DnB NOR og renten og annet

I dag satte DnB NOR opp renten. Det har utløst et ramaskrik – eller kanskje vi heller skulle si hylekor – blant politikere, media og liksom blant folket. DnB Nor har vært i hardt vær på flere måter den siste tiden, noen av dem klart verre enn andre, og noen av dem mest blåst opp og pustet på og fyrt opp under av media. Og politikere, og liksom av folket.

Den alvorligste krisen har selvfølgelig vært som følge av finanskrisen. De har selv uttalt at de har vært i akutt mangel på likvide midler, og at redningspakken fra regjeringen og staten Norge så absolutt var nødvendig, for at man ikke skulle risikere islandske tilstander også her. Større banker enn DNB har gått konkurs, og det er jo temmelig mye mer alvorlig enn det tøyset banken kritiseres for nå.

Jeg er selv kunde i DnB NOR, og jeg har vært misfornøyd med banken siden jeg følte meg lurt inn i en altfor høy fastrente da jeg kjøpte leilighet i 2003. Det tapte jeg mye penger på, og jeg tenkte at med en gang fastrenteperioden var over, så skulle jeg skifte bank. Men da jeg undersøkte det, fant jeg at rentebetingelsene mine i DnB NOR rett og slett var bedre enn alternativet i Skandiabanken. Så jeg beholder lånet mitt, og betaler dem gode blodrenter. Og jeg håper en gang å komme meg over til Skandiabanken også med lånet og BSUen, slik at jeg har alle finansene mine der. Jeg har altså ingenting spesielt til overs for DnB NOR.

Men jeg har enda mindre til overs for medier og politikere som bruker denne krisen til å melke populære og uforpliktende uttalelser. For eksempel denne redningspakken, og kontakten mellom Stoltenberg og Bjerke, og den angivelige innsidehandelen. Salget av statsobligasjoner like etter at toppledelsen i banken skjønte at redningspakken ville komme er alvorlig, og har denne informasjonen sivet ned til de som solgte obligasjonene er det en forbrytelse. Ingen tvil om det. Men at Bjerke liksom må gå fordi denne informasjonen «kanskje» har sivet ned? Man skulle trodd det hele var en lek, men den norske økonomien er rett og slett avhengig av at DnB klarer seg godt nå. Det er slett ingen spøk. At konsernsjef Bjerke nå skal drive å snakke om tekstmeldinger og dette tullet her, og måtte forsvare sin stilling midt mens det er nok av alvorligere problemer å ta seg av, jeg mener det er for dumt.

Politikere og kommentatorer kan imidlertid score billige poenger. Her har de imidlertid trådt litt varsomt, og godt er det, for feil ord kunne jo føre til at hele redningspakken ble veltet eller utsatt, og det ville være uten sammenligning langt verre enn hva det enn var som egentlig har skjedd her. Selvfølgelig måtte regjeringen forhøre seg med landets største bank, hva problemene egentlig var, før redningspakken ble utformet. Og selv om det var klønete å selge disse stasobligasjonene, mistanken måtte jo komme, så dreier det seg om en fortjeneste på var det 40 millioner? Småpenger i denne sammenhengen.

Så er det dette med renten. Her er det enda enklere å score billige poenger. For det finnes knapt det menneske i Norge som er for høye bankrenter, så en hvilken som helst politiker kan vite at det høres bra ut å si at bankene må sette rentene ned. Nå kappes politikerne fra de fleste partier om å være hardest og klarest i kritikken, DnB må sette rentene ned, og næringsminister Sylvia Brustad kalte til og med en av banksjefene inn på teppet.

Vel. Jeg mener det at om man er misfornøyd med renten, skal man skifte bank eller holde kjeft. DnB NOR er nødt til å tjene penger. De har tidligere lånt ut for mange penger uten å ha tilstrekkelig inndekning for det (og banker i utlandet har vært enda verre), og får nå kraftig kritikk for det. Vel, nå trenger de denne inndekningen, og da må de ha høye renter. Det tvinger dem som kan til å betale ned litt på lånet, og det lokker litt flere til å ha penger i banken i stedet for andre steder. Det er disse innskuddene bankene skal ha som inndekning. Tidligere lå inndekningen i alle mulige slags boblepenger.

Til sist – og det skal i hvert fall kommentatorene i mediene vite – så er det ikke direkte styringsrenten fra sentralbanken som avgjør bankrenten. Det er pengemarkedsrenten. Den har IKKE begynt å gå nedover. DnB NOR har forsøkt å kommunisere dette, men mediene har nektet å høre på det. Jeg synes det er for dumt og for alvorlig. Vi har jo en finansnæring i krise, og bankene og finansinstitusjonene er nødt til å tjene penger for å komme seg gjennom dem. Det hadde vært fint om i hvert fall noen kommentatorer poengterte dette, i stedet for å flotte seg med populære meninger.

