Posten vil bli skrevet skikkelig i løpet av dagen. Nå vil jeg bare si at hjemreisen skjer via Rostov, nattog dit, og så billig fly til Moskva. Det er billig og det er greit, og det er ikke noe styr. Det er akkuat som jeg vil ha det. Og nå skal jeg ut og ta meg av – Sotsji.
Sånn så det ut rett nedenfor vinduet mitt ved Park hotell, Sotsji
*
Ok, det over skrev jeg på formiddagen. Jeg hadde fått meg en god dusj, en god morgens søvn, og da jeg så det florerte med laptoper i foajeen på hotellet, satte jeg meg selv til med en cappuccino og en øl, og oppdaterte meg litt på nettet og på bloggen. Jeg var som man forstår i godt humør. Siden da er dagen gjennomført, den var som ventet fullstendig vellykket, bortsett fra en lei ting, og det var at flybilletten ikke var ordnet allikevel. Det skriver jeg litt om i min egen kommentar til denne posten, og for dem som ikke orker lese der, dreier det seg som russiske innenriksfly ikke er så slepphendte med elektronisk billett (det kunne jo blitt riktig ille i sommer, når jeg på rappen måtte fra Vladivostok til St. Petersburg, og ikke visste dete her – men da fikk jeg elektronisk billett (og et dyrt fly), les om det her Tvers over Russland i fly), og at den må hentes fysisk. Alright, mer om det senere.
Posten i går sluttet med at jeg etter en kort, men fin natt på toget fra Rostov til Krasnodar, og en seig morgen på stasjonen der, tok meg ut for å se på byen Krasnodar. Det viste seg å være lettere sagt enn gjort. Han heter Patrick Horton, han som har skrevet om denne delen av Russland i Lonely planet, han irriterer meg så mye, at jeg legger ut navnet hans. Om Krasnodar skriver han bare at hovedgaten «Krasnaja» går direkte over i veien fra Rostov, og at stasjonen ligger i sørvest. Ikke mye å forholde seg til i en by på 650 000 innbyggere. Jeg hadde sett lite grann på Google earth om hvordan det så ut, men den som har reist litt, vet at det alltid ser annerledes ut i virkeligheten. Og i Krasnodar hadde jeg større problemer enn de vanlige med å finne frem. Det skyldes for eksempel det, at byens sentrum ligger et godt stykke fra stasjonen, og at sentrum ikke har noen bygninger som lar se se på lang avstand, det kunne være hvor som helst. Jeg måtte til slutt spørre om veien, og da viste det seg at jeg hadde gått parallelt med «Krasnaja» noen kvartaler unna.
Det ene av to tjern i Krasnodar. Ser man det, er man litt utenfor sentrum.
Krasnodar
Krasnodar kan jeg på ingen måte anbefale. Hovedgaten – som betyr «den vakre» – er veldig lang, men det er ikke mye å se der. Det er heller ikke særlig med trivelige puber eller restauranter, det er i det hele tatt ikke særlig mye. Jeg fant meg som nevnt i gårsdagens post litt frokost på hotell intourist, et hotell og en frokost som stod godt i stil til hele byen, ganske grått.
- Litt av bebyggelsen i Krasnodar. Her bor folk.
Etterpå var det ut å gå i tolv timer. Lonely planet nevner et regionalt museum, og de nevner gaten det ligger i, men uten kart er dette temelig vanskelig å finne. Og så viktige er ikke regionale museum i middelstore russiske regionsbyer, at jeg vil kjøpe kart eller spørre om veien for å finne dem. Dukker de opp, går jeg inn. Slik er det med dem.
Jeg hadde et delmål med dagen, og det var å få kjøpt flybillett fra Sotsji og hjem på et reisebyrå. Jeg fikk ikke kjøpt dem på nettet, så ieg tenkte jeg kanskje kunne kjøpe dem fysisk. Det greide jeg ikke. Det var bare business class igjen, eller så kunne jeg reise om lørdagen, og få en ekstra dag i Moskva, i stedet for en ekstra i Sotsji. Det ville jeg ikke.
Kirke i Krasnodar
Selv en skrivelystig fyr som jeg har vanskelig for å fylle ut en post om Krasnodar. Men jeg skriver på allikevel, for å gi et inntrykk av hvordan det var å traske rundt. Det var ikke mye som skjedde, men tiden gikk. Omtrent som å lese denne teksten.
