Et brev fra ikke lenger graven

Jeg ser på det brevet

jeg fikk av en vorte

jeg har krysset ut av mitt sinn

Det skulle vært brent opp

og kastet i søpla

slik som forræderen min.

 

Jeg ser på det brevet

det vil ikke slippe

det henger visst fast i min hånd

Det skulle vært revet

i ti tusen biter

smertefullt avrevne bånd.

 

Jeg ser på det brevet

og leser det også

leser det gang på gang

Jeg skulle ikke ha kjent det

Jeg skulle ha brent det

Men nå er det for sent, ikke sant?

 

Det lykkelige hender i blant

Jeg er så vakker jeg kan

Og sier verken ja eller nei

For nå er det tumulter

og virvar i hodet

og alt sammen ender i deg.

Fra diktsamlingen «Dikt som rett og slett sier ja! til livet», ES2003