Og de som er uenige – kan bytte bank. Jeg gjør det straks betingelsene i Skandiabanken blir bedre enn dem jeg nå har i DnB NOR. Det er de ikke ennå for lånet mitt. Ellers er Skandiabanken på alle måter bedre, og jeg har vært fornøyd i alle år etter at jeg skiftet over fra gamle Bergens skillingsbank kort etter at Skandiabanken ble opprettet.

En høstlig stand up på Ricks

Det var lenge siden nå, men det var godt å være tilbake. Jeg har drevet og lært litt russisk noen onsdager nå, og også var bortreist av forskjellige årsaker, så jeg har verken sett de andre eller vært med selv på en stund. Men i dag var det på ny. Jeg hadde et manuskript som var unnfanget for lenge siden, men som var skjerpet skikkelig inn til i dag. Og selv om jeg ble kastet inn raskere enn antatt, Thomas konferansier blandet sammen Christoffer og meg, slik at jeg gikk på som nummer 2 i stedet for 3, som planlagt. Jeg var da i min vante trance, og gikk og pugget tekst og memorerte og konsentrerte meg, da jeg plutselig skulle på scenen og holde showet. Det gikk selvfølgelig bra, det var ikke noe det. Og det er noe eget med publikum på Ricks, som ler så hjertelig på enkle pauser og setninger om hva jeg planlegger med showet denne gangen, de er alltid med, og det er veldig gøy.

Som vanlig får jeg ikke med meg de andre når jeg selv er på. Men av det lille jeg registrerte, hadde både Øyvind, Thomas, Christoffer og gjest Linda en god dag. De andre gikk ut etterpå, men jeg har arbeidsdag i morgen, og må komme sterkere igjen. Det er en fin gjeng, så det skal jeg gjøre.

Oppdateringer og bloggstatistikk okt08

Det er slutten på en måned og tid for oppdateringer og bloggstatistikk. På oppdateringer er ikke mye å melde, men på statistikken har det skjedd litt av hvert. Oktober er første måned med over 100 besøk til dagen, og det blir også første måned der hele topp 10 av de best besøkte postene har over 100 besøkende. De fleste har det med klar margin. Listen har bare en nykommer, men den kom seg til gjengjeld opp til fjerdeplass, og det til tross for at den ble postet i oktober. Det er den soleklart raskest voksende posten.

Jeg har ikke gjort noen oppdateringer denne måneden. Bloggen er som den er, og ser ut som den gjør. Jeg legger til noen nye tagger av og til, men ikke noe utstrakt. Jeg liker å skrive, og ikke å ordne og fikse. Gamle poster får stadig lagt til nye bilder, til glede for dem som finner frem til dem. Jeg kommer til å fortsette med en post til dagen ut året, til neste år vil jeg slakke av.

Så til bloggstatistikken. Det er mange poster som har gjort stor fremgang denne måneden, men topp 10 er etter hvert godt etablert, så der kommer man ikke inn så lett. For å bli registrert, må altså leseren trykker direkte på posten, eller komme dit fra Google. Det blir ikke registrert om posten blir lest av noen som bare blar seg gjennom bloggen. Listen er derfor en fin blanding av poster for elever som skal skrive oppgave i skolen, for folk som skal feire bursdag, og for folk som skal reise fra Bergen til Stavanger. Det er populært. Ellers er det mange poster like under, nå.

Sånn ser listen ut.

Polen	442
Tone Sivertsen – 30 år	267
Jennys konfirmasjon	251
Einar Salen (1948-2008)	175
Kjøretur Bergen – Stavanger	153
Buss Bergen – Stavanger	144
Vodka – En overlevning fra fortiden (o	127
Språkskole i Hviterussland	121
Russland	114
REM – Konsertbilletter	104

Vanligvis trekker jeg etterpå frem poster som er altfor lite besøkt her etterpå. Denne gangen skal jeg trekke frem poster like under listen, og som jeg håper skal komme seg inn. En slik post er Babi Jar. Den fikk omtrent ingen besøk i starten, men så fikk den en link fra en annen nettside, og besøkstallet tok seg veldig og raskt opp, for så å avta litt igjen. Det er en post som godt kvalifiserer til topp ti. Sjekk den.

Henrik Wergeland (1808-1845) hadde sikkert kommet inn på listen om jeg bare hadde ventet et par dager. Den er fortsatt voksende, mens konsertbillettene til REM naturligvis ikke er så interessante, nå som konserten har vært (selv om det er en fin post). Wergeland-posten er også godt besøkt i skoletiden, noe som tyder på at elever (og kanskje lærere) er på jakt etter «Digtets aand», «Mig selv» og «Til foraaret», og rivaliseringen mellom Welhaven og Wergeland. Her tar jeg mer Welhavens parti enn hva som er vanlig, og det liker jeg godt blir spredt.

