Einar Salen (1948-2008)

I går døde min far. Det er den tyngste meldingen jeg har fått i mitt liv.

Jeg er av dem som pleier å skrive for å dyrke gleden og bearbeide sorgen. Nå har jeg behov for det siste.

Jeg hadde ikke engang kommet inn døren hjemme i Bergen, før min søster Tone ringte med den forferdelige nyheten. Det var uventet, far hadde ingen sykedager og hadde aldri vært innlagt på sykehus. Han var på jobb samme dag som han døde. Jeg fløy fra København til Bergen samtidig som hjertet hans stanset. Jeg kom til Bergen full av planer om hva jeg skulle gjøre, og med fullt av ting jeg gledet meg til. På et øyeblikk var alt forandret.

I alvorlige saker som dette er det best å skrive enkelt. Det er forferdelig tungt for oss. Vi var alle sammen umåtelig glade i ham, og han betydde så mye som en umistelig far og ektemann, bestefar og alt det andre han var, kan gjøre.

For meg er det en trøst at han hadde veldig gode dager like til det aller siste. Døden som kom så brått, gjorde den smertefri for ham. Men denne trøsten er ikke så mye verdt i forhold til det uutholdelige savnet.

Far likte ikke så godt det som var vanskelig. Derfor snakket han aldri med oss om at han hadde et svakt hjerte, og at det kom til å stanse en gang. Han nevnte det kanskje, men aldri sånn at det var grunn for oss å bli bekymret. Vi så ham som regel frisk og aktiv, og når han sa han måtte ta det roligere nå enn før, tenkte vi at det var noe som fulgte naturlig med det at han ble eldre. I hvert fall gjorde jeg det. Mor visste imidlertid mer, og det er godt, slik at hun ikke fikk dette helt uforberedt. Det var noe de hadde snakket om at dette kunne skje en gang.

Jeg reiste selvfølgelig hjem i dag med morgenflyet. Det som pleier å være så koselig er nå fryktelig tøft. Dette har vært en knallhard dag. Samtidig er jeg glad for at jeg nettopp nå for to helger siden var en ekstra gang hjemme i forbindelse med at jeg hentet visumet mitt. Da var far helt som før, helt som vanlig. Det var gode frokoster og måltider, vi snakket om det vi pleier å snakke om, så på TV og på fotballkamper, og fikk til og med tatt noen slag backgammon. Det er et gildt siste minne for meg. Det er det samme med at jeg også i år avsluttet ferien min med en uke i Casa Salen i Spania, med far og mor. Det var spesielt kjekt i år, som det hvert eneste år har vært spesielt kjekt. Og det forresten om vi har vært i Spania, eller samme hvor vi har vært. Far betydde svært, svært mye for meg.

Jeg vil ikke ha noe fotografi i denne posten her. Da vil alle som kjente ham bare begynne å gråte og ha det fælt, stikk i strid med hvordan han ønsket at vi alle skulle ha det. Han ønsket at vi skulle ha det bare bra, og slett ikke bare fælt. Og akkurat nå i denne posten her, vil det i alle fall for meg bli for mye å se et bilde i tillegg. Han var jo så pen og levende på alle bilder vi har av ham.

Jeg vil imidlertid skrive et lite bilde fra ferien får i sommer. Det var mor og far og jeg som badet på en av strendene i Torrevieja. I sjøen her var det en stein, og far som alltid likte en konkurranse, ville som vanlig ha konkurransen om å stå på steinen med hendene foldet over vannet, og den som ble tatt av bølgene, tapte. Mor ble også overtalt til å bli med, og så stod vi der. Mor er ikke så nøye på konkurranser, så hun ble vanligvis skyllet bort mens far og jeg stod og lo. Men den ene gangen tapte også far. Da kom det en bølge som gjorde at han mistet balansen, og begynte å flyte bakover, mens han hele tiden febrilsk forsøkte å holde hendene i kryss og føtttene på steinen. Sånn har han nå flytt bort også fra selve livet.

Å, far ville nok ikke likt så godt at jeg skrev noe trist om ham og satt og var lei meg. Men det er ikke så lett når han går hen og dør fra oss.

Dog er det jo slik at når vi tvinger oss til fornuft, så ser vi jo at den aldeles uuholdelige smerten, nettopp er et uuttrykk for at vi hadde det så godt sammen. Minnene er bare blitt desto mer dyrebare for oss. De er blitt like umistelige som ham, men i motsetning til ham, kommer vi ikke til å miste dem. De skal vi ha for evig og så lenge vi lever. Og det er jo noe vi kan godta og være enig i, i denne situasjonen hvor alt bare er uvirkelig og helt feil.

Takk for alle gode år, alle gode stunder, alt som var, for deg, for alle turer, ferier, spill og konkurranser, samtaler (det var forresten ikke hans styrke, men en spøk som dette likte han godt!), oppdragelsen, jul og påske og høytider, for alt som var så kjært for oss og særlig for meg, for alt, for deg, ja, jeg takker for deg og for alle gode stunder vi hadde, og du hadde med alle. Og samme hvor mye jeg tenker meg om, kan jeg ikke komme på en eneste stund, som ikke var god. Takk.

4 kommentarer på “Einar Salen (1948-2008)

  1. Rune sier:

    Einar Salen var min fastlege, huske han som en klok mann og en vanvittig flink allmenn lege.

    triste greier….

  2. Kom tilfeldigvis over denne bloggen i sted. Må bare si kondolerer selv om det er et ord jeg helst ikke bruker.
    Har ikke mulighet til å sette meg inn i hva du føler, men har forståelse for at dette er ekstremt tøft og vanskelig.

    Håper de nærmeste dagene blir brukt til god mimring. Gode minner er dyrebare!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s