt omkring, uten at jeg kunne se noe gjerde. En rytter til hest gjette kuer. Forlatte traktorer stod og ruster, om de ikke fortsatt var i bruk, hvem vet her nede? Lokale bondemenn og -koner stod i grupper og snakket sammen, en matet gjeitene sine, det var så man kunne være i tvil om hvilket årstall man var i.

Så kom selve Don. Den store, mektige elven, som flyter så stille i romanen til Sokholov, her var en ruste holk, en gammel ferge, hvor landgangen fortsatt var på plass, og hvor gamle ladaer stod på gresset som om de var parkert. På meg virket det bare alt sammen forlatt, og i ferd med å ruste. Det er den russiske overflod, det russiske sløseri. Plutselig var havnen, store skip til kai, og uvirksomme kraner og lossere, alt fra Sovjettiden da lønnsomhet ikke var noe kriterium for økonomisk aktivtet. Robåter og prammer var der også, og folk i dem. Det er noe med Russland, som gjør at det kan være idyllisk selv midt i industriskrotet og alt søppelet, de som rodde på elven hadde det i alle fall riktig fint. Og på bredden stod flere russere og snakket sammen og diskuterte.

Men elven Don indikerte jo at jeg snart ville være fremme, kveldssolen at det snart ville være mørkt. Begge deler inntraff kort etter. For Rostov har ikke Lonely planet noe kart, og informasjonen om hvordan man skulle finne frem der var mildt sagt ufullstendig. Jeg kom ut av en gigantisk stasjon til et område hvorfra det var helt umulig å anslå retningen til byen. Det var også det karakteristiske kaos, med taxisjåfører og selgere og uteliggere og alkoholikere og kjeltringer og vanlige russere på vei hjem. Jeg brukte litt tid på å orientere meg, jeg skulle til Bolsjaja sadovaja, det var i følge Lonely planet hovedgaten, og stasjonen skulle ligge vest i denne. Det var også skrevet ned noen busser som kunne bringe meg dit, men busser med slike nummer var ikke å se. Jeg måtte spørre meg frem, og etter et par forsøk, og en drøy halvtime, hadde jeg funnet frem til buss nummer 3 – som ikke er nevnt i Lonely planet – og i den betalte jeg 9 rubler, i håp om at den skulle bringe meg og bagasjen min til Ulitsa bolsjaja sadovaja, der jeg hadde sett meg ut et hotell.

En svipptur innom Moskva

 
Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

Flyplassen Sheremetjevo 1 i Moskva

 Posten er skrevet på toget fra Moskva til Rostov ved Don. Det er tog nummer 75, som går fra Kurskaja stasjon i Moskva klokken 1804, og har endestasjon Adler, eller Sotsji, som det egentlig er. Jeg skal altså bare til Rostov foreløpig. Og jeg har fått min helt egen kupe. Med det kan jeg innrette meg som jeg vil. Men noe av planen med å ta dette toget var jo å komme i kontakt med russere, og snakke russisk. Slik sett ser den foreløpig mislykket ut.

Jeg vil skrive litt om tilsvarende ferie i fjor, det er altså høstferien. I fjor falt det seg så heldig ut at jeg hadde fri allerede fra torsdagen, slik at når søndagen kom og jeg reiste til Jalta, så hadde jeg allerede hatt en langhelg i Odessa. Når jeg nå kommer til Rostov i morgen klokken 1930, har jeg bare vært på reise hele ferien.

 

Det begynte i går kveld med fly fra Bergen til København. Deretter var det morgenflyet fra København til Moskva, hvor jeg kuriøst på vei inn i gaten og flyet, så en kollega ivrig vinkende i vinduet til ventehallen, han skulle til St. Petersburg. Flyet fra København til Moskva tar vanligvis 2 timer og 40 minutter, i dag gikk det fortere, men jeg var på grunn av tidsforskjellen likevel ikke fremme før klokken var omtrent halv to.

 

Og det var den litt sjeldne flyplassen Sheremetjvo (eller engelsk Sheremetyevo) nr 1, 10 minutter lenger unna enn den vanlige Sheremetjvo nr 2 for utenlandstrafikken. Det var en flott, fredelig flyplass, og for første gang noensinne her omkring ble jeg ikke straks omringet av taxisjåfører som ville ha meg i taxifellen. Jeg visste at det fantes Marsjrutka, jeg visste bare ikke hvor den var, og brukte noen minutter i letingen. Det skyldtes at jeg hadde gått litt omkring i flyplassen på jakt etter minibank, og dermed kom ut av en annen utgang enn hovedutgangen. Holdeplassen er ved ankomst, altså mot høyre om du skulle komme ut feil utgang, og der er de lette å finne, og de står linet opp så du får plass med en gang.

