… og så blir det enda en REM-konsert

Den fjerde i rekken, og den fullender et år der jeg allerede har fått sett Bob Dylan og Neil Young, bedre blir det ikke for meg. Setlisten fra Oslo tiltaler meg, der skulle jeg gjerne vært, med både Begin the begin og West of the fields, og med en overraskende Pretty Persuassions i ekstranumrene. Nei, det så ut til å være en skikkelig konsert. Måtte den bli gjentatt i kveld.

Min søster og jeg har de siste to dagene hørt gjennom alle platene fra Murmur til Accelerate, en oppvarming helt på sin plass. De spiller jo sangene mye mer energisk på konsertene, og spesielt Michael Stipe er jo riktig karismatisk, og magisk å se på. I det siste har han i tillegg blitt riktig blid, og godsnakker, smiler og vinker til publikum. Noe forretsten også Mike Mills prøver på, men han er ikke karismatisk, og slett ikke magisk å se på. Peter Buck ville aldri finne på verken å snakke, smile eller vinke til publikum, det beste vi kan håpe på fra ham, er et hoppesprett med gitaren.

Men live er jo musikken og stemningen, jeg er ikke den som applauderer sjarmoffensiver og publikumsfrierier, når musikken er god, er publikum fornøyd. I alle fall jeg. Og jeg kan ikke forestille meg annet enn at jeg vil være meget fornøyd i kveld. For nå kan jeg skrive at jeg straks skal på konsert med REM, og ikke være i nærheten av å overdrive! I feel fine!