En ny post om finanskrisen

Jeg skrev om denne krisen også 15. september. Siden den gang har krisen ytterligere forverret seg, og jeg har fått et dødsfall i nær familie som ytterligere viser hvor uviktige finanskriser egentlig er. Jeg skriver om finanskrisen nærmest som en avlastning, for å få litt fred for den langt større krisen som fars død har ført med seg for oss i familien.

Men jeg har gått og ruget på denne posten, siden jeg var i Russland og fulgte med på BBC world news på TV på hotellrommene. Det var sånn et sjokk for at redningspakken i USA ikke ble vedtatt av kongressen. Kongressen vedtok altså ikke at 700 milliarder dollar skulle tas fra «et eller annet sted» og sprøytes inn i systemet. I løpet av uken ble denne redningspakken modifisert, slik at den ble likevel ble vedtatt. Jeg forstod den slik, at den måtte innebære noe skattelette, for at de republikanske politikerne i kongressen skulle kunne gå med på den. Jeg står jo utenfor denne økonomien, og skal ikke uttale meg for skråsikkert. Men jeg synes det ser rart ut, når en økonomi som har kjørt seg skakk ved for høye belåninger skal reddes ved å skyte nye belånte midler inn i systemet, om disse belånte midlene så kommer fra staten. Og jeg blir skeptisk når belåningen øker for å gi plass til skattelette. Da kan jeg lure om amerikanerne ingenting har lært. En gang må pengene betales tilbake.

Italo Zvevo skriver i sin glimrende bok «Zenos bekjennelser» at mennesket tar ingen tap, utenom de aller største. Dette er jeg enig i, og det er årsaken til mange, mange økonomiske kriser, både personlige, i bedrifter og i stater og nå i hele verdensøkonomien. Man satser videre på tapene man har gjort, tviholder på feilene, og gjør alt man kan for å unngå å ta tapet – inntil det har blitt så stort at man ikke lenger kan unngå det. Amerikanerne er der nå. jeg er bare i tvil om dette med å sprøyte inn disse nye millarder dollarne, er å tviholde på feilene, eller å innrømme dem. Det er jo ulikt amerikanerne å la staten gå inn i markedet på denne måten, men det er helt likt amerikanerne å bruke lånte penger som om de hadde dem.

Amerikanerne har en stor fordel når det gjelder lånte midler og en aktiv pengepolitikk. I motsetning til de fleste andre land i verden, kan de bare trykke opp flere penger, uten at det fører til for stor inflasjon og kursfall på valutaen. Det skyldes at dollaren er valutareserve i verden, og at praktisk talt all råvarehandel og annen handel på verdensmarkedet foregår i dollar. Det vil alltid være behov for dollar. Dollaren har jo til og med styrket seg gjennom dette uværet. Men så snart de rike landene, det vil si oljelandene i Arabia, Kina og Russland, og til dels India, så snart disse landene her bestemmer seg for å slutte å interessere seg for dollaren, så vil amerikanerne ha et alvorlig problem. Jeg vet ikke om amerikanerne klarer å holde på sin rolle som motor i verdensøkonomien, og at de kanskje akkurat nå er i ferd med å bli mer avhengig av verdensøkonomien, enn verdensøkonomien er i dem.

På den annen side skal ikke de amerikanske problemene overdimmensjoneres. Eller problemene kan kan kanskje vanskelig overdimmensjoneres, det er jo vanvittig når praktisk talt all bankdrift i verden opphører, fordi ingen har tillit til hverandre i kapitalmarkedet. Men enda problemene begynte i USA og kanskje er størst der (bortsett fra Island, da, som nå gjør et økonomisk mirakel i motsatt retning – det er et mirakel at det går an å bli så skakkjørt i et sivilisert land), så er USA fortsaatt den suverent største økonomien i verden. Og enda så stor nedgangen har vært de siste par ukene, er nivåene på børsene fortsatt sånn som de var for en fire fem år siden. Så det skulle være til å leve med. Det skulle være en krise å overleve.

Men akkurat nå er det vanskelig å få oversikten. Jeg misunner ikke dem som skal være politikere og gjøre vedtak. De har på seg et enormt press om å handle raskt, men hvordan de egentlig skal handle, er vel ikke så klart? De kan ikke bare sprøyte ubegrensede statlige midler inni det sluket som kredittmarkedet nå ser ut til å være. Jeg har tro på en delvis og midlertidig nasjonalisering av bankene som vi hadde i Norge på 1990-tallet under vår krise den gang, det virket for oss den gang. Men det er slett ikke sikkert dette er rette middelet nå. Et argument for den løsningen, er jo at staten kommer inn på eiersiden, slik at de for det første kan få i gang en litt mindre hodeløs bankdrift, og for det andre kan garantere for at det ikke vil komme noen konkurs. Da vil folk og bedrifter kanskje våge seg med lån og innskudd igjen. Da kan også staten kanskje tjene seg noen penger i tillegg, hvis de nå skakkjørte og billige bankene kommer seg opp igjen, og kan selges til en bedre pris.

I Norge la vi akkurat i denne perioden ut det med største statsbudsjettet noensinne. Det var mer penger til så godt som alt, det var liksom helt umulig å være annet enn fornøyd, og det ble pyton å være i opposisjonen eller i mediene. Hva skulle man liksom kritisere her? Og i mai hadde man et lønnsoppgjør som gav rekordøkninger for ganske så mange yrkesgrupper, og nettopp nå kom inflasjonstall på over 5 %, nesten dobbelt så mye som målet til sentralbanken. Vi har tapt noen milliarder på oljefondet, men det har jo ingenting å si for realøkonomien. Alle venter rentenedsettelse av Gjedrem på onsdag, og en nedsettelse må også kommme, når han nå en gang har innkalt til et ekstraordinært møte. Men utenom finanskrisen, skulle alt tilsi at renten skulle ytterligere opp.

Og uansett er økonomiske kriser rene ferien for kriser som virkelig er noe i livet.

Én kommentar på “En ny post om finanskrisen

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s