Dagene, de går…

Det er Hamsuns ord, fra hans store roman «Markens grøde». Dagene, de går.

For en uke siden nå var jeg i toget på vei fra Moskva til St. Petersburg, far levde, og alt var annerledes. Dagen etter kom jeg tilbake til Bergen, og fikk telefonen fra min gråtende søster Tone om at far var død. Jeg kom inn i leiligheten min, svett og fæl, og med all bagasjen, og i mitt sedvanlige rot. Det gikk i telefoner hjem, i telefoner til jobben for å få permisjon til å reise hjem, i å dusje og pakke ut, og i å bestille flybilletter og ordne med reisen hjem til Ganddal.

Tirsdag morgen kom jeg hjem, til det som alltid er så koselig, men som nå var så umulig å forholde seg til. Oioi alle dager man må gjennom i livet. Denne snakket vi med begravelsesagenten, en fin mann, som holdt balansen mellom å opptre profesjonelt og omsorgsfullt da vi skulle planlegge begravelsen. Det var veldig intenst, og tøffe timer for oss. Det er mye å ta stilling til, og det var jo også så uvirkelig, for far pleide jo å være i live, og nå satt vi og planla begravelsen hans. Etterpå reiste mor, Tonje og jeg opp til Soma kapell for å se ham. Han var vakker selv i døden. Vi ble der oppe nesten en time. Jeg hadde behov for å være der lenge, til å gjøre meg kjent med stedet og aksepterte situasjonen. Dette var en forferdelig dag.

Onsdag var det møte med presten, som er vårt søskenbarn Geir. Han kjente jo også far godt, det var jo onkelen, og Geir er en fin mann det er lett å snakke med. Men det er klart det er tøft, og denne gangen var det aller tøffest for Tonje, som gav et aldeles nydelig uttrykk for hva hun følte for far og hvordan hun har det nå.

Torsdag måtte vi komme oss ut lite grann. Vi trengte en pause, og vi trengte at livet gikk litt videre. Tone med barn og hund, Tonje og jeg reiste til Selestranda og hadde en kjempedag. Trude og barna gikk tur med mor. På kvelden reiste Tone, Tonje og jeg og besøkte Trude, vi må jo se hverandre hver dag.

Fredag forsøkte vi en ny tur, men til Orrestranden gikk det ikke. Regnet kan vi nok tåle, men det var for mye vind. Og for barna var ikke det så godt. Så vi reiste til Foss Eikeland i stedet, og spiste nisten og drakk kakaoen rett oppe i et skogholt med en gang. Så hadde Daniel og jeg en forrykende fotballkamp med trær og stein som mål og hinder, og med nedoverbakke og huller og hauger som markante trekk ved fotballbanen. Og pøsregn, selvsagt.

Lørdag som var i går, kom tante Nina en dag tidligere enn planlagt. Det var en fysisk dårlig dag for meg. Ikke på grunn av Nina, selvsagt, men fordi det nå begynte å bli litt mye. Jeg brukte dagen til å slappe av, men å slappe av var heller ikke så særlig lett. På kvelden var det reker og hvitvin med mor og Tonje, vi forsøker å gjøre det koselig for oss og spise godt, det vil si spise god mat. Og jeg vil si vi lykkes i det.

I dag har vi vært og spist middag hos Tone alle sammen, inkludert Nina. Så har mor vært på besøk hos onkel Svein og tante Synnøve, et besøk mor og far ble invitert til for en uke siden, og som selvfølgelig ble helt annerledes nå. Tonje ryddet leiligheten sin sammen med en venninne, og gjorde den klar til tante Trine og onkel Bård som kommer til begravelsen. Og jeg har forberedt noen gode ord til min kjære far.

Dagene, de går. Vi skal være glade for det. Hvis de ikke hadde gått av seg selv, ville det ikke alltid være så lett å komme gjennom dem. Etter forholdene har det vært en fin uke. I morgen venter en ny, og vi skal komme oss gjennom den også. Dagene, de går. Og sånn vil det alltid være.