Det begynte så lovende og fint. Hele reisen fra Sotsji og hjem vil jeg skrive i morgendagens post, vel hjemme i Bergen, her vil jeg bare gå inn der jeg hadde en morgenøl og to på et veldig trivelig sted i Bolsjaja Sadovaja, hovedgaten i Sotsji. Det er slett ikke vanlig at jeg drikker øl sånn på formiddagen, for dem som måtte tro det, men når dette er noe jeg har lyst på, er ikke jeg den som lar meg forhindre av et klokkeslett.
Og jeg var stort sett den eneste i puben, og fikk førsteklasses behandlingen. Vertinnen ringte til og med taxi for meg, og avtalte en pris godt under halvparten av hva jeg var forespeilet det ville koste. Så jeg kom inn på flyplassen i godt lag, og ved godt mot.
Mitt gode mot varte ved da det ikke var noen innsjekking i gang, overhodet ikke noen. Jeg var der litt over 11, når flyet mitt skulle gå klokken 1245, så det var god tid. Men innsjekkingen kom aldri i gang. Den varte og rakk. Etter hvert bygde det seg opp en god kø ved skranke 7, hvorfor den var akkurat der, vet bare hun som stod først, jeg stod som nummer tre, og på godt russisk vis, var det skranke nummer 8 som åpnet når klokken var omtrent noe sånt som 1200. Og den åpnet uten å ha noe hastverk.
Den litt underlige køen ved en tilfeldig skranke
Etter en stund åpnet nummer 7 også, da hadde jeg allerede kommet midt mellom begge skrankene, og måtte skjære i gjennom i nummer 7 for å komme meg frem. Jeg hadde jo ventet lengst. Så veide jeg kofferten min, den veide 20,4 kg, og så fikk jeg beskjed om å legge håndbagasjen også oppå der. Til sammen ble det 28 kilo. Overvekt. Jeg fikk beskjed om å gå opp i andre etasje og betale, og komme tilbake med kvitteringen.
Dette var galt. Jeg leste gjennom billettinformasjonen min, og der stod det vitterlig at 10 kilo håndbagasje var tillatt. Det er jo dessuten det vanlige på alle flyreiser, det er noe helt nytt at man skal begynne å veie innsjekket bagasje og håndbagasje sammenlagt.
I andre etasje var det på vanlig russisk vis kaotisk og uoversiktlig, med fullt av kontorer, og slett ikke lett å vite hvilket man skulle betale overvekt i. Første kontor jeg forsøkte var feil, andre var riktig. I mellomtiden hadde jeg fått god tid til å tenke gjennom hva som hadde skjedd, dette var ikke riktig.
Og det sa jeg til damen bak skranken på min skrankende russisk. Men hun var ikke innstilt på å pleie min vennlige holdning til russere og alt russisk generelt, hun ville tvert i mot representere russerne på det aller verste. Hun var fra første stund nebbete og frekk, «Betaler De eller betaler De ikke?» ville oversettelsen blitt til skingrende, skrikende bokmålsnorsk. Da ble jeg mektig irritert, og fikk plutselig langt bedre ordforråd enn jeg har til vanlig. Og jeg fikk forklart at dette var skikkelig dårlig, det fikk jeg forklart igjen og igjen, for det var av de ting jeg var sikker på hvordan jeg skulle si «otsjen plokha», og jeg sa også at her kommer jeg til landet deres som gjest, og så blir jeg utnyttet fordi jeg er utlending. Hva er dette for et flyselskap som Aeroflot? «Betaler De eller Betaler De ikke?»
Klokken var kvart over tolv, flyet mitt gikk kvart på ett. Kjerringen – og det er et uttrykk jeg ikke kommer til å bruke ofte her på bloggen – hadde tiden på sin side, jeg betalte. «Otsjen plokha», sa jeg. «Eta otsjen, otsjen plokha».
På veien tilbake fikk jeg godt innom også ett av de andre kontorene og klaget, et av kjerringens argument – det eneste, faktisk, utenom «Betaler De eller ikke?» – var at hennes jobb bare var å ta i mot betalingen og skrive ut kvittering, noe annet i arbeidslivet kunne ikke hun få til. Det siste sa hun ikke, men hun lot det skinne gjennom. På det andre kontoret sa de på ny at jeg hadde for mye sammenlagt, og jeg sa på ny at dette var skammelig kundebehandling fra Aeroflot, og at jeg aldri noensinne hadde opplevd noe lignende. Jeg sa også at jeg kom til å skrive om det på internet, og det skal jeg selvfølgelig, og ikke bare på norsk.
