Han spiste alltid det gode først

I dag var dagen for begravelsen. Det var sterkt og på mange måter sterkt.

Vi ville være der ute så tidlig som mulig, men vi var allikevel ikke dem som kom først, og etter oss kom det mange, mange flere. Det er sterkt å sitte der og vente, mens kisten er der og alle blomstene er der og alle siste hilsnener står på.

Da presten – vårt søskenbarn Geir – skulle begynne, med «kjære tante, Kari» og «vi er samlet for å minnes onkel Einar», så brast stemmen. Det er sterkt. Og jeg tenkte hvordan skal dette gå, når jeg nå skal opp og holde en 20 minutter lang minnetale for far.

Men da jeg kom opp på talerstolen så så jeg bare vennlige ansikter i kirken. Det var en kirke fylt av støtte og oppmuntring. Her var slekt og nære venner, selvfølgelig, men også kolleger og naboer, og gamle venner og gamle kjente, og mange, mange vi aldri hadde tenkt oss skulle finne på å komme i fars begravelse. Og overalt hvor jeg så, var det bare støtte, vennlighet og oppmuntring. Og en ekte, oppriktig sorg.

Og jeg tenkte etterpå at dette gir håp. Det gode i verden er sterkt. Det er ikke slik at alle nå for tiden bare tenker på seg selv og på sitt og på sine ting. Det var helt tydelig mange som hadde behov for å komme, både for egen del og egen sorg, og for vår del og vår sorg. Og når jeg fikk stå der oppe og se utover forsamlingen, så så jeg alt dette. Og når vi stod nede ved graven og tok i mot kondolansene, så både så vi det og følte vi det. Vi vil alle varmt takke dem som møtte opp.

Det er allikevel fryktelig tøft. Og spesielt er det tøft å bære kisten fra kirken ned til graven. Det er jammen tøft. Og på veien fikk vi jammen oppleve både sol, og jeg fikk tenke at verden tross alt er vakker, og regn, og jeg fikk tenke at den er vanskelig også. Vestlandsværet er som livet.

Etter at vi hadde tatt i mot alle kondolansene ved graven – og jeg vil igjen takke dem som tok seg tid til å gi oss dem, selv om det er en påkjenning å stå der og ta dem i mot, – så ble vi stående litt mor og jeg og tante Trine og noen andre fra den nærmeste familien. Trine likte så godt minnetalen min, at hun mente jeg kunne vært prest, og mor fikk et assosiasjonssprang til at jeg også kunne vært komiker. – Eller komiker, gjentok jeg, og vi fikk oss en etterlengtet latter, over han som holdt så fin minnetale, at han også kunne vært komiker.

Og det føltes tross alt godt å forlate fars grav med en latter. Livet er tross alt godt. Og det er godt også å ha et gildt og morsomt minne ved graven, slik at alt ikke bare er tungt og vanskelig.

Og på minnestunden etterpå ble det jo riktig så koselig og trivelig og godt samhold. Tonje holdt en finfin, liten velkomst – ja, man kan jo ikke godt kalle det tale – der hun fikk sagt at vi nå skal synge «Å du som metter liten fugl,» før noen hadde fått satt seg til bords.

Det var også kjekt å høre Sven (god venn gjennom hele livet), Olav (fra Sandtangen legesenter hvor far jobbet), tante Synnøve og onkel Svein snakke om far, og fylle ut det bildet av far som ble tegnet i kirken. Jeg må si folkene far jobbet med gjorde et meget godt inntrykk gjennom hele seremonien, det er tydelig at der på Sandtangen har de et meget godt arbeidsmiljø. Der er det godt å være både som lege og pasient. Sven, tante Synnøve og onkel Svein har jeg kjent gjennom hele livet, og alltid visst var fine folk. Det var kjekt å høre på dem alle.

Men det var spesielt interessant å høre Olav fortelle om hvordan far var som lege og kollega. Det var lett å høre at far var lik seg også der. Og det var koselig å høre at de kjærlige matpakkene fra mor var blitt lagt merke til. Og det de også hadde lagt merke til, det var at når det var noe ekstra i matpakken, som for eksempel hjemmelagde lapper, vafler eller kanelruller, eller til og med seigmenn av og til, så spiste far alltid det gode først.

Og sånn var far i hele livet. Han utsatte aldri det gode når han hadde det, og tok gleden når den var der. Slik fikk han levd et fullverdig liv, selv om han døde for ung.

Det er også en fin måte å huske far på, og best på den klingende jærdialekten som det ble sagt, og som det er så herlig for meg som bor i Bergen å høre: «Han spiste allti’ det goa fust.»