Livet går alltid videre

Soloppgang over Stokkalandsfjellene på Ganddal

 I går var en vakker soloppgang her på Ganddal. Jeg gikk ut på terassen og tok noen bilder. Det er fint å se at naturen og livet går videre, selv om vi ikke alltid føler oss i stand til å gjøre det.

Vi barna benyttet dagen til å reise ut til stranden på Sele. Det var veldig godt for oss. En dum misforståelse gjorde at Trude ikke ble med, så det var bare Tone og Tonje og jeg. Tone hadde også med barna sine, Andreas og Sara, pluss hunden Whinnie. Mor ville være hjemme og stelle huset, og sikkert være litt for seg selv. Trude var også hos henne en god stund, hun hadde med seg barna. Mor så også godt ut da vi kom hjem, hun sa hun hadde hatt en bra dag, og på kvelden reiste Tone, Tonje og jeg opp til Trude også. Vi vil gjerne se hverandre hver dag. Vi tar godt vare på hverandre.

Men etter en serie tunge poster på tunge dager, ville jeg nå prøve å ha en post om gleden og det nye livet vi nå skal bygge opp. Det er altfor tidlig å få det helt ekte, det skal jeg bare ha sagt, men i dag når jeg stod og så på soloppgangen og den nye dagen, med duggfriske blomster og varmt oktobervær. Da tetnke jeg det skal komme gode dager etter dette også. Livet fortsetter. Det går videre, selv når vi ikke forstår det kan være mulig.

Og i går hadde vi en veldig god dag på stranden, alle vi som var der. Det var en dag med lek og moro, og det eneste som var trist, var at far ikke var der og kunne få oppleve det. Vi ville gjerne få vist ham at vi ordner det, vi klarer det.

Det var en strandtur i god Salensk tradisjon, som de pleier å være og alltid har vært. Vi løp over sanddynene og ertet bølgene ved å løpe så nærme dem som mulig. Vi falt for fristelsen og måtte vasse litt, Tonje og jeg, og jeg hadde et lite uhell som jeg kunne ha fra 4-5 års alderen, og fortsatt har nå som jeg er 34, og snart blir 35. Jeg ramlet i vannet med klær og det hele. Da var det ikke lenger tvil, da ble det full bading, av med klærne og i underbuksen. Og veslejenta, som nå er blitt så voksen, viser at hun er helt med, «når Eivind bader, så må jeg også bade». Og så tok også Tonje av seg til det tøyet som best kunne tåle å bades i. Og vi badet lenge og vel, som vi alltid har gjort. Det var for mange steiner den første plassen, så fant vi en ny plass, og enda en ny. Vi svømte på ryggen og på magen, fløt i bølgene og dukket under, og gikk til og med uti flere ganger.

Etterpå var vi egentlig i farten resten av turen. I hvert fall jeg. Vi skulle egentlig hjem mellom ett og to for å være med Trude og mor, men jeg tok en sjefsavgjørelse, her var det så godt å være, at her måtte vi bli. Dette var veldig godt for oss nå. Også de små barna ble mer og mer med utover turen, de har jo heller ikke vært helt seg selv, og Tonje samlet skjell til Sara som tok vare på dem som en skatt, og Andreas og jeg kastet sand i luften og ropte «rakettmål», og hylte av latter da den etterpå landet i hodet på oss. Vi stod med hver vår tarebusk og slo til bølgene, og hylte på ny da vi løp unna så de ikke skulle slå over oss. Vi skulle jo til hengebrua, men hadde ikke engang begynt å gå i den retningen, da klokken var to.

Det eneste som var synd, var at Trude ikke var med. Det hadde vært godt for henne, og spesielt for Daniel og Sofie også, kanskje. Men som jeg sa til henne, det kommer flere slike dager, det er slike dager som skal komme, og allerede i dag skal vi på en lignende tur til Orrestranden. Det er meldt regn, men det pleier ikke å ha noe å si for oss. Det er blant de mange gode ting vi har lært av vår kjære far. I tider som dette, kommer det godt med.