Min bestemor er født i 1919 – kanskje, om jeg ikke husker helt feil, – og har bodd hele sitt liv på Ims og på Kåsen. Ims ligger innover fra Sandnes, øst for Gandsfjorden forbi Vatne, og i en fin vik mellom Høle og Bergsagel. Godt isolert. Her vokste hun opp på gård. Kåsen ligger like før Bryne, det er et mindre sted enn Klepp, og jeg husker at når vi fra Ganddal spilte mot Kåsen i fotball hadde vi et resultat i vente på minst 7 – 0. Bestemor har aldri godt på noen skole eller studier eller studert fremmedspråk eller gjort noe som helst som har forstyrret språksansen hennes. Hun snakker slik hun har snakket med dem rundt seg i alle år, og rundt seg har hun stort sett hatt familie og venner fra Jæren.
En gang sa hun til min tante Nina fra Østlandet: «Du e’ så snåle i den kjolen, Nina». Denne setningen er et praktfullt eksempel på hva språk er, og hvordan det blir lært naturlig i en gruppe med samme språkbrukere, eller hvordan det blir overført mellom generasjonene. Du er så snål i kjolen. Og så kan vi forestille oss tante Nina, som bare er 7 år eldre enn jeg, stå der i kjolen sin og høre at hun ser snål ut. På Østlandet der hun for det meste er vokst opp og foreldrene hennes er fra, betyr snål rar, og det gjør det sikkert for de fleste som finner frem til denne bloggen. Men hvordan har ungene gjennom historien lært seg at snål skal være rar, og hvordan kan bestemor som er kjent for å være så overstrømmende positiv og full i skryt, si at tante Nina ser rar ut? Det er jo til og med på andre siden av slekten, og de ser hverandre ikke så ofte.
På Ims og på Kåsen og for Bestemor har snål alltid betydd fin. Så er det bare å tenke seg, hvordan noen en gang har sagt til noen at du er så snål, sånn du går, og ment at hun er fin, mens hun som går egentlig har følt seg litt rar. Det er jo veldig sjelden ungene spør hva ordene betyr, de oppfatter dem bare. Misforståelsen kommer bare når det blir full krasj, sånn som det ble med bestemor og Nina, «jeg er da ikke snål, jeg er fin», og bestemor sa «ja, akkurat!».
Hvor mange er nå som egentlig skiller mellom fin og pen? Fin skal jo egentlig være at du er fin i motsetning til grov, at du har fått med deg de fine detaljene, «du pusser fint», har hårfin margin, mens pen er en mer forsiktig form for vakker. Ja, er det egentlig noen forskjell mellom pen og vakker og skjønn? I morsmålet vårt går det på hvordan vi selv har brukt ordene og hørt dem og oppfattet dem, mens man på fremmedspråk egentlig ikke har sjans til å få med seg alt det gjelder om. I hvert fall ikke hvis man lærer språket med kun glosepugg, «cute» betyr søt, og det samme gjør «sweet». Men det er to forskjellige ting.
I språk som ikke har skriftspråk til å konservere betydningene skjer utviklingen bare i løpet av et par generasjoner. Språk uten skriftspråk får utvikle seg helt naturlig, og har ingen til å studere det og passe på det og fortelle de andre hva som er rett og galt. I naturlig språk er det rett det som blir forstått som det er ment, mens det er galt når det ikke blir forstått. Dette er også den eneste måten unger kan lære språk på. De fortsetter å si «jeg gidde han blomsten» så lenge de blir forstått med det, og det nytter ikke å rette til «gav» og i alle fall ikke til «ham», hvis du forstår hva ungen mener. Men hvis du stusser og ikke skjønner, og ungen merker at han ved å si det på denne måten, må si det en gang til, så slutter han med det, og sier det som det skal.
På universitetet for norsk som andrespråk hørte jeg professoren komme med et stjerneeksempel jeg likte veldig godt, nettopp fordi det var så intetsigende og hverdagslig. – Jeg sedde en film i går. – Hæ? – Jeg sedde en film, sedde på TV. – Det heter ikke sedde, det heter så. Da lærer ikke ungen, det er ikke sånn det foregår. Men – jeg sedde en film i går. – Hæ? – Jeg sedde en film, sedde på Tv. – Åja, var den fin?
Men med denne lærdommen i hodet er det et annet dialektord jeg synes er fascinerende, og som jeg ikke skjønner (hva er forskjellen mellom «skjønner» og «forstår»?) hvordan har gått til. Det er når trønderne ikke vil gå ut, fordi de er klar. Eller de sier de er klar, når skituren er slutt. Hvordan har ordet fått denne betydningen? Jeg tenkte kanskje en omvei kunne være «jeg er klar i hodet», men den forklaringen virker litt søkt. Og språket har ikke utviklet seg for at vi skal få det til å gå opp. Min trøndertante (som egentlig er mer østlending og vestlending, men som har lagt om dialekten helt etter hun flyttet til Trøndelag), hun sier at «klar» som sliten uttales med tjukk l, mens klar som i «klar ferdig gå» og en «klar» dag med skyfri himmel, har vanlig l. Det kan være to forskjellige ord. Pussig er det i alle fall.
Og lærdommen er at språk – og i alle fall morsmålet – ikke skal læres, men forstås. Og enda så godt man forsøker å forklare et begrep, klarer man det sjelden så godt som det man oppfatter intuitivt. Så i bunn og grunn er jeg en ordentlig pragmatiker i praktisk språkbruk. Men jeg er også en pedant, som dårlig tolererer feil språkbruk, og blir gærn i hodet når bergenserne har «lagt en stund på sofaen», eller aviser eller andre skriver feil. Det går på det å bli forstått. Ved korrekt språkbruk blir man ikke misforstått. Og skriftlig har man ikke hjelpen i blikkontakt, gestikulering, stemmebruk og ansiktsuttrykk. Der er det helt umulig å vite hva utsieren mener med «snål kjole» hvis man ikke vet det på forhånd. Når bestemor sier det, hører man det på alt at kjolen «va gysla fine!»
En helt grei blogg 