Joda, fra Rostov til Krasnodar

 
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme
Stasjonen i Krasnodar, dit jeg skal komme

Jeg jeg begynner å bli gammel, og kjente det fristet å bare ta nattoget rett til Sotsji og være der resten av ferien og bare slappe av. Det vil spare meg for mye slit. Toget fra Rostov til Sotsji er enkelt, det går klokken åtte om kvelden, og er fremme klokken ti om morgenen. Og om dette skulle være fullt, er det flust med tog med jevngode tider. Man trengte en billett, et hotell, og hva skal jeg egentlig i Krasnodar å gjøre?

 

Ja, jeg begynner å bli en gammel mann, til å være så ung, men den slags følelser blir fortsatt umiddelbart overvunnet. Jeg vil heller tenke tilbake på en dag jeg var i Krasnodar, enn en dag jeg slappet av. Slik er det kjekt å se tilbake på livet mitt og alt jeg har gjort, og slik skal det forsette en god stund til. Jeg skal ikke ergre meg over ting jeg nesten gjorde

 

Så jeg tok fatt i går, etter luksusfrokosten og litt internettarbeid på Don Plaza, gikk jeg ut i Rostov, og tok meg av hovedgaten Bolsjaja sadovaja på kryss og tvers. Det var sol og blå himmel og godt vær, og folk så glade ut, som jeg også var glad. Den enorme Gorkij-parken er russisk park god som noen. Her er benker og blomster, tivoli og kafeer med plastikkbord og parasoller, her er folk som spiller sjakk, og folk som selger nipsgjenstander. En statue av Lenin var her også, samt en scene, og flere monument. Hit ville jeg nok gått ofte, om jeg skulle vært i byen lenger. Og de gamle menn som spilte sjakk, så ut som om de akkurat på denne måten hadde tilbrakt hele sin alderdom.

Noen spilte også backgammon

Noen spilte også backgammon

På stasjonen som ligger nederst i gaten, og som nå i dagslys var oversiktlig og klar, hadde jeg tre billetter å kjøpe. En del av internettarbeidet jeg hadde gjort, var å sjekke ut mulighetene, og de var legio (i motsetning til hva man kan få inntrykk av ved å lese Lonely planet, som jeg skrev litt om i går). Nå var det bare å stille seg i køen, og la det stå til med russisken. Fra Rostov til Krasnodar i natt, fra Krasnodar til Sotsji i morgen natt, og fra Moskva til St. Petersburg natt til mandag. Det tok cirka syv minutter og 500 kroner, så var alle billettene i hende, og jeg hadde som alltid lyst til å feire.

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Stasjonen for lokaltog i Rostov

Feiringen gjorde jeg ganske rolig ved å gå opp og ned langs elvebredden. De har en egen stemning ved elvene sine, russerne, og her i byene i sør er det meget karakteristisk. Det er liksom strandsonen. Her er også parker og blomster og benker og kjærestepar og joggere. Men først og fremst var elvebredden dominert av fiskere. De stod på rekke og rad, med en bjelle på fiskestangen, og kameratslig opptatt av hverandre og hverdandres fiskelykke. I likhet med sjakkspillerne i Gorkijparken, gav de inntrykk av at de hele sitt liv stod her og gjorde nettopp dette som de nå gjør. 

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Stille flyter Don, og stille står jeg ved siden av

Krasnodar er jo det jeg skal skrive om. Dit kommer jeg. På vei hjem gjorde jeg noen forsøk på å spise middag, det ene mislyktes i mangel på servering, det andre i mangel på korrekt skotøy, men det tredje var på Jolkij Palkij, anbefalt som ”authors choice” av skribenten i Lonely planet. Temmelig spesielt. Det er jo en kjede, som ikke nettopp er mest dominant i Rostov. Men maten er god, servicen god, prisen god, og omgivelsene også gode. Alt er godt på Jolkij Palkji, men ”authors choice”? Den er for drøy.

 

Toget mitt skulle gå på den ugudelige tiden 0058 (kommer inn på stasjonen 0027), og være fremme 0514. Mellom middagen og avgangen satt jeg og hvilte på hotellet, og lyttet til taffelmusikken jeg skrev om i går. Jeg hadde også internett der, og ble litt opphengt i nyheten om at kongressen stemte ned forslaget om den økonomiske redningspakken. Du verden, verden går videre mens jeg er på ferie. Eller kanskje er det nettopp det den ikke gjør, verden stopper opp.

 

Alright, Krasnodar, det er jo dit jeg skal. Og akkurat det hastverket jeg har med å komme dit i bloggposten, fikk jeg plutselig også i går. Klokken var 2330, og jeg hadde tiden og veien cirka for å være på stasjonen klokken 0000. Jeg var ikke sikker på om det gikk buss, og på et så viktig tog som dette, ville jeg være ute i god tid. Det var tomt og kveldsmørkt, mandagsstemning og ingenting, men en Marsjrutka kom likevel forbi, og jeg leste ”Voksal” på skiltet. Jeg spurte om den skulle dit, og holdt den til og med igjen, da sjåføren ikke var så ivrig etter å svare, men den skulle dit, og jeg kom meg inn. Flaks, kan man være fristet til å si, dundrende uflaks viste det seg å være. For jeg mistet mobiltelefonen der.