- Jeg ved elven i Krasnodar. Det er ikke så mye som skjer her heller.
I russiske byer er det en god ide å manøvrere seg mot elven, der pleier det å være fint. Heldigvis har de fleste russiske byer enn elv, og det har Krasnodar også. Kuban, heter den, som steppen. Lonely planet nevner ingenting om den, men jeg fant den på kartet. Jeg gikk ned dit, og fant de vanlige russiske fiskerene. Jeg fant en bro med hengelåser, en tradisjon flere russiske og ukrainske byer liker. Nygifte skriver navnet sitt på en hengelås, låser den fast på en bro, og kaster nøkkelen i elven. Så er de evig bundet sammen.
Russiske ektepar skriver navnene sine på en hengelås, og låser den fast på en bro og kaster nøkkelen i elven
Ingen russisk park uten en ordentlig ubåt, som her i Krasnodar
Nei, denne dagen var det bare å komme i mål i. Jeg gikk inn i en bokhandel, kjøpte noen bøker (selvsagt, den begynner å bli en gjenganger, denne «selvsagt») og spiste middag mener jeg å huske nokså umiddelbart etter jeg hadde spist lunsj. Begge deler i såkalte «Pivnoj restaran», eller «ølrestaurant», og i begge måtte man lete godt for å finne andre gjester enn meg.
Da kvelden kom fant jeg tilbake til stasjonen. En fin pekepinn på stemningen i en by, kan man få ved å spørre om veien. I Krasnodar var de vennlige, og stoppet opp og smilte og forklarrte hele veien til målet, selv om det var lenger unna og med flere svinger og veiskift enn jeg klarer å huske på russisk.
- Jeg ved krigsminnesmerket i Krasnodar
På stasjonen var det fotballkamp. Japp, og med en gang tok stemningen seg opp. Jeg hadde også fått kjøpt meg en ny billett, fra Sotsji tilbake til Rostov, der det finnes billige fly, og jeg hadde av den grunn grunn til å feire. Siden jeg kjøper mange slike billetter, har jeg ofte grunn til å feire her nede. Og nå var det med fotballkamp.
Zenit – Real Madrid 1 – 2
Alle – eller de aller, aller fleste – russiske togstasjoner har et såkalt «Service senter», der du kan kjøpe billetter i mindre kø, og med bedre tid, og hvor det finnes gode, myke lenestoler og sofaer det sjelden sitter noen i. Det koster nemlig en liten sum, 10-15 kroner timen, og for første gang betalte jeg denne summen, for det var en stor flatskjerm der. Og Zenit (Petersburg) – Real Madrid.
«Den kan jeg jo se på,» tenkte jeg, og satte meg ned og merket at jeg ble uvanlig engasjert. Jeg ropte ut og viftet med armene da Real Madrid fikk farlige sjanser, og det gjorde de jo hele tiden i begynnelsen. Plutselig fikk de jo et mål også, «Nei!» ropte jeg, uventet på norsk. De andre russerne tok det mye mer med ro, og nøyde seg med å løfte armen og se seg rundt, når sjansen ble katastrofal, eller når det ble mål. Zenit hadde altfor stor respekt for Real-stjernene i starten, og var tydelig engstelige hver gang de kom i nærheten av en slik spiller eller av ballen. Karakteristisk nok var første målet et selvmål, klønete gjort, uten at det så ut til å gå noe særlig innpå hverkan han som gjorde målet, eller de andre. Det virket som det var full forståelse i laget for at han måtte få ballen unna når den kom, og Van Nistelroy var like bak.
Men så er jo russere russere, og når de er gode i fotball, så er de skikkelig gode. Det hender med 10-15 års mellomrom, det er bare å gå bakover å sjekke fotballhistorien, 10-15 år. og russerne er på topp. Og de spiller omtrent den samme fotballen hver gang. En enorm fart og enorm bevegelse over hele banen, en enorm presisjon i pasningsspillet, og en makeløs teknikk og individuelle ferdigheter i tillegg. Men de er ikke så flinke til å lage mål, og de mangler fullstendig den innbitte vinnerviljen særlig italienerne og tyskerne har, og alle de europeiske toppklubbene. Alle så jo Russland i EM, det var feiende flott fotball, og de utspilte stjernegalleriet til Nederland og gjorde regelrett narr av svenskene, men når de tapte 3 – 0 for Spania, var det liksom helt greit.
