Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Jeg på toget på vei mot Rostov i Sydrussland

Man skal være godt skrudd sammen å kjenne igjen «mot syd, mot syd som den ville gås» fra Garborgs Bondestudenter. Men uten den ville jeg ikke fått til denne overskriften. Og jeg er i alle fall på vei mot syd. Og det er jeg i et russisk tog, med en kupe for meg selv.

Dessverre er datamaskinen tom for batteri, så denne posten er av alle steder skrevet på mobilen (Dessverre igjen, viste det seg at det ikke gikk an å overføre notater fra mobilen til datamaskinen, så jeg må skrive det inn manuelt, og kunne like godt skrevet på papir der i toget). Den gode avslappningen har jeg fått, i natt sov jeg som om det ikke gjaldt om noe annet. Og det fortsatte jeg med utover morgenen. Jeg fikk te gratis av togvertinnen, hun bare slo ut med armene da jeg ville betale. Se her har jeg høner utenfor vinduet! De løper rundt. Og gjess! en hel flokk,de sitter og døser i solen. Et helt virkelig syn her nede. Det var jo det jeg ville skrive om. Om hvordan det ser ut i togvinduet et russisk tog sydover.

Men får å få den rette stemningen, må vi komme dit først. Og da er det frokosten, den etterlot mye å ønske, hurtigpakningen jeg hadde kjøpt denne gangen var dårlige greier, en slags potetmos med smak. Takke meg til nudlene. Men det hadde de ikke i butikken jeg kjøpte nisten, utvalget var dårlig, så det måtte bli denne plastmosen med smaksantydning.

Se der stanser toget. Kanskje får jeg en medpassasjer? Det er rart med det, nå er jeg liksom blitt vant med å kupeen for meg selv, og har breiet meg godt. Skal det liksom komme en til inn hit? Jeg tror ikke det er noen fare, toget virker ganske tomt. Det er noe annet om sommeren. Da kjører togene stappfulle.

Tilbake til frokosten. Den etterlot noe tilbake å ønske, og det ble selvfølgelig oppfylt. Vi stanset ved en stasjon i 15min. Da er det alltid selgere på plass med stedets spesialiteter. Russerne kjøper, og denne gangen gjorde jeg også det. En pirog med poteter, og en pakke med te. Ja, jeg nevnte jo at jeg fikk en kopp te gratis av togvertinnen. Da hadde jeg koppen, og varmt vann er det ubegrenset av på russiske tog, så da manglet bare teen. Og jeg tenkte at det var måte på hvor mange teposer jeg ville få gratis av vertinnen, derfor var jeg godt fornøyd med fangsten min på stasjonen. Plutselig hadde jeg skikkelig mat og den utømmelige mengden te jeg ville ha. Stemeningen var der, nå var det bare å sette seg til med datamaskinen og fordype meg i utsikten.

Riktignok fungerte ikke datamaskinen, men utsikten fungerer som bare det. Den gir sterke minner tilbake til for tre år siden, da jeg kjørte buss til Volgograd. Det var steppelandskap, russisk steppe, av en type som finnes hele veien fra Ukraina, over Russland og Kazakhstan og bort til Kina. Gresset er tørt, og har bare en svak grønnfarge, om det ikke er alldeles gult. Det er store åkre og jorder, men enda større områder som ligger ubrukt. Her er gamle Sovjets kornkammer, hvor det vanvittig var hungersnød i Stalinårene 1932-33. Her dyrkes alle typer korn, og også solsikker, men de står ikke nå i blomst. Om sommeren dominerer de landskapet.