En post det har overrasket meg gjør det bra er Dreyer på stubben. Det hadde vært skikkelig kjekt om den kunne være inne på topp ti listen en måned, for dette er en historie jeg trodde bare var for spesielt interesserte i våre dager, og at den var temmelig ukjent. Men det er mange som finner frem til den – og historien er artig.

I den andre enden av skalaen finner vi Frokosttur i Bymarka 2008. Det var mange som sjekket innom bloggen i tiden rett etter at far døde, og postene som handler om det er meget godt besøkt. Denne posten er fra da far var i live, vår siste store påsketur, og den ble en ordentlig krone på verket med skikkelig vestlandsvær, samhold og Salensk tur. I stedet for noen av de tunge postene rundt døden og begravelsen, henter jeg frem denne fra de gode tider hvor far var i live.

I forhold til fars død blir det meste uvesentlig. Det vil ta tid å komme over det, og helt over det, vil vi aldri komme. Men resten av livet går jo videre, og for meg er det fortsatt gøy med Russland og alt som har med alt russisk å gjøre. Av reisepostene vil jeg denne gangen anbefale en post om Vladivostok. Den har foreløpig 3 besøk, så det er tydelig at dette ikke er den mest interessante byen for nordmenn flest. Forståelig nok. Skal man først reise halve kloden rundt, finnes bedre byer enn Vladivostok. Og både historisk og kulturelt er dette en nokså kunstig by, en oppkonstruert by. Dere kan lese om den i posten, og se noen fine bilder fra mitt dagsbesøk der, før jeg måtte fly tilbake og komme meg ut av landet før visumfristen gikk ut.

Og så håper jeg tiden med 100 daglige besøk vil fortsette. Målsettingen min har vokst i takt med veksten, kan man si. Først ønsket jeg 30 per dag, så 50, og nå altså 100. Med daglige oppdateringer skal jeg gjøre mitt for at besøkene skal være fortjent.

Tenk ikke stygt om høstbladene

Høstblader på bakken

Forleden var jeg ute på terassen og i hagen hjemme for å ta noen bilder. Det inspirerte meg til en sjeldent poetisk post. Det trengs jo også nå, i alt som har skjedd meg i livet. jeg synes dette er vakkert. Jeg synes dette gir mening.

Vanligvis er det jo ikke visne blader som vinner frem i kampen om skjønnhet, i alle fall ikke dem som har falt av trærne og ligger på bakken. Jeg skal ikke si så mye om det. Jeg skal bare gjenta det jeg allerede har sagt. Jeg synes det er vakkert. Og for meg gir det mening.

Mer sier jeg ikke.

Mine opptredener høsten 2008

Skal vi se, programmet mitt for i høst er nå noenlunde lagt, det ble lagt for en stund siden. Det er ikke så frenetisk som det var i vår, men jeg mistet litt når oktober forsvant. Der ble ikke mye gjort som hadde med dette å gjøre.

Stand up vil jeg ha i Bergen på Ricks nå på onsdag den 29. oktober. Det er et stjernelag som er med, men det er det nå hver gang for tiden, man kan få rent prestasjonsangst for å være med. Øyvind Prestegård er nykommeren, men han er jo en av mine favoritter, og allerede mer enn kvalifisert til å hamle opp med oss som har vært med – vel, noen måneder lenger enn ham. Ja, nå snakker jeg jo om meg selv. Thomas og Christoffer (Doffedutten) ha jo vært med en stund. Og fra sørlandet kommer Linda Mathisen, hun pleier jo også å slå an, mildt sagt. Det er utrolig som de får det til, Stand up Bergen. Alle vi skal altså på scenen nå på onsdag fra 2100 til 2300.

Neste gang jeg skal på er 26. november, da vet jeg ikke hvem andre som skal ennå. Jeg har også en utflukt i vente til Ullensvang den 29. november. Da er vi en gjeng ledet av arkivaren Rune Lothe som reiser.

På prøverommet er jeg med 8. desember, på Garage, da tror jeg jammen at jeg vil lese dikt. I hvert fall vil jeg finne på noe annet enn korttekstene, som jeg har lest opp og fremført en stund der nå.

Jeg har også noe småttri og overraskelser på plass, men de ville jo ikke bli så overraskende om de ble annonsert. Jeg hadde også likt å selv bli overrasket over flere oppdrag. Og så er det alt dette som putrer i bakgrunnen og kanskje en gang vil bli til noe, men sannsynligvis ikke.

Som vanlig er det nytt stoff hver gang, aldri fremført, aldri fremvist, så de som vil få det med seg, må altså være der når det skjer. Og først skjer det altså nå onsdag 29. oktober på Rick’s.