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Dette er avgangshallen Sheremetjevo 1 (fra utsiden)

Jeg var heldig og fikk sisteplassen i en bil som straks var i ferd med å gå. 60 rubler, eller 12-13 kroner er en langt bedre deal enn tusenrubelen taxisjåførene sikkert skal ha. Men de kjører til en litt avsidesliggende del av byen, til Retsjnoj voksal (Речной вокзал), endestopp på grønn metrolinje (linje 2). Og den tar sin lille time.

Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva
Her er Marsjrutkaen og venter på å ta meg inn til Retsjnoj voksal i sentrum av Moskva

 

Og på metrostasjonene som tar i mot for dem som kommer flyvende inn i byen utenfra, er det alltid kø ved kjøp av metrotallonger, eller klipp, eller hva billettene nå skal kalles. Moskva har et system med et slags elektronisk klippekort, selv for meg, som bare skulle ha to tre billetter.

 

Jeg hadde sjekket togene til Rostov på forhånd, og visste at de beste togene gikk fra Kurskaja stasjon. I sommer lærte Vladimir fra Connax meg trikset om at brun linje (nr 5), sirkellinjen, passerer alle stasjonene, så da er det bare å komme seg til den, for å finne frem. Og det gjorde jeg enkelt, men klokken var blitt nesten fire når jeg stod på stasjonen og skulle kjøpe billetten.

Kurskaja stasjon i Moskva
Kurskaja stasjon i Moskva

 

Toget jeg egentlig ville ta var nummer 23 (meget oppmerksomme lesere vil huske fra tidligere poster at lavere nummer har bedre tog), det skulle gå klokken 1657, men var innstilt med den opplysende beskjeden ”går ikke”. Det er bra, skikkelig russisk, man trenger ingen annen forklaring enn den viktige. Om toget ikke går, kan det være det samme med hvorfor.

 

Neste tog gikk bare en drøy time senere, så til Rostov er det hyppigere avganger. Det er dog et dårligere tog, nummer 75, og nå som jeg sitter i det, kan jeg bare bekrefte det. Dette toget er dårligere. Benkene er slitt opp som gamle norske busseter, skumgummien er på vei ut gjennom sprekker. Vinduene er fylt med konstant og stivnet dogg, og hvit skitt man bare skulle tørke av, men man kommer ikke til, for det er på innsiden. Og det gjør at man ikke får sett ut skikkelig. For første gang gikk jeg også om bord uten å måte vise billetten. Vanligvis må jeg jo vise både billett og pass.

 

Men det er greit. Det skal bli veldig godt å slappe av litt nå. De to timene jeg hadde mellom jeg kjøpte billetten og toget gikk, brukte jeg til å spise en liten middag, eller en skikkelig middag med artisjokksuppe og stekt svinekjøtt i koriander, og til å kjøpe min sedvanlige niste – nudler.

Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva
Slik ser det ut oppover gaten fra Kurskaja stasjon i Moskva

Jeg har hatt meg noen minutter på de gode russiske benkene. De er meget gode å slappe av på, og jeg har bare måtte passe på å ikke sovne pladask, og bli sovende så jeg må ligge våken om natten. Jeg har noen vanlige, små bekymringer. Hva skal jeg gjøre i Rostov når jeg kommer bort dit? Om toget er i rute, vil det være klokken 1930, og da vil det være mørkt. Jeg har sett meg ut noen hotell, og vet hvilken gate de ligger i, og at dette er hovedgaten, men jeg har ikke kart, og millionbyen Rostov er kanskje ikke den letteste å finne frem i på måfå. Men sånn går seg alltid til. Jeg har også ganske god snøring på hvordan og når jeg skal komme meg videre nedover til Sotsji, og hvordan jeg skal få meg med Krasnodyar, det gjenstår bare å få kjøpt billettene.

Så var det det at togvertinnen, som jeg verdensvant hilste ”Strasvjute” da hun kom, og mens hun sjekket billetten, allerede var på vei til å hente passet, samtidig som jeg også sa det, ”i vot passport”, jeg gav kanskje helt feil inntrykk om at jeg snakket russisk flytende, og sjelden gjør annet enn å ta slike tog som dette her. Og da hun bladde litt rundt i passet spurte hun raskt ”jest?” som her betyr noe sånt som ”har du det”, og jeg sa ”jest”, ”det har jeg” uten helt å vite hva hun spurte etter. Så nevnte hun noe om ”militia” på vei ut, og jeg kom til å tenke på at det kanskje allikevel ikke er riktig at singel entry visa holder for denne togreisen som på veien dit jeg skal også går inn og ut av Ukraina.

