Kvinnen som ble med meg hjem

I går var jeg ute og drakk. Det skjer ofte, det skjer også ofte at jeg går hjem igjen etterpå, men det skjer ikke fullt så ofte at jeg treffer en kvinne på veien slik jeg gjorde denne gangen. Jeg var i en sinnstilstand som gjorde at jeg vurderte å ta av meg på overkroppen. Det ville være for kjedelig å gå hjem uten å vise litt hud. Så jeg halte ut skjorte og t-skjorte fra buksa, og trakk dem godt oppover brystet, men det var så kaldt at jeg tok dem ikke av. Det ville sett for dumt ut, tenkte jeg. Men buksa kan jeg godt knappe opp, tenkte jeg, og holdt akkurat på med det da hun kom. – Hallo! du der! ropte hun, det var midt på natten og ingen til stede, hun måtte mene meg. I stedet for å knappe buksene opp, knappet jeg dem igjen, og gikk ganske så sindig bort etter veien. – Hallo! stopp! vent! ropte hun på ny, og kom løpende mot meg. Det var ordentlig kvinneløping, det dinglet i vesker og alt mulig. – Kan du si meg veien til sentrum? spurte hun, og gikk videre med å forklare noe om hvorfor hun ikke visste hvor sentrum var, og litt annet som hun kanskje forklarte. Jeg pekte og viftet med hånden og hvor sentrum var, jeg sa det også, – sentrum er der borte, sa jeg. Hun takket og fortsatte å snakke om vanskelighetene hun hadde med å finne sentrum, hun var ikke så godt kjent, – jeg er godt kjent, sa jeg, – jeg bor her. – Bor du her? spurte hun, – ja, jeg bor rett borti her, det ble litt frem og tilbake med dette hvor jeg bodde rett borti her, og så sa jeg at hun i stedet for å gå til sentrum, heller kunne bli med meg hjem. Jeg var på vei til nachspiel. Hun stusset litt, men nå viste jeg en pågåenhet jeg mener ikke er vanlig til å være meg. Jeg sa til henne at jeg hadde gin og vin og te og hva det måtte være hjemme, det var ikke langt, det var rett borti her, og forresten var det altfor kaldt å gå til sentrum nå, i hvert fall så dårlig kledd som vi er, se nå her og få varmen i deg, sa jeg og så tok jeg fast grep med begge armene om hennes, og strøk opp og ned et par ganger. – Det er galskap å gå rundt så tynnkledd, sa jeg. – Kom nå her, sa jeg, og så trakk jeg henne litt forsiktig med meg, og hun kom virkelig. Jeg var nå en trollmann både i ord og handling, snakket i vei om løst og fast, beroliget henne og gjorde henne trygg. Jeg snakket om helt andre ting da jeg låste opp først ytterdøren, siden døren til selve leiligheten. – Se her bor jeg, sa jeg og skrudde på lyset, før jeg straks skrudde det av igjen fordi det var så rotete og fordi det for all del ikke måtte være for lyst, jeg skrudde i stedet for på noen mindre lys, en liten lampe, og hentet frem stearinlys og fikk plassert henne i sofaen og satt på tevann og snakket om helt andre ting. Deretter satte jeg på musikk. Og så gikk jeg bort til sofaen og begynte å kysse på henne, jeg fikk hånden og fingrene inn under alle mulige plagg og var på god vei med å fjerne plaggene, da det hersens tevannet kokte. Det gikk jeg bare og skrudde av det også, så gikk jeg tilbake og fortsatte, hun satt og ventet, hadde bare sett på at jeg skrudde av tevannet, satt og ventet, jeg kom tilbake, sengen er bare noen få skritt fra sofaen, vi gikk inn der, og så elsket vi og sovnet. Det ser svært rart ut, her i ettertid, her jeg sitter nå, med mild bakrus og skriver historien som om den var skjedd slik jeg har skrevet den. Hun gikk med en gang neste morgen, det er jeg glad for, kjempeglad. Jeg latet som jeg skulle sove for alltid da jeg våknet og merket det var noen der, en fremmed kvinne jeg ikke hadde sett før og som ingen i verden har sett før, og som hadde blitt med meg hjem, aldri om jeg skulle våkne til en slik dag. Jeg sov fortsatt, som en stein, da jeg merket at hun lempelig forsøkte å vekke meg og gå ut av sengen, jeg gryntet så sovende jeg bare kunne da hun sa – nå går jeg, og jeg lå med hodet mot veggen og ryggen mot henne, da hun gikk. «Sentrum er der borte,» tenkte jeg, så lykkelig en mann kan bli, og hadde enda en historie å skrive ned som om den var hendt.

ES2004