En ruskeværstur med helt greit vær

De melder mye dårlig vær om dagen, og været gjør sitt beste på å matche de dårlige meldingene. Og her i Bergen har det vært noen forsøk det kanskje kan stå litt respekt av, men etter min mening har det vært labre forsøk til uvær å være. Det var i alle fall langt i fra å kunne true vår søndagstur, når vi nå en gang først hadde bestemt oss for at vi skulle gå tur i dag. Den værtrusselen skulle jeg forresten like å ha sett.

Tradisjonelt går min kamerat og jeg en fjelltur hver høst. Og med fjelltur mener jeg tur med overnatting i telt, og ikke sånn dagstur som bare er en vanlig tur. Vi pleier dra til en av stoppene langs Bergensbanen, som oftest Finse, men også Mjølfjell og Ustaoset har vi brukt, og Haugastøl, forresten, det har jo blitt noen turer opp gjennom årene. Men i år gikk det ikke for første gang siden vi begynte å gå tilbake på 90-tallet.

Det ble en liten tur i Bergensfjellene i stedet. Det er jo ikke i nærheten av å være noen erstatning, men det er veldig flott, og det er blant de få ting i livet jeg aldri noensinne angrer på at jeg gjør. En tur i fjellet skuffer aldri, har aldri skuffet, har alltid vært helt riktig og alltid ført meg hjem i bedre humør enn jeg gikk, selv om jeg slett ikke pleier å gå ut i dårlig i humør.

I dag gikk turen opp Fløyen, hele veien opp til Rundemannen, og bak der til veien over Vidden, der vi hadde vår første pause med kjeks og sjokolade. Siden fortsatte vi til vi kom til det stedet der et lite vann sender ned en liten bekk og en liten foss ned til et stort og sentralt vann med demning, og nedover der går det til Svartediket. Vi hadde egentlig bestemt oss for å fortsette opp litt til langs viddeveien, men ombestemte oss, og tok brått til venstre ut i intet. Der fant vi et sted å raste og spise middag.

Å gå på tur er veldig lett i all slags vær. Men enda lettere blir det når man har med skikkelig å spise. Denne gangen var det jeg som stod for middagsmenyen, og det ble karbonadekaker i brun saus, poteter, gulerøtter og tyttebærsyltetøy. Vi hadde med hvert vårt kokeapparat, og selv om det både regnet og haglet, herlighet, hvem kunne brydd seg mindre. Potetene var forhåndskokt, gulerøttene forhåndsdampet, de trengte bare å varmes opp. Til dette gikk det ene kokeapparatet, det andre tok seg av sausen og karbonadekakene. Og vi tok oss av alt sammen. Jeg liker aldri livet så godt som når jeg har stor appetitt, og aldri er appetitten større enn på slike turer. 6 karbonader og en liten bærepose poteter og gulrøtter, saus og tyttebærsyltetøy, alt forsvant ned i sluket, og det er bare når jeg tenker på det nå i ettertid jeg enser at det regnet.

Etterpå er det kaffe. Og det er også en eiendommelig opplevelse jeg unner alle i verden, den som ikke heller kaffen i kjelen henger over den andre og sier at det er viktig at den ikke blir for svak, og den som heller sørger for at den andre ikke med sin verste vilje kan kalle den svak, og så er det klissvåte og iskalde til å drikke – og spytte ut grut. Det er kokekaffe, det er søndagstur, annet enn i regnvær blir det ikke helt på ordentlig. Til slutt må vi alltid pakke sammen, en av de siste replikkene som pleier å komme er min kamerat som må pakke mens han enda har følelse i fingrene. Og så blir alt som ligger slengt rundt, lagt våte og halvvaskede og halvskitne som de er i klissvåte sekker, og vi er klare til å gå.

Ingen turer er heller fullendte om de ikke er litt halvfarlige, i det minste litt halvskumle, litt smådramatiske. Og denne gangen fikk vi det på veien ned til det vannet med demningen jeg snakket om. Det var pøsregn og hagl, og hadde vært det en stund, så fossen og vannføringen gikk dramatisk, og steinene var sleipe, det var bratt, og nå var det også begynt å skumre og blitt vanskelig å se. Helt hvor stien gikk eller om det var noen sti, husket vi heller ikke. Men vi krysset elven litt hist og hær, og smøg oss ned langs fjellsider og på sleipe og løse og store og små steiner, det var skikkelige greier, og skikkelig bratt, og som en grande finale ble det også litt lyn og torden der nedover. Det var saker.