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang

Tog nr. 75 ved Kurskaja stasjon - klar til avgang

Den syngende oppleser

Det hendte en gang at en oppleser i stedet for å lese en tekst han nok selv hadde skrevet, sang den. Overraskelsen var ikke større enn at alle publikummere ble sittende å se på ham likevel, på dem kunne man ikke merke noe tydelig tegn på om oppleseren sang eller leste. For å oppdage det, måtte man høre på ham, og da ville man straks forstå at han sang. Den eneste naturlige forklaring man kunne finne på det, var at han hadde skrevet en tekst han fant det best å synge i denne forsamlingen. Det finnes også en helt sprø forklaring, og den gikk ut på at han var ute av stand til å snakke, at han var en av dem som var nødt til å synge alt han hadde å si. Kanskje spesielt foran forsamlinger. Og det er denne forklaringen jeg bestemmer meg for å velge, jeg er nemlig blant publikum. Jeg var en av dem som satt der og lot som jeg ikke ble overrasket da han plutselig begynte å synge i stedet for å lese, selv om det helt tydelig er en tekst ment for å lese han synger på. «Det er fordi han ikke kan annet enn å synge,» tenker jeg. Stakkars mann. Det er tappert gjort at han likevel stiller seg opp på scenen sånn som det der. Det hvisker jeg til sidemannen mens vi klapper etterpå, og da denne ikke hører hviskingen fordi vi klapper samtidig, sier jeg det høyt. Sidemannen nikker. Jeg blir fullstendig grepet av tapperheten til oppleseren, det kreves mot for å gjøre sånt som det der, jeg føler jeg er nødt til å snakke med ham. Straks han setter seg ned ved et bord, sniker jeg meg bort til ham slik jeg har gjort så ofte før både i tekster og i virkeligheten, jeg vet en del om hvordan det er. Derfor vil jeg gjøre det så enkelt som mulig for ham. – Det var en vakker tekst du leste opp, synger jeg til ham. – Jeg er glad det finnes mennesker som deg, synger jeg hjertelig. – Mennesker som tør å stille seg opp foran folk og synge ut, til tross for at de ikke har noe å fare med, synger jeg høyt og tydelig til en melodi jeg lager mens jeg synger den.

ES2005

 

100 % meg selv

Jaja. Det er tusen ting jeg skulle gjøre. De fleste av dem skikkelig viktige. Ja, det der er ikke i nærheten av å være en underdrivelse å si. I morgen reiser jeg til Russland. Og så skjer det en rekke med ting etterpå også, og også før skjer det en god del ting som skulle vært ordnet. Det er legio. Men av de tingene som er gjort og under kontroll kan jeg bare nevne en liten håndfull.

Jaja. Sånn har det alltid vært å være meg. Jeg har brukt mitt liv på å leve med det. Det dreier seg om så enkle ting som å skrive ut billettene, pakke kofferten, og ha hjemreisebillettene kjøpt når utreisen går. Det skulle liksom være dagens post. Jeg brukte formiddagen til det. Jeg begynner sent på jobb om torsdagene, og hadde litt tid, der, og jeg søkte på hjem fra Kiev, St. Petersburg og Moskva, og det var så mange muligheter at det gikk ikke an å bestemme seg for noen ting. Jeg ville ikke gjøre noe forhastet. Jeg gikk på jobb først.

Og på jobb er det slitsomt for tiden. Jeg kommer hjem uten den futt og fart jeg liker meg i. Jeg har tvert i mot behov for å hvile. Og på torsdagen varer hvilen bare frem til innebandy klokken seks, og så er jeg hjemme på ny klokken åtte, og da er det som kjent kveld. I dag ringte også Ingrid, full av gode nyheter, og så fikk jeg en tekst jeg skulle se på, fine greier det også, men så var klokken halv elleve og jeg hadde forresten spist middag også.

Det er så mange ting som skulle vært ordnet. Men i dag blir de ikke ordnet av meg. Min plan går ut på å legge nytt sengetøy på sengen, jeg har fått vasket tøy i dag, det har jeg vitterlig fått gjort. Og det er alt sammen hengt til tørk. Men da er det til gjengjeld så nok, så nok.

I morgen er det litt tid mellom jeg kommer hjem fra en beinhard dag på jobb, til flyet går klokken halv ti. Da skal jeg få gjort alt i hop. Jeg mangler en god differense mellom håndfullen under kontroll, de tusen tingene uten, men jeg skal få gjort det alt sammen i morgen. Det kommer til å gå helt fint. Jeg er 100 % meg selv.

