Finanskrise

Når finansnyheter når frem til de vanlige nyhetssendingene er det noe spesielt. Og når de til og med når frem til denne bloggen, er det noe helt spesielt. Og det er jo også spesielt når mange millader kroner og dollar og euro og alle slags andre myntenheter simpelthen fordufter på verdens børser, når gigantiske finanskonsern i USA går over ende, eller enda mer utrolig blir kjøpt av nasjonalbanken, og tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan uttaler at dette er det verste han har sett på hundre år. Da er det helt greit å skrive om det.

Jeg er jo utdannet historielærer, og har tenkt litt på dette her, at vi når går gjennom historien har lett for å generalisere, hver periode får liksom sitt stempel, og sånn var det. I 1929 var for eksempel børskrakket i USA, og det hadde sin forklaring i vill spekulasjon. Det har sammenheng med første verdenskrig, der USA de tre første årene stod utenfor krigen, og tjente grovt på å selge og frakte alle slags varer først og fremst til entente-maktene. Pengene fikk de gjennom lån fra USA, og disse lånene skulle etterpå betales tilbake, slik at USA virkelig fløy inn i 1920-årene, med en susende økonomisk vekst. Og på aksjemarkedet var det bare å kjøpe, alt skulle jo oppover, til neste år ville det bli dyrere, så hvis du ikke hadde penger, måtte du låne for å få kjøpt, det var jo nå det var billig. Og penger å  låne var det rikelig av, USA var jo stinn av penger, og hva var vel bedre enn å låne dem ut til sikker rente? Slik vokste børsen seg kunstig høy, de reelle verdier hadde ikke lenger noen kontakt med børsmarkedets prissetting, og det kom jo til et tidspunkt da mange nok begynte å skjønne det, til at det ble mer interessant å selge aksjer, enn å kjøpe dem. Plutselig gjaldt det å komme seg ut mens det fortsatt fantes villige kjøpere, men de villige kjøperne forsvant selvsagt da det begynte å gå nedover. Det ville jo bli billigere om man kjøpte til neste år, eller aller helst holdt seg utenfor hele aksjemarkedet, det var jo en forferdelig risiko. Plutselig kunne man jo tape pengene.

Den gang førte det til at banker gikk over ende, folk mistet sparepengene sine, bedrifter mistet kapitalen, og gikk konkurs eller måtte nedbemanne. Folk mistet jobbene sine, kjøpekraften gikk ned, bedrifter med kapital og som kunne holde oppe produksjonen, lot likevel være, for det var jo ikke kjøpere til produktene, og vi gikk kort sagt inn i 30-talls depresjonen. Så kom Rooswelt med New deal, og tar jeg ikke helt feil, så er det her fra denne perioden vi også har begynt med banksikringsfond, og det er også systemer med suspensjoner og pauser på børsen, om panikken kommer som den kom den gangen.

Men heisan, hold on a tick, som de sier på engelsk, sa ikke selveste Alan Greenspand at dette var den verste krisen på hundre år? Da er jo sannelig børskrakket og depresjonen inkludert. Og jammen ligner det også litt. Årsaken til krisen er jo nettopp den at amerikansk økonomi sammen med verdensøkonomien har hatt gode år, verdensøkonomien riktignok bedre enn den amerikanske, siden 2003 har alt sammen gått oppover, og eiendomsprisene med leilighet og hus har hatt oppgang enda lenger. Da får man effekten, man må kjøpe i år, for det blir dyrere til neste år, og når det ikke er penger, må man låne penger, og når det blir problematisk, må man låne mer. I USA har de visst lånt noe helt vanvittig. Og da skjer det samme nå som skjedde den gang, plutselig går ikke alt oppover lenger. Plutselig er det noen med dyre huslån som blir tvunget til å selge huset, men når ting blir solgt med tvang, da blir prisen sjelden god, og i USA ble det ganske mange hus som gikk for ganske mye mindre enn de ble kjøpt for. Det ble selvsagt en personlig tragedie for låntageren. Men etter hvert som det ble mange nok av dem, begynte det også å bli en økonomisk tragedie for bankene.