Sånn var det også her i kampen mellom Zenit og Real Madrid. Russerne utspilte dem, de løp hele tiden over hele banen, og alltid lynraskt, det var alltid 3-4-5 pasningsalternativer, samtidig som alle spillerne også like godt kunne drible alle sammen og løpe rett på mål på egen hånd. De kom til utrolig med sjanser, de kom gjennom på kantene og i midten, det ble fullt av conere, og alle cornerne var skikkelig farlige, det var skudd i stolpen og like utenfor og redninger av keeper og av realspillere og alt mulig annet enn at ballen gikk i mål. Jeg måtte jo le av det, det var så typisk. Og de russiske tilskuerne jeg satt med, var så milde i reaksjonene. De smilte og ristet på hodet, «nei og nei, at det gikk an å bomme på den», og «jaja, det var jo et skikkelig flott angrep». Og «jeg hadde aldri ventet at vi skulle få til et så fint angrep». Og jeg tenkte tilbake på hvordan det var å se VM i Italia, da ramlet hele verden sammen hver gang Italia hadde angrep, og ballen ikke gikk i mål. Du finner ikke den italiener i verden som vil nikke anerkjennende til et godt angrep, når laget ligger under og ballen ikke går i mål.
Zenit fikk ballen i mål en gang, men så scoret Real Madrid på ny like etterpå. Det må med i historien at Zenit var skikkelig dårlige i forsvar, det kunne de ikke, Real kom meget lett igjennom, og de har toppeuropeisk effektivitet. Der blir det ikke fire sjanser uten en scoring, og så ebbet kampen ut med 2 – 1 til bortelaget. Det var jo egentlig et katastrofalt resultat for Zenit, for ikke å snakke om for meg, et tredjelag i denne gruppen er jo Juventus, og da må selv Russlandslidenskapen min melde pass. Det er Juventus som er laget. Og når det nå ser ut til å bli et oppgjør mellom Zenit og Juventus om å gå videre som andrelag, så er det trist at Zenit må ut. Men det må de.
- Stasjonen i Krasnodar i det nattoget til Sotsji skal gå
Toget til Sotsji
Det var skikkelig gøy å se den fotballkampen, og etterpå var det togavgang. Jeg er nå så vant med de russiske togene, at ingen informasjon på lystavlen er gåtefull for meg. Jeg finner frem til korrekt perrong og riktig spor, og jeg må si, når toget kommer inn med lys og fart og kraft der i mørket, og passasjerne står og venter, selv om det er 2008, så synes jeg det er et imponerende syn. Flytrafikken får ikke til denne stemningen, der er passasjerne som industrivarer som skal gjennom slusene, det er så mye tøys og venting og sikkerhetskontroller, og selve ombordstigningen i flyet skal være så kjapp og effektiv. I toget er det følelse. Der kommer det inn på perrongen, og passasjerene har liksom lyst til å juble. Det skal stå i 20 minutter, og i den tiden har man rikelig tid å gå ombord. Hver vogn har sin vert og vertinne, som kan hjelpe og forklare.
Denne gangen falt jeg raskt i søvn og sov godt alle de få timene til vi var fremme i Sotsji. Men der var det som alltid overhodet ikke som ventet. For det første så regnet det, og her skulle jo jeg ha badeferien min. For det andre var min vogn så langt bak i toget, at jeg da jeg kom ikke engang så stasjonsbygningen, og bare fulgte etter strømmen som – som det skulle vise seg – gikk vekk fra den. Slik tilbrakte jeg 10-15 minutter i et leskur der på stasjonen, tenkende hva jeg skulle gjøre. Sjelden har jeg følt meg mindre sikker, når jeg har takket ned et tilbud om taxi eller kjøretur, og jeg har jo ofte takket nei, samtidig som jeg har vært komplett forvirret om hvor jeg skal hen. Klokken var jo så vidt over fem om morgenen også.
