REM – Dead letter office

To dager før konserten kommer den siste anmeldelsen av platene fra IRS-årene. Dette er en spesiell plate, ikke noen egentlig plate, men en samling av alle sangene og opptakene som ikke kom seg med på de offisielle utgivelsene til IRS. Den inneholder blant annet hele Chronic town, EP’en som er REMs første utgivelse (utenom Radio free Europe på singel), og en debut som ikke etterlater noe tilbake å ønske på kvaliteten. Her på Dead letter office, drukner de fem sangene innimellom alle de andre.

For her på denne platen er det mye rart. På de 22 sangene teller jeg noe sånt som 6-7 coverlåter, 6 studiolåter med sanger bandet laget, men ble lei av, og ikke ville ha med på noen av studioplatene (flere av dem nådde imidlertid frem til B-sider), 2-3 instrumentaler, 1 live, 5 fra EP’en Chronic town som nevnt, og den vanvittige Voice of Harold som ikke passer inn i noen kategori.

For meg var dette den tredje REM-platen jeg fikk, den gangen jeg prioriterte plater med mange sanger på. Her er ikke annet å si, enn at den var en ordentlig nedtur for meg som hadde Out of time og Automatic for the people fra før, dette er jo en helt annen kategori. Men noen av sangene ble fra første stund ordentlige favoritter, noen har jeg moret meg mye med, og noen har vokst med årenes løp. Likevel er det bare å innrømme at tilsvarende plate fra de første Warner-årene, The automatic box,  er way beyond Dead letter office når det gjelder kvalitet. REM var da bedre i alt.

Dead letter office har imidlertid en beholdning i Peter Buck som skriver på coveret om alle sangene, utenom Chronic town. Noe av det er riktig så minneverdig.

Dead letter office

Her er Dead Letter Office, REMs ungdomslek, sang for sang.

1. Crazy

Dette er en coverlåt, egentlig laget av «Pylon», et band eller artist jeg aldri har hørt om. Og hvordan den enn låter originalt, klarer ikke R.E.M bidra med noe særlig til den. Det er en helt ordinær sang som setter stemningen på en plate der hva som helst kan skje. Ved å høre sangen hundrevis av ganger, får den til slutt en viss sjarm. Jeg vet ikke om jeg har hørt den så mange ganger ennå.

2. There she goes again

Men her har vi med en gang en liten skatt igjen, en sang som i alle fall er veldig gøy å spille selv på gitar. Den er basert på akkorder, og har en rytme man ikke trenger være store talentet for å etterligne. Den har også en finfin koring når man er to, og «Better hit her!» er jo alltid gøy å se. Sangen tilhører selvfølgelig Velvet Underground, opprinnelig, og er vel laget av Lou Reed himself. Han har en helt annen stemning i den, enn R.E.M, med en forvirret, ung Michael Stipe, som kommer enda mer til sin rett på de andre to Velvet Underground sangene på denne platen. 

3. Burning down

Dette er den første av REMs egne sanger på platen. Den er laget for Reckoning, der det var helt riktig å utelate den. Sangen har sin sjarm, men det er noe uforløst ved den. Og i lengden blir man lei av den, slik REM også ble.

