Hva er det med Island?

Man skal være forsiktig med å skrive om land man ikke har vært med språk man ikke kan,  men i god akademisk ånd, skal jeg like etter å ha kommet med forbeholdet, bryte det. Dette skal bli en post om Island, og den Islandske økonomien. Økonomi kan jeg heller ikke, så alt er overflatekunnskap og nettlesning, men saken er så spesiell, at noen ord vil jeg spandere.

Island er som man vet en vulkansk øy i Atlanterhavet. Den var antagelig sparsomt befolket av irske munker fra 700-tallet av, men systematisk innvandring og statsdannelse kom først med norske vestlendinger og Hålogalendinger mot slutten av 800-tallet. Dette var folk med utferdstrang, de var kanskje misfornøyd med det nye statsstyret til Harald Hårfagre, eller så ønsket de seg bare nye eventyr i et annet land i Norge. Det er mange grunner til å reise utenlands.

Og man vet Islands historie i Middelalderen er en suksesshistorie. De kan skryte av den eldste lovgivende forsamling, alltinget, som ble opprettet allerede i 930. Mye av den norske Sagalitteraturen er skrevet på Island, mye av den har også handlingen derfra, og den største forfatteren – Snorre Sturlasson – var Islending. Island ble riktignok lagt inn under norsk styre etter hvert, og når Norge siden ble dansk, ble også Island dansk. Det var det helt frem til 1944.

Så Island er en ung stat, det er en ressursfattig stat, og det er en liten stat både i befolkning og geografisk utstrekning. Med 300 000 innbyggere er staten blant de tynnest befolkede i verden, nedover på listen finner man bare øyestater og gamle fyrstedømmer. Og selv om 103 000 km2 ikke er så håpløst lite, er mesteparten stein og ubrukelig fjell som i Norge. Av ressurser har de stort sett fisk.

Jeg har alltid latt meg imponere av ressursfattige land som klarer å bli økonomiske stormakter. Island var riktignok aldri noen stormakt i direkte forstand, slik for eksempel Sør Korea og Japan har klart å bli det, men målt mot BNP per innbygger og alle mulige andre indikatorer per innbygger, så er helt på verdenstoppen i alt som er bra. På FNs levekårsindeks, der Norge liker så godt å være på topp, var Island siste år nummer 2. Norge kan forklare det med oljen. Vi fant olje (og gass), og dermed har vi penger til alt vi trenger, det er helt urealistisk så mye penger vi har. Og allikevel klarer vi bare så vidt å slå Island, som ikke har noe annet enn fisken. Vi har jo også fisk, men når olje og gassinntektene blir trukket fra det norske nasjonalbudsjettet, blir alt sammen pinlig for oss. Da er ikke mye igjen.

Så hva er det med Island, som har gjort det mulig for dem å slå seg sånn opp? Og hva er det med dem nå, som de er rammet av en krise som kan sammenlignes med Zimbabwe og Argentina? De to siste der er jo de verste økonomiske vanstyrene i moderne tid, hva har Island med dem å gjøre? Hvordan kan det vestlige, nordiske landet nevnes i samme setning som disse to verstingene?

Huff. Jeg vil bare si: huff. Når man setter seg litt inn i hvor de islandske pengene kom fra, og hvorfor de ikke er her lenger, så får man et innblikk i et problem man ikke kan forestille seg noen løsning på. Samtidig så må det jo finnes en løsning, for det bor 300 000 mennesker på Island, og de er vant med å bli tatt vare på og har akkurat som oss i Norge tatt sosiale rettigheter og sosiale goder som en selvfølge. Island er i en umulig situasjon, men denne situasjonen er virkeligheten. Og islendingene må gjøre noe.

Jeg har skrevet to tidligere poster om finanskrisen. Den har sitt utspring i boliglånene i USA, at bankene gav for mange lån til for mange som ikke skulle ha lån, og det ble etter hvert litt uklart hvor bankene egentlig tok disse pengene fra, de som de lånte ut. Det ble et ganske vanvittig system, der bankene lånte penger av hverandre, for å låne dem videre, og betale renter rundt omkring, og tjene på renter rundt omkring, i et system som har alle kjennetegn til en finansboble. Den blir alltid blåst høyere opp enn man trodde skulle være mulig, det blir alltid lånt litt ekstra for å få den litt større, og så blir man til og med kreativ for å få låne enda litt ekstra, og så må man bare låne og låne for at boblen ikke skal sprekke, men før eller siden så vil det jo være tid for et oppgjør i reelle verdier. Og i boblen som var nå var de reelle verdier så mye mindre enn det som ble omsatt rundt omkring, at gapet bare ser ut som et bunnløst sluk, det sluket for eksempel noen hundre Terrakommunemillioner er forsvunnet i. Og 700 milliarder statlige amerikanske dolllar. Og 340 norske milliarder kroner. Og EU-midler. Og midler fra alle verdens land.

Og midt oppi dette står vesle Island. Den vesle øya hadde tre av de mer betydelige bankene i verdensmålestokk, Glitnir, Kaupting og Landsbanki vokste langt utover bare Island, de tok opp lån og lånte ut og var med på karussellen, ja, de tok så store sjanser, at mens festen varte, så vokste de mye raskere og mer enn konkurrentene. De var giganter med lån – var det 10 ganger mer enn Islands BNP? Og så skulle plutselig dette lånet betales tilbake.

Det er katastrofe. De tre bankene er naturligvis konkurs. Kan dere i det hele tatt forestille dere Norges tre største selskaper gå konkurs? StatoilHydro, Orkla og DNBnor, for eksempel, selv om disse ikke egentlig er de største, men de gir et godt bilde på katastrofen. Det er arbeidsplasser, det er folk som brukte disse firmaene, det er skattepenger til staten, det er det ene med det andre, det er helt vanvittig. Den Islandske børsen falt med 75 % dagen det skjedde. Og folk mistet sparepengene sine. Og den islandske kronen er devaluert. Og Islandske studenter får plutselig uoverkommelige problemer med regningene sine. Og staten Island har jo også uoverkommelige problemer med regningene sine.

Finansverdenen vet jo ingen annen råd enn å sprøyte mer penger inn i det døde systemet. Så nå må islendingene ut og ta opp lån. Og her snakker vi i hundremilliardersklassen, og det blir sikkert flere, og disse skal betales tilbake. De er ikke en del av en fest. De er regningen for festen.

Jeg tror forresten Islendingene vil klare seg. De er et folk vant med å klare seg, vant med å ha det bra, og de vil ikke finne seg i at det blir for mye tull. De er ikke som Zimbabwe og Argentina, der folket ikke har opplevd annet enn vanstyre og elendighet (uten at jeg skal snakke stygt om Argentina, da, det er et flott land – men ordnede forhold kan de ikke skryte på seg), og det tror jeg vil utgjøre hele forskjellen. Det er jo historiker jeg er. Og historien har gang på gang vist at gode land alltid har reist seg og alltid har reist seg raskt selv etter tilsynelatende bunnløse kriser. Som Tyskland på 1920-tallet, og etter andre verdenskrig, Japan det samme, og – hvis det går som jeg tror – Island nå.