Dog, morgener er jo aldri noe problem, da vet man at dagen vil komme, og når det er lyst, går allting greit. Det er bare om kvelden det kan bli kritisk. Og nå har jeg jo også funnet nødløsningen for bortimot alle russiske byer, det er bare å gå inn på «service senter» på stasjonen, og betale leien for timene om natten. De myke stolene sover man vel så godt i som NSB-stolene, for eksempel. Dette tilbudet er jo spesielt godt om man skulle ankomme en stasjon midt på natten, det vil ikke være noe problem å sove frem til morgenen her. La oss håpe at russeren ikke forlater dette systemet, nå som de begynner å bli rike, og kravet til effektivitet begynner å bli påtrengende. Stort sett står jo disse stolene tomme.
- Et uklart bilde av hvordan det så ut for meg den grytidlige morgenen med regn og mørke på stasjonen i Sotsji, Russland
Morgen i Sotsji
Sotsji hadde også et sånt service senter. Men jeg tenkte jeg heller kunne finne hotellet, og se om jeg kunne booke inn, selv om det var grytidlig. Det var vel kanskje to kilometer å gå, jeg tar det på anslag, men jeg la greit i vei i mørket og i regnet, og med all bagasjen. I motsetning til i sommer, hadde jeg jo ikke noe særlig bagasje å snakke om. Hovedgaten fra stasjonen – Gorkovo (Gorkijs) – var lett å finne, og den var det bare å følge rett frem. Allerede gikk det busser, om det var det om å gjøre, men jeg hadde jo egentlig ingen hast.
Nede i sentrum var nattklubbene og nattpubene i ferd med å stenge. Det var noe eget å høre fire-fem russere synge med på en sang som fortsatt anstrengte seg over høytalerne, mens alt annet i byen og også bartenderen var veldig stille, og ennå ikke i ferd med å våkne. Ellers kunne jeg selv i mørke se at dette var en ferieby, en palmeby, en sydenby.
En statue av Gorkij står ved inngangen til Gorkij-gaten i Sotsji
Første hotellet jeg hadde sett meg ut, Primorskoje, fra 1936, var uventet fullt selv nå i sensesongen, og det var jo litt dumt, 1936 er jo selv i russisk historie beryktet. Da var Stalins jernhånd på noe av sitt strammeste. I regnet og mørket bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess, jeg gikk til det firestjerners hotellet Park, det var like i nærheten, og topphotellene blir ikke fylt opp utenom sesongen.
Og jeg tenkte det var riktig fint og det jeg gjerne vil skal være typisk meg. Når jeg nå overnatter her, har jeg utelukkende sovet enten på tog eller på luksushotell. Det er en forakt for det middelmådige jeg gjerne vil stå inne for. Skikkelig dårlig er jo morsomt og spennende, skikkelig bra er ingenting å diskutere med, og det i midten er jo liksom ingenting. Om man bare lever på det jevne, har man lite å fortelle om, og lite å sammenligne med. Kontrasten fra to netter fra ett til fem på benker og rullemadrass i russiske tog, med morgentoalett på russiske togstasjoner, til toppstandard hotell, med varme bad og store, myke senger med rene laken, den er helt grei. Helt grei. Og når jeg sjekket inn klokken seks, sov til klokken cirka elleve, og sjekket ut i tolv -ett tiden dagen etter, er det akkurat som jeg har vært her to dager. Det er veldig greit.
… og en liten hilsen fra Park hotell
Dermed har jeg skrevet meg frem til dit jeg er nå, eller dit jeg var nå. Posten er skrevet ferdig til frokosten dagen etter. Den begynte da jeg satt til halvfrokosten i går, med cappuccino og øl, i den rekkefølge. Ølet skyldes bare at jeg har store problemer med å kjøpe kaffe, når det er dyrere enn øl, det byr meg i mot, normalt er kaffe det rette på formiddagen. Og begge deler er jo veldig godt. Det var en veldig fin morgen, den i går, og den i dag også, for den saks skyld.
Av viktige ting som har skjedd siden sist, er altså det at flybilletten som skulle være i orden, og som jeg til og med hadde fått bekreftet, ikke var i orden allikevel. Så det blir dagens viktigste gjøremål, å få dette rettet opp. Om de andre tingene som skal skje eller har skjedd, skal jeg skrive i en senere post. Dette skulle jo bare være en liten hilsen fra Park hotell. Og se alt det har blitt.
- Utsikten fra Park hotell i Sotsji – ikke å forakte
En helt grei blogg 