Så var det bare den lange veien hjem. Det har jeg også tenkt på mange ganger. Det er alltid godt å dusje når man er skikkelig kald, alltid godt å hvile når man er skikkelig sliten, men lysten til å gjøre det kommer mye tidligere enn det egentlig er noe skikkelig. Da er det godt å ha en lang vei å gå. Her var det ned hele veien til Svartediket, så til kalfaret, og deretter ned til byen og gjennom den, og ut til Nordnes. I pøsregn. Og hagl så hardt at det av og til sved i hodet når den smalt i hetten. Sånn skal det være.

Og sånn var det. En tur i fjellet skuffer aldri, og det gjorde den ikke denne gangen heller.

Nettverk for scenekunst

Jeg har nettopp hatt besøk av Ingrid som jobber i Avangarden i Trondheim. Hun har vært i møte med nettverk for scenekunst her i Bergen. Dette nettverket består foruten Avantgarden av Black box i Oslo og Teatergarasjen BiT i Bergen, de får tilgi meg om jeg skriver noen av navnene feil.

Det var fridag for meg i går, så da Ingrid kom med morgenflyet fra Trondheim, kunne hun bare fly like inn til meg til en fin og lang frokost. Hun kjøpte med seg noen rundstykker og ferskt pålegg på veien, så det ble riktig så godt, men hun hadde ikke fått med seg at far er død, så det ble en del alvorlig prat om det i starten.

Klokken ett skulle hun i møte med nettverket. Teatergarasjen har fått nye lokaler (kontorlokaler) i Strandgaten 205 – tvers over gaten fra der jeg bor. Så det var kort vei, og rett fra frokostkaffen til møte. I mellomtiden tok jeg min ukentlige løpetur med sørgelig resultat.

Ingrids møte og min løpetur var ferdig så godt som samtidig, og vi kunne ha først ettermiddagskaffe, så ettermiddagsvin. Russisk type, rød og tørr fra Kuban-steppen, du verden. Og da forlot vi også norsken, og hadde siste times prat på rask og uriktig russisk, som vi sa det på russisk.

På kvelden var det teaterprogram med nettverket, det er oktoberdans for tiden. Jeg fikk også være med og se forestillingen «Couple-like» med Keren Levi & Ugo Dehaes fra Nederland, Belgia og Israel. Tja, nå er ikke jeg noen ekspert på moderne dans, enn si dans i det hele tatt, så noen kvalifisert bedømming av forestillingen er ikke jeg den som kan gi. Men jeg er nå av den oppfatning at skal det være dans, så skal det være estetisk, mens denne truppen var mer opptatt av å formidle et budskap og en stemning, og til å utforske forholdet mellom to mennesker. Her skjønner ikke jeg nok av dansens formspråk til å forstå hvordan dette skal kunne være mulig, jeg får ikke mer ut av en danseforestilling enn hva jeg visste på forhånd, og kampen mellom de to, det at hun bare ham, han av og til henne, den ene klatret på den andre, den ene tok, den andre gav, og så videre, var kanskje fine bilder på et forhold, men altså ikke helt en form jeg kan se er egnet til å utforske noe mer enn det.

Men her var publikum annerledes innredet enn jeg, de var kjempefornøyd, og det var utsolgt på Verftet, og stor applaus. Det var også skikkelig gjort, selv en ikke-danser som jeg kunne se at her var det ikke noe tullball, ingen musikk og ingen staffasje (karakteristisk nok ble det helst spilt musikk når de ikke danset), og ikke noe billig publikumsfrieri. De var tro mot det de holdt på med, og dem som liker dans, kan vanskelig bli skuffet av disse to.

Jeg var imidlertid mer på hjemmebane når vi etterpå gikk for å spise middag på Altona bar og restaurant. Riktignok er ikke jeg overbegeistret for den norske gourmetløsningen for restauranter, med hovedvekt på eksotiske retter og ingredienser, og en eventyrlig smaksrikdom, men med minmiale mengder. Her spiste jeg – nei, nå har jeg allerede glemt navnet på fisken – og ikke husker jeg noen av grønnsakene heller, foruten at det var noen potetskiver der, og de var det gjort mye med, men mange var det ikke. Dog var det eventyrlig velsmakende, og man fikk sjansen til å fylle magen med litt loff før maten kom. Og hvitløkssmøret de der serverte – var fantastisk.

Kvelden ble avsluttet med øl og vin på Logen, øl til meg, vin til Ingrid.