 

Drit. Det er noe drit. Plutselig er jeg uten mobiltelefon. Det er drit. Men på ferie og særlig i Russland er jeg alltid i Mr. Fix it modus. Heldigvis har jeg den russiske telefonen i tillegg, det var et par telefoner til min egen telefon, for å få bekreftet at ingen tok den, og at den var tapt. Så var det telefon hjem, og ordne med sperring og forsikring og bestilling av simkort og alt det praktiske. Det er drit, men drit skal man bare få bort. Ny telefon vil komme, og alt vil bli som før. (Inntil videre og mens jeg er i Russland må eventuelle meldinger sendes til mitt russiske nummer: + 790 677 14 688) 

Stasjonen i Rostov

Stasjonen i Rostov

Krasnodar! At det skulle være så vanskelig å komme seg til Krasnodar! Det var jo egentlig ganske lett, det var bare å kjøpe billetten. Og det er bare å skrive at jeg reiste dit. Men jeg er jo og blir jo fortapt i detaljer. Jeg ringte hjem og snakket med far mens jeg gikk inn på stasjonen, og da ble jeg mistenkelig for sikkerhetspolitiet der inne, og måtte vise frem passet og greier. Det er alltid morsomt når politiet skal se gjennom passet. De har jo ingenting å se etter, så de pleier å stoppe opp ved en tilfeldig side de leser nøye, som oftest et påheftet skriv jeg har fra den gang jeg var i Hviterussland, og som ikke teller noen ting nå lenger. Etter å ha lest dette skrivet nøye, fikk jeg passet tilbake og kunne gå inn på stasjonen.

 

Jeg hadde egentlig tenkt å slappe av, men var i fyr over å ha mistet telefonen og gikk bare rundt på gulvet og tenkte. Toget kom, og jeg kom meg om bord. Det ville bli en kort natts søvn, så den måtte jeg benytte meg av. Jeg hadde plaskart, altså andre klasse, eller tredje er det vel, åpen kupe, og jeg delte med tre lekre jenter som trippet rundt og flyttet bagasje mens jeg lå og skulle sove. Pussig, tenkte jeg, og sovnet.

 

Om natten merket jeg at hun ene bredte et teppe over meg. Snilt gjort, tenkte jeg, og sovnet på ny. En senere gang jeg våknet tenkte jeg ”Jeg blir godt tatt vare på her”.

 

Rett skal være rett. Jeg våknet kontinuerlig denne natten her. Livredd for å forsove meg, eller for at noen skulle stjele tingene mine. Jeg hadde litt ubekymret lagt alle klærne mine på gulvet, med pass og penger og fotoapparat, så om det ble tatt, var det riktig dumt. Det var galt det der, verdisaker skal jo i sekken under sengen, men jeg gadd bare ikke styre med det.

 
Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Morgenstemning på stasjonen i Krasnodar

Og kvart på fem – et kvarter før vekkerklokken – ble jeg vekket av togvertinnen. Om en halvtime ville vi være i Krasnodar. Planen min der var å gå inn på stasjonen, og vente til det ble lyst. Den planen fulgte jeg. Dessverre var alle stolene opptatt av gamle koner, som viste seg å være torgkonene, her sover de altså, helt utrolig, og de var så trenet i det, og okkuperte så alle stolene, at dette var ikke tilfeldig. Her sover de. Jeg fikk plass på den eneste stolen det ikke lå en kone over, hun som hadde disse tre stolene, satt bare og sov i hjørnet, og da jeg kom, mumlet hun et eller annet om kontrabander.

 

Da klokken ble sju og det skulle lysne, hentet jeg frem tannkosten og pusset tennene på det russiske togtoalettet, et morgenstell jeg slett ikke var alene om. Så satte jeg kofferten til oppbevaring for dagen. Toget til Sotsji går 2330. Frem til da er Krasnodar byen for meg. 

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

Og Lenin holder som alltid vakt. Også over Krasnodar.

* * *
Jeg hurtigskrev denne posten fra en nettcafe i Krasnodar, og syntes det var så artig skrevet, at jeg ikke vil ta det bort. Så her er meldingen om at posten er på vei…

Joda, til Krasnodar også

Postene er skrevet og er helt greie, men før jeg kommer meg på WiFi, får jeg ikke postet dem. Det er akkurat som å være tilbake i Sibir.

En viktig ting – jeg har mistet mobiltelefonen min. Så alle som prøver å melde meg, vil mislykkes. Jeg har en russisk telefon. Men den er for tiden uten batteri, og i hodet har jeg ikke nummeret. Ellers kunne jeg lagt det ut her (Det er +790 677 14 688).

Klokken er sju her nede, om  tre og en halv time går toget til Sotsji. Og jeg er i kjent stil i ferd med å få til siste rest av reisen, å komme seg tilbake nordover viste seg å være skikkelig vrient. Jeg mangler fortsatt en billett på å være sikret å komme meg hjem. Og den vil jeg helst ikke betale over 2000 kroner for, helst en del mindre, og den skal helst være bra, og ikke medføre noe bry. Derimot skulle den medføre mye som er skikkelig kjekt. Sånn vil jeg ha det.

Én kommentar på “Joda, fra Rostov til Krasnodar

  1. […] Om natten bredde Olia over meg, slik som en fremmed hadde gjort på toget fra Rostov na Don til Krasnodar, (skrevet om i denne posten her: Joda, fra Rostov til Krasnodar). […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s