Brev til meg selv

Jeg tok en gang og skrev et brev, og sendte det til meg selv. Ja, jeg vet det er uvanlig, jeg vet det er av den type ting normale folk ikke gjør, utenom for spøk og for å vise seg, for en liten munterhet i hverdagen. Jeg tenkte ikke nøyere gjennom hvilke motiver jeg hadde, jeg skrev brevet og sendte det. Dagen etter mottok jeg det, et brev! tenkte jeg da jeg så det i postkassen. Jeg løp inn, slengte brevet på bordet og fant frem støvsugeren. Etter å ha støvsugd åpnet jeg brevet, satte meg i sofaen, hendene ristet, jeg var så oppspilt, endelig hadde jeg fått et brev. Og nå skulle jeg lese det. Hei Eivind, begynte det vennskapelig, jeg tenkte jeg skulle skrive et brev til deg. Jeg satt nemlig og tenkte på hvordan du hadde det, og så kom jeg til den tanken at det er det kanskje ikke så mange som gjør. Det gjorde meg urolig. Det er derfor jeg skriver dette brevet. Jeg har så lyst til å si deg at du må holde ut, Eivind, ikke gi deg. Det finnes noen der ute som har troen på deg, som tror du kan og setter pris på alt du gjør. Denne personen er jeg. Jeg synes du er et makeløst menneske. Jeg tenker på deg hele tiden. Stå på, Eivind. Det var bare dette jeg ville si. Og for meg var dette så viktig å få sagt, at jeg satte meg ned og skrev et helt brev for å fortelle deg det.

ES2004