Oppdateringer og bloggstatistikk sep08

Det nærmer seg slutten på en måned, og siden jeg snart vil være bortreist, er tiden allerede nå inne til litt oppdateringer og statistikk.

Ikke at det er så mye å melde. Bloggen begynner å få satt seg nå. Det er ikke lenger noe jeg ønsker, men ikke får til. Fortsatt er det en del gamle poster som ikke er utstyrt med bildene de skal ha, og som jeg arbeider litt med når jeg har tid, men stort sett er det meste som det skal være, nå. Jeg har lagt til en ny kategori, Norge, under reiser, og har tenkt å bruke den for reiser i Norge. Men både tagger og kategorier er brukt litt usystematisk. Jeg bruker sjelden – svært sjelden – tid på å gå tilbake til gamle poster og sette rett kategori og tags på dem, det jeg liker, er å skrive.

Om det ikke er så mye å melde på oppdateringsfronten, så er det litt på statistikken. Etter forrige statistikk, i august, tok besøkene seg kraftig opp, med godt over 50 treff daglig. 100 er neste mål, og jeg tror vel strengt tatt, det kommer til å gå. Det er på raskt stigende i alle fall.

10 på topp listen begynner også å få satt seg. 7 av de 10 har nå 100 treff eller mer, 3 har over 200 og 1 over 300. Listen har 2 nykommere, begge kommet for å bli, mens de som måtte ut, Kiev (så sent som i går var den inne) og På tur til Brekko nok aldri vil komme inn igjen. Selv om det er fine poster. Postene som får mest treff, handler om bursdager og familiehøytider, særlig hvis det er laget en eller annen sang eller et dikt, har en toastmaster eller en tale, eller på annen måte er interessant for dem som selv skal arrangere noe lignende. Så det er jo egentlig litt dumt, det er jo ikke det mine poster handler om. Ja, andre poster som får treff, er reiseposter mellom Oslo og Bergen, Bergen og Stavanger, det er tydeligvis mange som vil gjøre samme reisen. Og siste kategori er fagposter, som Russland og Polen, og som Kiev var. Disse blir godt besøkt i skoletiden. Rett i vannskorpen til topplisten er også andre slike skoleposter. Reisepostene – som jeg selv liker godt – er på vei opp og inn, særlig de som handler om den transsibirske jernbanen. Men de har ikke ligget ute lenge nok til å få nok treff ennå. Dikt og tekster – som jeg liker veldig godt, og som i utgangspunktet var hensikten med hele bloggen – får ikke mange treff, for det skal noe til å treffe søkeord som treffer dem.

Alright, her er listen:

Polen 328 More stats
Jennys konfirmasjon 243 More stats
Tone Sivertsen – 30 år 201 More stats
Kjøretur Bergen – Stavanger 134 More stats
Buss Bergen – Stavanger 110 More stats
REM – Konsertbilletter 102 More stats
Vodka – En overlevning fra fortiden (o 100 More stats
Språkskole i Hviterussland 95 More stats
Marte og Hernans bryllupsfest! 76 More stats
Russland 74 More stats

Den begynner å se fin ut. Det må jeg bare si. Dette er fine poster alle i hop. Men den kan bli enda finere, og da kunne for eksempel posten om Irkutsk være med. Det er en flott beskrivelse av byen og min opplevelse av den, med bilder og det hele, for dem som selv vil reise dit, eller ha utbytte av den uten å gjøre det. For dem som synes Irkutsk-posten blir litt nøytral, skulle Der har jeg reist Den transsibirske jern være subjektiv nok. Den handler om jernbaneturen fra Irkutsk til Vladivostok, der alt bare skjedde, og hvor et umulig punktum ble satt for en reise for livet tvers over Russland. Sist gang reklamerte jeg en del for filmene jeg har fått lagt ut, men jeg liker egentlig å være bedre å skrive enn å opptre, og jeg mener bestemt at en tekst som Edderkopp godt kan stå på egne ben. Keep on rockin’, Neil! handler om konserten Neil Young hadde på Koengen i Bergen, og er skandaløst dårlig besøkt, mens Vassilij Ivantsjuk (1969- ) omhandler en person jeg gjerne skulle sett var verdensberømt. De to siste der er noe av det nærmeste jeg kommer et forbilde.

Nå framover vil bloggingen kanskje halte litt, etter hvordan jeg kommer meg på internett når jeg reiser til Russland på lørdag. Men poster vil bli skrevet og lagt ut og etterarbeidet slik at det vil bli en post for hver dag gjennom hele 2008. Og reisepostene vil ikke være de verste.