4. Voice of Harold

Jepp. Dette er favoritten. Dette er supersangen. Denne her kunne jeg tatt med, om jeg skulle satt sammen en plate med de 12 beste R.E.M sangene. Denne ville det vært et minne for evigheten om de spilte Live, og jeg var der. Det er et kunstverk av en sang, enkelt og briljant, og helt tvers igjennom ustyrtelig morsomt. Melodien er fra 7. chinese brothers, sang nummer to på Reckonning, teksten er fra baksiden av plate «The joy of knowing Jesus», med the Revelaires. Som alle virkelig store kunstverk, kommer den ikke gratis, men når det først kommer, er det ubegripelig det ikke danner skole for hvordan det skal gjøres. Teksten er bare en helt vanlig bakgrunnstekst, i full prosa, der det blir beskrevet hva lytteren har i vente, og hvor man smører litt tjukt på i prestasjonene til medlemmene i gruppen the Revlaires. Man har for eksempel «Reverend Bill Funderburk sings he cares that much for me/Charles Surrat introduces his own composition/The joy of knowing Jesus is a song of pure delight featuring John Barbee». Og så tar det helt av. Helt og fullstendig og på alle måter. Michael Stipe synger virkelig som han gjør det på Seven chinese brothers, og tvinger teksten inn i melodien med ufattelige resultat. Dette er sublim komikk, og aldri andre steder vil jeg bruke et slikt uttrykk. Og så kommer kronen på superverket når Stipe etter å lest bandets lovtale av seg selv, leser platekompaniets omtale av sitt eget platestudio «The finest sound available anywhere», med en ubetalelig sammenblanding av kors og kommers. Og hele tiden med Seven chinese brothers sugende rytme og riff i bakgrunnen. A must.

5. Burning hell

Jeg tar meg den frihet å sitere Peter Buck fra platecoveret: «Sometimes you write a song without even trying to. Sometimes those songs are the very best ones. That’s not the case with this one however.»

6. White tornado

Den første instrumentalen på platen, og også den mest forglemmelige.

7. Toys in the attic

Her skriver Peter Buck at dette er en sang det alltid er gøy å spille live, og det tror jeg nok. Det er ikke så kjekt å høre den på plate dog, det er en Aerosmith rockelåt, rask og hektisk, men jeg synes ikke REM får så særlig mye ut av den, og versjonen til Aerosmith har jeg ikke engang hørt.

8. Windout

Dette er en sang som jeg synes er nokså intetsigende, egentlig. Den går raskt og pregløst, og jeg må alltid anstrenge meg for å huske hva som egentlig skjer i den. REM har laget den selv, og den var ment for Reckonning.

9. Ages of you

Peter Buck skriver at dette er parlåten til Burning down, der jeg mener at Ages of you er den beste. Ja, jeg vil strekke meg så langt som å mene at dette er den beste av alle sangene REM har laget selv på denne platen, og som ikke hører hjemme på Chronic town. Men alle – eller så godt som alle – sangene som nådde frem til en offisiell plateutgivelse, er likevel bedre, mener jeg. Dog er dette en skikkelig lystig sang å spille selv, med et artig riff, og skikkelig Stipe-mumling i verset. Selv ikke internettpublikum klarer å lytte seg til hva han sier (http://zenandjuice.com/music/rem/guitar/ages_of_you.txt – her mangler litt). Refrenget er skikkelig muntert, og uti der kommer en løsluppen «u-hu» man alltid slenger på litt flere steder, når man selv spiller den.

10. Pale blue eyes

Oi, denne sangen vekker minner, til denne sangen har jeg skrevet mange dikt med tanker jeg nå ikke lenger overhodet ikke kan finne frem til. Sentimental var de, og sentimental var jeg, og meget sentimental er også denne sangen. Men i motsetning til meg og diktene mine, er denne sangen vakker, og jeg synes fortsatt – skam og melde – den er vakrere enn versjonen til Velvet Underground.

11. Rotary ten

Den andre instrumentalen på platen. Ikke den mest uforglemmelige, men uforglemmelig denne også.

12. Bandwagon

Her har vi diskutert mye hva Peter Buck egentlig mener med «The fruity song» og «All the stuipd chord changes». Riktignok er det mange akkorder, og den kan kanskje være litt fruktig, hva nå det måtte bety, men forventingene Buck skaper med skriveriene sine, blir ikke oppfylt. REM har selv laget sangen, og den skulle vært på Fables of the reconstruction, om den hadde kommet seg med der. Noe den heldigvis ikke gjorde.

13. Femme Fatale

 Sammen med «Gardening at night» i akkustisk versjon, den absolutte favoritten på denne platen i sin tid. Og den er vidunderlig vakker fremdeles.

