Kirkeorgel

Det var inne i en kirke, en kirke som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, la oss holde virkeligheten utenfor her, vi er innenfor, i kirken. Der er du, du er en av oss, du er også inne i kirken, og ser det samme som vi ser, altså rekker med trebenker på tregulvet, trebjelker i taket, taket er av tre, det meste er av tre, det kan altså se ut som om det er en norsk kirke vi befinner oss i, men det er ikke poenget her, poenget er at det finnes et orgel her. Kirkeorgel. Og dette orgelet, i denne kirken, forsvarer alle storslåtte assosiasjoner man kan få i hodet ved å høre ordet kirkeorgel, kirkeorgel. Det er grande, du ser på det, nå overtar du hovedrollen for alvor, det er du som ser på det, du står midt på gulvet, og ser på det monstrum av et kirkeorgel som står der borte ved den ene veggen, og dess mer du ser på det, kirkeorgelet, jo mer får du følelsen at et slikt orgel ikke kan stå borte ved noen vegg, der vil ganske enkelt ikke bli plass, og det er helt riktig, det ser du. Du får etter hvert inntrykk av at orgelet er større enn hele kirken. Og når du nå får sett på det en stund, så skjønner du at orgelet faktisk er hele kirken, og den er gigantisk. Du har hovedrollen, vi er bipersoner, vi lar deg få lov til å spille på dette orgelet, vær så god, bare gå bort og prøv. – Men jeg kan ikke spille orgel, sier du kanskje. – Bare gå bort og prøv, rister vi på hodet. Og du tenker deg om, selv om alle vet hvordan det vil gå, du kommer til å spille på det, du vil måtte gjøre det, alle vet det, du også, det trekker deg mot seg, som et stup gjør det, bare på en annen måte. Og du bestemmer deg for å gjøre det du bestemmer deg for, du bestemmer deg for å gå bort og spille på dette orgelet. Og vi står bak deg og forsvinner i det du forsvinner for oss. Kirken er meget stor, mye større enn den i begynnelsen gav inntrykk av å være, svært mye større, og hvis det er noe forhold mellom orgelet og kirken, hvis det ikke hadde vært ett og det samme, så er orgelet størst. Og du går mot det. I timevis. Om tidsbegrep da har noe å si i nærheten av et slikt orgel, det har det naturligvis ikke, men du nærmer deg, og nå er du der. Selv om orgelet er så stort at du ikke kan se noen ende på det, verken bortover eller oppover eller nedover eller innover, eller utover, overalt er det bare orgel, og likevel er krakken meget liten. Eller den er kanskje ikke spesielt liten, det er en helt vanlig krakk, men en helt vanlig krakk blir selvsagt liten i nærheten av et slikt kirkeorgel. Uansett, du setter deg på den. Nå skal du spille. Det er tusenvis av tangenter å velge mellom, fløyter og piper og rør står klar over hele kloden, rett og slett over hele kloden, klar til å servere den kakofoni av lyd du befaler dem å spille. For befalingen er din, enten du vet hva du gjør og vet hvilke tangenter du skal spille på, eller du bare trykker i vei og spiller helt tilfeldig, befalingen er uansett din. Og du velger én, én eneste tangent. Den velger du å trykke på forsiktig med pekefingeren, høyre pekefinger, forsiktig ned, du er bare så vidt borti, der skjedde det. Alt forsvant. Alt ble borte. Vi andre, vi som stod et sted rundt midten av kirken, altså i en enorm avstand fra deg, vi ble ganske enkelt blåst bort av en lyd så øredøvende at ingenting kunne motstå den. Den traff oss bang i brystet som tog og tankskip. Plutselig var vi forsvunnet. Vi befant oss et helt annet sted. Verken kirke eller orgel var i nærheten, ingenting var egentlig i nærheten. Det hele gikk så fort at vi ante ikke hva som hadde foregått, bortsett fra at du hadde spilt litt på orgelet, tror vi.

ES2003