Og Russland er så flatt, så flatt. Det minner meg om havet, det har jeg skrevet flere steder. Slik nordmenn er vant til å se utover uendelig med hav som taper seg i horisonten, ser russerne over land som heller aldri tar slutt. Og det bølger seg i små, men vide høydedrag, det er ikke flatt som en bordplate, slik som Danmark og Nederland. Det går opp og ned i skråninger på 10-12 meter, akkurat som enorme krusninger på havet. Lanskapet er liksom variert, selv om det ser likt ut. Og når solen lyser på det, som den pleier å gjøre det her sydpå, så blir det et meget karakteristisk lys, som man bare finner her, og som på et blunkt bringer meg tilbake tre år i tid. Da satt jeg i buss ved siden av den største russiske damen, og så ut over det samme landskapet, bare noen titalls mil lenger vest.

Ja, dette var stort sett det jeg fikk skrevet på mobilen. Senere skulle Russland vise seg fra sin mest russiske side, «så du lot deg liksom imponere av dette, bare vent og se du, mister». Utpå kvelden kom kveldssolen, og russerne sydøst for Ukraina tok ut for å nyte søndagskvelden på sensommeren. Brede, langsomme elver rant gjennom landskapet, og ved dem hadde folk slått seg ned. Stadig vekk var det fiskere. Plutselig så jeg en bil, midt i landskapet, ikke antydning til vei, verken bilvei eller kjerrevei. Og dette var stort russisk landskap, flatt så langt øyet kunne se. Men hvordan bilen hadde kommet seg dit den var, var ikke til å forstå. Så fikk jeg øye på to hjulspor tvers over gresset, og flere biler, ved flere elver. Det var familier og kjærestepar og nygifte på tur. Alle hadde funnet seg sin egen, fredelige plett. Og alle satt bare og gjorde ingenting. Kyr og hester spaserte rundt omkring, uten at jeg kunne se noe gjerde. En rytter til hest gjette kuer. Forlatte traktorer stod og ruster, om de ikke fortsatt var i bruk, hvem vet her nede? Lokale bondemenn og -koner stod i grupper og snakket sammen, en matet gjeitene sine, det var så man kunne være i tvil om hvilket årstall man var i.

Så kom selve Don. Den store, mektige elven, som flyter så stille i romanen til Sokholov, her var en ruste holk, en gammel ferge, hvor landgangen fortsatt var på plass, og hvor gamle ladaer stod på gresset som om de var parkert. På meg virket det bare alt sammen forlatt, og i ferd med å ruste. Det er den russiske overflod, det russiske sløseri. Plutselig var havnen, store skip til kai, og uvirksomme kraner og lossere, alt fra Sovjettiden da lønnsomhet ikke var noe kriterium for økonomisk aktivtet. Robåter og prammer var der også, og folk i dem. Det er noe med Russland, som gjør at det kan være idyllisk selv midt i industriskrotet og alt søppelet, de som rodde på elven hadde det i alle fall riktig fint. Og på bredden stod flere russere og snakket sammen og diskuterte.

Men elven Don indikerte jo at jeg snart ville være fremme, kveldssolen at det snart ville være mørkt. Begge deler inntraff kort etter. For Rostov har ikke Lonely planet noe kart, og informasjonen om hvordan man skulle finne frem der var mildt sagt ufullstendig. Jeg kom ut av en gigantisk stasjon til et område hvorfra det var helt umulig å anslå retningen til byen. Det var også det karakteristiske kaos, med taxisjåfører og selgere og uteliggere og alkoholikere og kjeltringer og vanlige russere på vei hjem. Jeg brukte litt tid på å orientere meg, jeg skulle til Bolsjaja sadovaja, det var i følge Lonely planet hovedgaten, og stasjonen skulle ligge vest i denne. Det var også skrevet ned noen busser som kunne bringe meg dit, men busser med slike nummer var ikke å se. Jeg måtte spørre meg frem, og etter et par forsøk, og en drøy halvtime, hadde jeg funnet frem til buss nummer 3 – som ikke er nevnt i Lonely planet – og i den betalte jeg 9 rubler, i håp om at den skulle bringe meg og bagasjen min til Ulitsa bolsjaja sadovaja, der jeg hadde sett meg ut et hotell.

Én kommentar på “Mot syd, mot syd i et russisk tog!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s