14. Walters theme

En instrumental, der R.E.M helt tydelig har drukket en del, og vokalist Michael Stipe ikke er den som har drukket minst. Peter Buck skriver sangen var et forsøk på å lage en reklame for Walters bar-B-Q. Meget morsomt, i så fall. Det er her Stipe sier «I got half the size of OOOOuuooooooooooooklahoma» og «Put it there» på en måte alle som har hørt sangen, vil kjenne igjen.

15. King of the road

Hvordan mon det går når REM spiller denne sangen til Roger Miller, direkte i studio, og skitings, kanon fulle. Det går sånn som dette her. Peter Buck skriver kjekt på coveret «If there was any justice in the world, Roger Miller should be able to sue us, for what we did to his song».

16. Wolves, lower

Innleder Chronic town på denne platen, og høyner øyeblikkelig kvaliteten. Dette er REM mer murmur enn Murmur, det går ikke an å høre et ord av hva Stipe sier, og gitaren er bare riff og fart. Men det er tøft, og det funker, og i bakgrunnen er Mike Mills og binder det hele sammen med kor og bass.

17. Gardening at night

Selv om jeg synes det er flott alt REM gjør på Chronic town, mener jeg denne overgår de andre udiskutabelt. Rockeversjonen, som vi har her i opprinnelig studioversjon, og som man for eksempel kan høre i liveutgave på bonusspor til nye Murmur-utgivelser, er REM-rock på sitt beste. Det er tøft og utydelig, med riff og koring, og en inntrengende Stipe med sin lyse stemme, karakteristisk og stemningsskapende, sint og fortvilet på en gang, eller hvilken stemning det må være. Denne ville jeg hatt høyt på ønskelisten, om det var jeg som valgte hva REM skulle spille på konsertene. Det sier sitt om kvaliteten på sangen, at den fungerer like bra rolig. Da har den en helt annen stemning, og er fortsatt noe av det vakreste jeg vet.

18. Carnival of sorts (Box cars)

Sammen med Gardening at night den enkleste å spille på Chronic town. En akkordbasert sang, med Stipe som synger med anstrengt stemme, og helt utydelig på den kryptiske teksten. Denne sangen har tekstlinjen «Chronic town, poster torn, reaping wheel», hvorfra EP-tittelen kanskje er hentet.

19. 1,000,000

Denne sangen er småtøff, og har også en Stipe som presser på med stemmen sin, i instrumentlandskapet og alle lydene rundt. Refrenget går «I could live a million/I could live a million/I could live a million time», og melodien gir ingen som helst indikasjon på hva de mener med det.

20. Stumble

Dette var også en favoritt for meg den første tiden, og denne første tiden varte temmelig lenge. Den varer på sett og vis ennå, det er en tøff sang med godt driv, men de enkle akkordskiftene Am G blir kanskje litt monotone, og det lekne i sangen blir kanske litt kunstig. Den er imidlertid ikke så utilgjengelig som de andre sangene på Chronic town, for ikke å snakke om på Dead letter office, og det er da noe.

21. Gardening at night (acoustic)

Det vakreste jeg visste da jeg var 20. Michael Stipe er aldri så nølende, usikker, forsiktig, svak, sår og resignert som her, fortvilet resignert, som jeg kalte det. Det er akkurat samme sangen som i rockeversjonen. Her går det bare saktere og mer lavmælt, og det blir et helt annet uttrykk både i tekst og melodi. Her har vi virkelig en sang som er stemning mer enn tekst, og en utydelig Stipe, slik at man hører den teksten man vil høre. Jeg for eksempel, har alltid villet høre: «I saw the money on the floor/I felt like I could change the world…» i stedet for «I saw the money on the floor/I felt the pocket change thorugh all…» Fortsettelsen er «a feeling, that broke throught the door/they said it couldn’t be arraaaa—aaanged». Det er virkelig vakkert. Jeg har ikke vokst fra dette.

22. All the right friends

Denne sangen ble en hit i en nyinnspilling i moderne tid. Betegnende nok er flere av de største hitene fra moderne REM, laget på det gode gamle 80-tallet, Bad day er et annet slikt eksempel. Men for meg har denne sangen alltid druknet i sangene like foran den.