Det er tunge dager for oss nå. Vi takker for all støtte og omtanke vi har fått, det betyr mye for oss. Vi har av og til behov for å være litt for oss selv, og liksom hvile litt. Da hender det at vi skrur av telefonene og lar være å svare en stund. Det betyr ikke at alle meldinger, telefoner og besøk er meget kjærkomne.
Da mor leste hva jeg skrev i går, sa hun det var dumt far ikke var her og kunne lese det selv. Da var det veldig godt for meg å kunne svare at alt dette visste han. Det var slik vi to forstod hverandre uten ord, sånn bare folk som har et særdeles godt forhold forstår hverandre. Men det er også dette som gjør det så forferdelig vondt når han nå er borte.
I går orket jeg ikke legge inn noen bilder i det jeg skrev. I dag vil jeg gjøre det. Det er svært, svært sterkt å se gjennom bildene av alle turene og alt vi har vært med på, far og jeg, far og mor, far og familien Nygård, familien Sivertsen, far og Tonje, far og alle, far. Det er forferdelig sterkt. Men hvis jeg ikke orker det, hvordan skal jeg da orke alt det som siden skal komme? Det er viktig for meg å dyppe dypt ned i sorgen, og arbeide meg gjennom dem så å si fra bunnen av. Det er forferdelig tungt.
Med tiden skal jeg nok få et rent og fint minne om alle disse tingene. Min far, Einar Salen, er en mann som skal minnes med glede, og ikke med sorg. Slik var han, og slik vil han være på alle bildene jeg legger ut om ham, blid og glad. Ikke at det var mulig å finne andre bilder, min far var en far av glede.
Alt dette er gilde minner for meg. Det finnes mange, mange flere. Jeg kan ikke skrive om far, uten å komme med en liten morsomhet. Det var jo sånn han var, og det var et sånt forhold vi hadde. Optimismen hans under backgammonspillet er helt ubegrunnet. Nei, det var veldig, veldig kjekt å ha ham her. Jeg vil avslutte med et ord fylt til randen med mening og styrke: Takk. Selv midt i sorgen er dette det mest dekkende ordet jeg vil si om ham og til ham: Takk.
Min kjære, kjære far. Takk.