Fektekamp

Dere kan tenke dere overraskelsen da jeg skjønte det var livet jeg skulle ut i fektekamp med. Det var naturligvis i overført betydning, hva skulle det ellers vært. Det var noe av det første jeg sa til dommeren, som på sin side ikke svarte med et ord bare klinget i bjellen, kampen var i gang. Aldri hadde jeg forestilt meg livet være så angrepsvillig, mens jeg stod der i diskusjon med dommeren kjente jeg allerede de første stikkene. Mine ønsker om protest var overveldende, jeg hadde ikke engang fått hentet sverdet mitt, jeg var våpenløs. Men livet så ikke til å bry seg med den slags detaljer, det snittet og stakk hvor det enn kunne komme til. Jeg beskyttet meg så godt jeg kunne med armer og knokler, det ble bare småsår selv om det gjorde fryktelig vondt. Så var det til alt hell pause. – Du lærer reglene etterhvert, sa en kvinnelig publikummer. Hun var kommet for å se på meg, eller en av de andre. Jeg smilte til henne, jeg følte allerede jeg var i gang med å lære en god del regler. Plutselig lød den forhatte klingen fra bjellen igjen, og jeg dukket instinktivt. Selvfølgelig uten suksess, livets sverd snittet meg ytterligere opp. Jeg merket meg at kroppen min begynte å se temmelig medtatt ut, men det var ingenting mot smertene jeg gjennomgikk. Jeg bestemte meg for å gi livet et fryktelig slag, og langet ut med knyttneven (sverd hadde jeg fortsatt ikke) uten at dette hadde noe som helst å si for kampen. I stedet ble jeg selv truffet av et sverd som gikk tvers gjennom foten. Nå var det ikke lenger tvil, jeg var skadet. Som følge av skaden fikk jeg nå enda en pause. Jeg merket en bølge av sympati fra publikum, ikke bare fra kvinnen som sa jeg kom til å lære reglene jeg også, men fra alle som så på. Det gjorde det enklere å holde ut, sa jeg til henne som tok seg av meg. Det var hun samme, hun hadde reist seg fra publikum og kommet bort for å stelle meg. Jeg satte umåtelig stor pris på det, det sa jeg til henne. Hun var viktigere enn hele fektekampen, det sa jeg også. Hun smilte bare til dette og forbant foten, resten av sårene plastret hun. – Er du klar? spurte noen. Dommeren tok det åpenbart som et tegn på at alt var i orden, bjellen klinget i hvert fall, og på et blunk var livet der og stakk meg i hjel. Eller nesten ihjel, jeg overlevde jo, selv om jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det. Igjen var det denne kvinnelige publikummeren som reddet meg. – Kan jeg ikke bare droppe hele kampen? spurte jeg, unektelig jamrende, – jeg har ingen interesse av å beseire livet, sa jeg. Og det var sant, jeg var villig til å godta ethvert resultat, så lenge jeg slapp alle disse stikkene. De ville i lengden ødelegge meg fullstendig. Så da bjellen klinget på ny holdt jeg meg bare for ørene og skrek, samme hvor dumt det så ut, samme hva hun som hjalp meg måtte synes, om hun så forsvant. De stikkene kunne jeg bare ikke tåle. Om betydningen var overført eller virkelig, det var uansett for mye for meg. Og det sa jeg til henne.

ES2004

Én kommentar på “Fektekamp

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s