Dette begynte allerede i fjor. Da vi kunne se hvordan snuskete amerikanske lån kunne føre til tap i hundremillionersklassn i terrakommunene her i Norge, en skandale jeg ikke kan fatte og begripe, og det ser det ikke ut til at det er mange andre som kan heller, for her har det skjedd mye rart. Men alt har liksom rullet og gått. Man har visst om disse problemene borti USA. Og man har visst at i en globalisert økonomi er problemer for USA problemer i hele verden. Men man har ikke tatt det så nøye, det har jo ikke hatt direkte innvirkning på oss, bortsett fra terrakommunene, da, her i Norge, og en og annen overivrig børsspekulant. Vi i Norge har jo også oljepengene som med en oljepris fire ganger høyere enn staten legger til grunn for budsjettene sine, så står vi litt utenfor systemet, vi vil ikke bli ordentlig rammet, staten vil ha penger nok.

Men resten av verden og bedriftene i Norge er nødt til å merke det som skjer. USA er et erkekapitalistisk land, de har aldri hatt noe annet system enn de frie markedskreftene, man finner dem ikke i renere form enn her, og det er heller ingen land med flere økonomer og eksperter og kommentatorer og systemer og det ene med det andre, de tar økonomien sin på alvor, veldig på alvor. Og de har en sentralbanksjef med tradisjon for å være offensiv, økonomiske vanskeligheter blir løst ved å sprøyte penger inn i systemet, som oftest ved å sette lavere rente. Denne gangen har de gått lenger enn det, sentralbanken har jo kjøpt opp Ber Stearns, det femte største investeringsselskapet i USA, og det har også garantert for finansieringsselskapene Fanny Mae og Freddie Mac, og fylt opp Merill Lynch med hundrevis av milioner dollar. Det er ganske spesielt. At den amerikanske staten går inn og hjelper havarerte selskaper, det er jo ikke særlig kapitalistisk. Og selv ikke den amerikanske sentralbanken har uendelig tilgang på penger.

Allerede nå har USA større lån enn praktisk talt resten av verden til sammen, ja, nå skal ikke jeg uttale meg innen områder hvor jeg ikke er ekspert, men USA har tradisjon for å holde vanvittige lån, og klare seg med en tilsvarende stor økonomisk aktivitet og produksjon. Men det er vel litt skummelt nå, som de fyller på med mer penger i et system som har havarert på grunn av at det er fylt på med for mye penger. Og det er virkelig uhyggelig når det største forsikringsselskapet i verden, AIG, står i umiddelbar fare for konkurs. Det er ikke lekepenger, dette her, jeg forstod det slik at banken som gikk over ende i dag, Lehman, hadde et lån som var halvannen gang oljefondet. Noen har lånt dem disse pengene, og nå får de dem plutselig ikke tilbake. Det er helt riktig at dette har fylt nyhetssendingene både i Norge og resten av verden.

Men tilbake til 1929. Vil vi om 60 år snakke om Subprime-krisen av i dag, og de store depresjonene og de vanskelige tidene, det vil vi vel ganske så sikkert. Men for oss som gjennomlever disse tidene, spiller det vel jevnt over liten rolle, så lenge vi ikke blir direkte berørt. Og da mener jeg noe mer enn at DNBnor i dag satte opp renten noen desimaler, som en direkte følge av krisen, og jeg mener noe mer enn at en del taper noen sparepenger på børsen, man må nok miste jobben eller hus og hjem eller noe sånt skikkelig, for å kunne snakke. Ellers så fortsetter jo livet som før, og mens økonomoene og historikerne skriver historien, er folk flest opptatt med andre ting. Sånn var det nok også i 1929.

2 kommentarer på “Finanskrise

  1. bolla sier:

    godt skrevet

    litt morsomt at det, helt på slutten av dette innlegget er reklame for lån, hehe..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s