I dag var det lørdagsfrokost og mimring og oppsummering før Ingrid tok flyet hjem til Trondheim og sin kjære Pål, og hunden Frida. Neste gang vi sees er når jeg kommer på besøk til Trondheim for hennes neste teaterproduksjon med Pontenegrinerne: «Dirigenten», på Avantgarden scene. Ingrid regisserer som vanlig, men med dette stykket debuterer også som dramatiker, og det blir jo veldig spennende. Det er artig at vår lille grupper med det lille, rare navnet «Teaterskapet», har fostret to riktig så produktive og levedyktige teaterkompanier, «Salen teater» hos meg, og «Pontenegrinerne» hos henne. Jeg var fristet til å legge til riktig «så suksessrike» også, men da måtte jeg nok ha utelatt meg, for Pontenegrinerne har jo virkelig blitt lagt merke til og fått både bra mediedekning og gode publikumstall. Veldig bra – og vel fortjent!

Og hva er det med krona?

Jeg skrev i denne posten her om problemene de nå har fått på Island som følge av finanskrisen. Det er ganske spesielt når sagaøya er plaget av demonstrasjoner mot regjeringen, de har en gjeld på omtrent 10 ganger BNP, og kroneverdien faller så islendinger over hele verden plutselig finner seg selv fattige. Islandske studenter i Norge, for eksempel, har fått studielån i Islandske kroner som nå har fått verdien halvvert og vel så det.

Den norske kronen har ikke fått et slikt katastrofefall som den islandske, men også vi merker kjøret. Før sommeren kunne vi få en dollar for en femmer, og en euro for 7 kroner. Nå må vi betale 7 kroner for dollaren og 9 for euroen. Det er en stigning på omtrent 40 % for dollaren, altså hvis du hadde kjøpt deg noen dollar og bare hatt dem, så ville du fått 40 % rente. Det blir rikdommer av sånt.

Men vi nordmenn går jo ikke og kjøper dollar for sparepengene våre, vi har dem i kroner, og de er nå blitt mindre verdt når vi skal bruke dem i utlandet. Og for islendingene er valutaen katastrofalt mindre verdt. Forklaringen for islendingene er enkel. Økonomien deres er helt skakkjørt, og det er selvfølgelig ingen som vil ha islandske kroner om de må unngå det. Det er jo en inflasjon der oppe på Afrika-standard, sentralbanken må krisetrykke penger, det bli flere av dem samtidig som færre vil ha dem, det er katastrofe, og islendingene merker den.

Men her har vi en urettferdighet med USA som ikke har kommet så mye frem. Rart, egentlig, for folk pleier jo ikke å holde igjen når det gjelder å kritisere USA. Det er USA som er første årsak til krisen, det var der den startet. Det var når banker gikk over ende der, det fikk ringvirkninger til resten av verden, og de tre storbankene på Island også gikk under. Og USA har forsøkt å løse krisen som de alltid har gjort, de trykker flere penger.

Om Island har trykket mye penger, har USA gjort det til den aller største gullmedaljen. Renten er satt betraktelig ned, det betyr penger ut, statsgjelden er suverent størst i verden, og siden den gang, har staten lovet ut hundrevis av nye milliarder dollar, med bud om at mer vil komme om nødvendig. Et sted må pengene tas fra, og det er trykkeriet.

All fornuft skulle da tilsi at dollaren blir mindre verdt, det blir jo rent for mye av den. I stedet skjer det motsatte. Dollaren er sterkere enn på flere år.

Årsaken er at den amerikanske økonomien er så stor og dollaren så dominerende i verdensøkonomien, at den blir sett på som en sikker valuta når alt sammen raser. Det vil alltid være bruk for dollar, mens islandske kroner, dem er det bare bruk for på Island. Dermed tjener amerikanerne her på sin egen krise. De som har dollar – og hvem skulle vel ikke ha det, foruten amerikanerne? – ser plutselig pengene sine bli mer verd, samtidig som det kommer flere av dem.

Hvis de oljeeksporterende landene nekter å omsette oljen i dollar, om kinserne vil ha valutareservene sine i en annen valuta, om voksende, økonomiske stormakter plutselig nekter å innvilge USA denne fordelen, da vil den amerikanske økonomien få virkelig alvorlige problemer. Og da vil heller ikke den tradisjonelle amerikanske løsningen nytte. Da vil trykking av penger bare føre til inflasjon, og penger med mindre verdi.

Islendingene vil gjerne inn i EU og få seg EURO, nå. Selvfølgelig vil de det.