Velvel, jeg skulle jo gjennomføre denne reisen. Jeg måtte jo til Moskva. Og jeg leverte kvitteringen så klokken ble ti på halv, og jeg gikk mot sikkerhetskontrollen, der jeg på forhånd sjekket om jeg hadde alle viktige dokumenter. Det hadde jeg ikke.
Oioioi, jeg hadde ingen av dem. Dokumentmappen var vekk. Der hadde jeg billetter, pass, visa, og alle stempel og kvitteringer og registreringer man bare ikke mister i Russland. Oioioi, sekken min er jo full av lommer og hulrom og steder den kan komme bak, jeg sjekket alle om og om igjen, den var ingen steder, jeg måtte ha glemt den et sted.
Og det var hos kjerringen på «ta i mot betaling for overvekt og skriv ut kvitterings-kontoret». Nå fikk hun demonstrert at hun kunne andre ting i arbeidslivet også, hun kunne ta vare på slike dokumentmapper. Og hun forklarte meg at hun hadde sendt ut melding over høytalersystemet og gjort alt hun kunne for å underette meg. Takk skal hun ha.
Nå var det 20 minutter til flyet gikk og sikkerhetskontroll. Der ble det straks oppdaget at jeg var utlending, det kom jo klart frem av passet, og jeg ble tatt til side for nøyere undersøkelser. Jeg måtte vise frem en voucher. – Voucher? – Ja, en sånn reisevoucher, invitasjon. Det hadde jeg ikke, den hadde jeg lagt igjen i Norge. Og det var visst et stort problem, men det kunne være så stort problem det bare ville. Nå var jeg forberedt, nå var jeg irritert. Jeg hadde gjort feil med bagasjen, aldri igjen.
Det var det samme da jeg kjøpte leiligheten. Først gjorde jeg feil med å skrive for raskt under på et fastrentelån. Siden var jeg urokkelig når det kom til forsinkelsesavgift. Den skulle jeg ha, og ingenting skulle overtale meg fra det.
Sånn var det her også for de stakkars politifolkene. De undersøkte og snakket og tok meg inni siderom og byttet mann til å ta seg av det, aldri kom jeg til å betale dem noe, aldri tale om. Jeg ville blånekte like inn i evigheten, de måtte ha stjålet pengene fra meg ved vold, og da ville jeg anmeldt dem etterpå. Om flyet gikk fra meg, ville jeg ta det opp på alle mulige nivå, og det tenkte jeg forresten ikke på i det hele tatt. Jeg visste at når bagasjen min var sjekket inn, så ville ikke flyet ta av uten at jeg var ombord eller bagasjen var ute, de kunne holde meg så lenge de ville, betale ville jeg ikke. Jeg hadde alle papirer i orden, og det fortalte jeg dem. Voucher er ikke nødvendig.
Flere ganger sa de at det var et stort problem, det er nye tider, krig og alt mulig, men de kom ingen vei og i alle fall ikke med meg. Sotsji har jo ingenting med denne krigen å gjøre. Og skulle man være spion, er ingenting lettere enn å kjøpe en voucher for 20 dollar. De var bløffmakere, og bløffmakere skal man bare ta det med ro med. Til slutt gir de seg. Og disse politifolkene gav seg da de til slutt sa enda en gang at vi har et problem her, og spurte om jeg forstod, og jeg sa at jeg forstod, men at jeg ikke var enig. Så fikk jeg gå, med beskjed om at jeg skal ta med meg voucheren neste gang. Kan tro.
På fraktebussen til flyet traff jeg en svenske fra Ikea. Gjennom henne fikk jeg kontakt med flere svensker i Moskva, en annen fra Ikea. Han kunne si at noe sånt hadde han aldri hørt om, at man må betale overvekt for håndbagasje veid sammen med den innsjekkede bagasjen. Men han kunne fortelle at de var verre med svindelen nede i Sydrussland, de er etter utlendingene der. Helt sant. Noe lignende har ikke jeg opplevd andre steder.
Politifolkene kan jeg tilgi. De er drittsekker i drittsekkjobb, de vet man hvor man har, de får altfor lite lønn og er altfor dårlige mennesker og er del av et altfor dårlig system, sånn er det i Russland og det kan man forberede seg. Men disse ansatte i Aeroflot, et flyselskap med i Star allience, stort og anerkjent, og basert på tillit til kunden og kundens tillit til selger, når man kjøper en billett skal man få det man har kjøpt. At disse også har ansatte i systemet som svindler til seg noen rubler, og som nekter meg flyreisen min om jeg ikke betaler dette ekstra, det kan jeg aldri tilgi. Jeg reiser ikke med Aeroflot mer om jeg kan unngå det, og det tror jeg skal være meg meget lett å unngå.
- Flyplassen i Rostov, Russland
En helt grei blogg 