REM på Koengen i Bergen

R.E.M, Neil Young og Bob Dylan, det er alle band og artister som har hatt storhetstiden tidligere, og som nå holder det gående og har hatt konserter i Norge. De har også alle nylig gitt ut plater, Dylan suverent best, men hadde da også jukset litt, og forsynt seg grovt av andres materiale, for så å utgi det som sitt eget. Bare tre av sporene på Modern times er fullt og helt hans. Neil Young durer i vei med sitt på Chrome dreams, mens R.E.M har kommet med rockeplaten Accelerate. Den har jeg skrevet fyldig om, her.

REM – Accelerate

På konsertene er Bob Dylan den soleklart mest kompromissløse og utilgjengelige. Det er ikke bare det at han ikke snakker med publikum, han ser heller ikke på publikum, og i alle fall ikke med noe som kan minne om et ansiktsuttrykk. Her er musikken ett og alt, og den er jo også udiskutabel, med musikerne Stu Kimball, Donnie Herron, Tony Garnier, Denny Freeman, George Recelie, disse folkene trår ikke feil, og kråkestemmen til Bob Dylan kan ikke ødelegge noen ting. Man får inntrykk av at denne gjengen er på turne mer for seg selv, enn for publikum, og det har ikke jeg noe i mot. Det er også grunnen til at noen kan vie livet sitt til å følge Dylan-konserter, her vil ingen konsert være en kopi av en annen, man vet aldri hva man får, bortsett fra at det vil være toppkvalitet. Neil Young er også kompromissløs, men han er det på sitt eget vis, og har liksom oppnådd en posisjon der han kan være kompromissløs og vennlig på en gang. Han kan begynne konserten med Love and only love, uten å være oppdresset som Dylan, uten at alt er så striglet, han bare griper gitaren og leverer en solo så lenge han vil. Og han er ikke redd for å ta de største hitene sine, selv om de kanskje ikke er helt representative, slik som Heart of gold og flere av de andre fra Harvest, men han slenger også på noen nyskrevne ingen har hatt sjanse til å høre før, om de ikke har lastet dem ned i fra internett. Og han småprater med publikum, uten at han kan beskyldes for å gjøre forsøk på å få publikum med seg, han er ikke full av triks, publikum får han med seg ved hjelp av musikken. Og med det at han er Neil Young.

R.E.M er helt annerledes disse to på konsert. De har frontfiguren Michael Stipe, og etter han overvant den fortvilte, pubertale sjenansen sin sånn like rundt Monster, er han blitt riktig så ekspressiv på scenen, og han har alltid vært karismatisk så det holder. Han har en nærmest magisk tiltrekningskraft, og er det soleklare midtpunkt samme hvor mye Mike Mills dresser seg opp. Stipe ikke bare småprater med publikum, han er full av historier og ideer om hva man kan gjøre, og han er i stand til å få jubel og ovasjoner når det måtte være, han kler rett og slett stadionkonserter. Han kler det så godt at det nesten blir for mye av det gode. REM, som tidligere var et alternativt band, et for dem som fulgte med og hadde meninger om musikk og andre ting, er vel kanskje i ferd med å bli et band for det minste felles multiplum, et band som litt for mye gjør alle til lags, og dermed gjør ingen ekstatiske.

Nesten. For jeg skal ikke innrømme annet enn samme hvor utdannet jeg er, og hvor trenet i å holde analytisk distanse, så er ikke jeg den som unngår å bli revet med av påfunnene, og må bare også innrømme at jeg gjerne skulle gjort sånt selv, om jeg bare skulle klart det. Jeg må bare innerømme at jeg syntes det var en riktig flott ide å holde mobilene opp som lyskilde under «Electrolite», og det hørtes fullkomment ærlig ut da Stipe etterpå sa «That was awesome!» Å vifte med hendene under «Tick tock» på Drive, er bare helt topp, og herlighet så gøy at det var en i publikum som fikk rope «Fire!» i mikrofonen – til Stipe -, under To the one I love. Og selvfølgelig er det bra å la publikum rope «fine!», og Stipe «I feel» på herlige It’s the end of the world as we know it. Publikum blir glade og lykkelige og ekstatiske av sånt, og det er jo nettopp derfor vi kommer.

Musikken til R.E.M er jo også helt topp, og påfunnene til Stipe vil alltid bare være krydder til den. De spilte flere sanger fra de tidlige IRS-platene, dette er sanger som har større magi enn de nyere, men i versjonene i går kom ikke magien helt til sin rett, synes jeg. Det R.E.M hadde da, har nå dessverre forlatt dem. Men når man tar ut det beste av det nyere, blir også dette feiende flott musikk, med «The great beyond», «I’m gonna DJ» (som jeg ikke syntes var helt topp i går), «Bad Day» (som var det), som høydepunkt, mens sangene fra den nyeste platen Accelerate, også fungerte fint, synes jeg. Virkelige høydepunkt og magiske øyeblikk, var for eksempel når Michael Stipe i en tipp topp versjon av «Imitation of life», der han hadde tryllet publikum i kjempestemning med en liten historie om hvordan denne sangen hadde slått an i Japan, i sekvensen «No one can see you tryyyyy» synger direkte til Mike Mills, som står der som en klovn i stjernedressen og hatten sin. Nei, det var bra, det var virkelig bra. Og versjonen av Let me in, med både bassist, trommis og Scott Mc Carthy på kassegitarer, mens gitarist Peter Buck spilte keyboard, nei, det var stort. Det var øyeblikkelig av gammel magi.

Slutten på det ordinære settet, og ekstranumrene er også det største band i verden verdig. Etter Let me in går de rett til I’m gonna DJ, den type sanger som liksom er laget for konsert, og enda høyere med Bad Day, en kjempesang, og høyere til topps med Orange crush. Ja, det var avslutningen sin. Så kommer ekstranumrene, med overjordiske «Losing my religion» som de riktignok spiller hver gang, men som også er the soundtrack of my life, som det en gang var, og som jeg alltid vil høre igjen, og så «It’s the end of the world as we know it (and I feel fine)». Jeg undrer på om det ante dem, da de laget den, at de ville bli stadionrockere, og at denne sangen ville passe perfekt i gigantformat. Etter den sier de trademark-setningen, «we are R.E.M, this is what we do», og så kommer «Man on the moon», en annen sang for the gigantiske.

Da er det bare å si, well, alright, R.E.M, you do it very well.

2 kommentarer på “REM på Koengen i Bergen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s