Jeg ser det for meg

Jeg går opp på scenen, iført mine vanlige klær, kanskje litt finere, kanskje funnet av en designer med det for å øyet å få det til å se ut som om jeg har på meg mine vanlige klær, bare litt finere, kanskje, men opp på scenen går jeg, det er det viktige, jeg ser det for meg, i hånden har jeg denne teksten her. Og publikum, i dette tilfellet vil det si dere, sitter og lurer litt på hva slags tekst jeg skal lese opp denne gangen, hvis jeg da i det hele tatt skal lese opp noe, jeg finner jo på så mangt vet dere, og dere er spente på hva jeg har funnet på denne gangen, dere vet jo ikke at det er denne teksten her, og etter hvert som dere skjønner det stiger spenningen, til tross for at den altså var svært høy fra utgangspunktet. Jeg ser det for meg, jeg treffer så godt med intonasjonen, det litt merkelige innholdet virker helt som det skal være, flere kvinner sitter og smiler for seg selv, flere smiler direkte til meg, og jeg smiler også der oppe fra scenen, smiler både innvendig og utvendig. Jeg blir selvfølgelig revet med, selv i omstendelige setninger som denne her hvor ordene bare renner ut uten egentlig tanke for hva de måtte inneholde, slår tungen ikke krøll på seg, men beveger seg dit den skal i uanstrengt fart slik at ordene triller av gårde fritt og uproblematisk, samtidig som publikum selvfølgelig får dem med seg og liker dem og faktisk får lyst til å klappe litt etter et plutselig punktum. Jeg løfter hånden for å dempe denne klappingen, jeg ser det for meg, teksten er jo slett ikke slutt, jeg har mer å komme med, jeg ser det for meg, jeg leser dette her, nærmer meg enda et punktum, men punktum og komma er under min kontroll slik publikum også er det, de kommer ikke før jeg vil det, eller publikum gjør selvfølgelig det, de kommer når de vil, lenge før denne teksten, de var der når jeg gikk opp på scenen og de vil fortsatt være der når jeg går ned igjen og teksten er slutt, ser jeg for meg, det er punktum og komma og opplesningen som er så fullstendig i min kontroll, og publikum også så lenge jeg leser, ser jeg for meg. Jeg ser for meg at publikum liksom skjønner hva jeg prøver på, eller de skjønner det kanskje ikke, men de liker det likevel, fordi det kanskje er noe der. Og akkurat i det jeg har dem i denne troen, stopper jeg lesningen og blir bare stående og smile, publikum skjønner at teksten og opplesningen er slutt, og jeg bekrefter det med å bukke, applausen er overveldende, det er dette jeg ser for meg, den overveldende applausen mens jeg står der og bukker, og går ned og sier takk, takk, mens publikum klapper og smiler fordi de endelig har forstått at det er denne teksten her jeg har lest, og hvorfor den ble som den ble for å få sagt det den skulle si. Men noen klapper og smiler selvfølgelig uten å skjønne så mye.

ES2005

Hva er det med Island?

Man skal være forsiktig med å skrive om land man ikke har vært med språk man ikke kan,  men i god akademisk ånd, skal jeg like etter å ha kommet med forbeholdet, bryte det. Dette skal bli en post om Island, og den Islandske økonomien. Økonomi kan jeg heller ikke, så alt er overflatekunnskap og nettlesning, men saken er så spesiell, at noen ord vil jeg spandere.

Island er som man vet en vulkansk øy i Atlanterhavet. Den var antagelig sparsomt befolket av irske munker fra 700-tallet av, men systematisk innvandring og statsdannelse kom først med norske vestlendinger og Hålogalendinger mot slutten av 800-tallet. Dette var folk med utferdstrang, de var kanskje misfornøyd med det nye statsstyret til Harald Hårfagre, eller så ønsket de seg bare nye eventyr i et annet land i Norge. Det er mange grunner til å reise utenlands.

Og man vet Islands historie i Middelalderen er en suksesshistorie. De kan skryte av den eldste lovgivende forsamling, alltinget, som ble opprettet allerede i 930. Mye av den norske Sagalitteraturen er skrevet på Island, mye av den har også handlingen derfra, og den største forfatteren – Snorre Sturlasson – var Islending. Island ble riktignok lagt inn under norsk styre etter hvert, og når Norge siden ble dansk, ble også Island dansk. Det var det helt frem til 1944.

Så Island er en ung stat, det er en ressursfattig stat, og det er en liten stat både i befolkning og geografisk utstrekning. Med 300 000 innbyggere er staten blant de tynnest befolkede i verden, nedover på listen finner man bare øyestater og gamle fyrstedømmer. Og selv om 103 000 km2 ikke er så håpløst lite, er mesteparten stein og ubrukelig fjell som i Norge. Av ressurser har de stort sett fisk.

Jeg har alltid latt meg imponere av ressursfattige land som klarer å bli økonomiske stormakter. Island var riktignok aldri noen stormakt i direkte forstand, slik for eksempel Sør Korea og Japan har klart å bli det, men målt mot BNP per innbygger og alle mulige andre indikatorer per innbygger, så er helt på verdenstoppen i alt som er bra. På FNs levekårsindeks, der Norge liker så godt å være på topp, var Island siste år nummer 2. Norge kan forklare det med oljen. Vi fant olje (og gass), og dermed har vi penger til alt vi trenger, det er helt urealistisk så mye penger vi har. Og allikevel klarer vi bare så vidt å slå Island, som ikke har noe annet enn fisken. Vi har jo også fisk, men når olje og gassinntektene blir trukket fra det norske nasjonalbudsjettet, blir alt sammen pinlig for oss. Da er ikke mye igjen.

Så hva er det med Island, som har gjort det mulig for dem å slå seg sånn opp? Og hva er det med dem nå, som de er rammet av en krise som kan sammenlignes med Zimbabwe og Argentina? De to siste der er jo de verste økonomiske vanstyrene i moderne tid, hva har Island med dem å gjøre? Hvordan kan det vestlige, nordiske landet nevnes i samme setning som disse to verstingene?

Huff. Jeg vil bare si: huff. Når man setter seg litt inn i hvor de islandske pengene kom fra, og hvorfor de ikke er her lenger, så får man et innblikk i et problem man ikke kan forestille seg noen løsning på. Samtidig så må det jo finnes en løsning, for det bor 300 000 mennesker på Island, og de er vant med å bli tatt vare på og har akkurat som oss i Norge tatt sosiale rettigheter og sosiale goder som en selvfølge. Island er i en umulig situasjon, men denne situasjonen er virkeligheten. Og islendingene må gjøre noe.

Jeg har skrevet to tidligere poster om finanskrisen. Den har sitt utspring i boliglånene i USA, at bankene gav for mange lån til for mange som ikke skulle ha lån, og det ble etter hvert litt uklart hvor bankene egentlig tok disse pengene fra, de som de lånte ut. Det ble et ganske vanvittig system, der bankene lånte penger av hverandre, for å låne dem videre, og betale renter rundt omkring, og tjene på renter rundt omkring, i et system som har alle kjennetegn til en finansboble. Den blir alltid blåst høyere opp enn man trodde skulle være mulig, det blir alltid lånt litt ekstra for å få den litt større, og så blir man til og med kreativ for å få låne enda litt ekstra, og så må man bare låne og låne for at boblen ikke skal sprekke, men før eller siden så vil det jo være tid for et oppgjør i reelle verdier. Og i boblen som var nå var de reelle verdier så mye mindre enn det som ble omsatt rundt omkring, at gapet bare ser ut som et bunnløst sluk, det sluket for eksempel noen hundre Terrakommunemillioner er forsvunnet i. Og 700 milliarder statlige amerikanske dolllar. Og 340 norske milliarder kroner. Og EU-midler. Og midler fra alle verdens land.

Og midt oppi dette står vesle Island. Den vesle øya hadde tre av de mer betydelige bankene i verdensmålestokk, Glitnir, Kaupting og Landsbanki vokste langt utover bare Island, de tok opp lån og lånte ut og var med på karussellen, ja, de tok så store sjanser, at mens festen varte, så vokste de mye raskere og mer enn konkurrentene. De var giganter med lån – var det 10 ganger mer enn Islands BNP? Og så skulle plutselig dette lånet betales tilbake.

Det er katastrofe. De tre bankene er naturligvis konkurs. Kan dere i det hele tatt forestille dere Norges tre største selskaper gå konkurs? StatoilHydro, Orkla og DNBnor, for eksempel, selv om disse ikke egentlig er de største, men de gir et godt bilde på katastrofen. Det er arbeidsplasser, det er folk som brukte disse firmaene, det er skattepenger til staten, det er det ene med det andre, det er helt vanvittig. Den Islandske børsen falt med 75 % dagen det skjedde. Og folk mistet sparepengene sine. Og den islandske kronen er devaluert. Og Islandske studenter får plutselig uoverkommelige problemer med regningene sine. Og staten Island har jo også uoverkommelige problemer med regningene sine.

Finansverdenen vet jo ingen annen råd enn å sprøyte mer penger inn i det døde systemet. Så nå må islendingene ut og ta opp lån. Og her snakker vi i hundremilliardersklassen, og det blir sikkert flere, og disse skal betales tilbake. De er ikke en del av en fest. De er regningen for festen.

Jeg tror forresten Islendingene vil klare seg. De er et folk vant med å klare seg, vant med å ha det bra, og de vil ikke finne seg i at det blir for mye tull. De er ikke som Zimbabwe og Argentina, der folket ikke har opplevd annet enn vanstyre og elendighet (uten at jeg skal snakke stygt om Argentina, da, det er et flott land – men ordnede forhold kan de ikke skryte på seg), og det tror jeg vil utgjøre hele forskjellen. Det er jo historiker jeg er. Og historien har gang på gang vist at gode land alltid har reist seg og alltid har reist seg raskt selv etter tilsynelatende bunnløse kriser. Som Tyskland på 1920-tallet, og etter andre verdenskrig, Japan det samme, og – hvis det går som jeg tror – Island nå.