Nettverk for scenekunst

Jeg har nettopp hatt besøk av Ingrid som jobber i Avangarden i Trondheim. Hun har vært i møte med nettverk for scenekunst her i Bergen. Dette nettverket består foruten Avantgarden av Black box i Oslo og Teatergarasjen BiT i Bergen, de får tilgi meg om jeg skriver noen av navnene feil.

Det var fridag for meg i går, så da Ingrid kom med morgenflyet fra Trondheim, kunne hun bare fly like inn til meg til en fin og lang frokost. Hun kjøpte med seg noen rundstykker og ferskt pålegg på veien, så det ble riktig så godt, men hun hadde ikke fått med seg at far er død, så det ble en del alvorlig prat om det i starten.

Klokken ett skulle hun i møte med nettverket. Teatergarasjen har fått nye lokaler (kontorlokaler) i Strandgaten 205 – tvers over gaten fra der jeg bor. Så det var kort vei, og rett fra frokostkaffen til møte. I mellomtiden tok jeg min ukentlige løpetur med sørgelig resultat.

Ingrids møte og min løpetur var ferdig så godt som samtidig, og vi kunne ha først ettermiddagskaffe, så ettermiddagsvin. Russisk type, rød og tørr fra Kuban-steppen, du verden. Og da forlot vi også norsken, og hadde siste times prat på rask og uriktig russisk, som vi sa det på russisk.

På kvelden var det teaterprogram med nettverket, det er oktoberdans for tiden. Jeg fikk også være med og se forestillingen «Couple-like» med Keren Levi & Ugo Dehaes fra Nederland, Belgia og Israel. Tja, nå er ikke jeg noen ekspert på moderne dans, enn si dans i det hele tatt, så noen kvalifisert bedømming av forestillingen er ikke jeg den som kan gi. Men jeg er nå av den oppfatning at skal det være dans, så skal det være estetisk, mens denne truppen var mer opptatt av å formidle et budskap og en stemning, og til å utforske forholdet mellom to mennesker. Her skjønner ikke jeg nok av dansens formspråk til å forstå hvordan dette skal kunne være mulig, jeg får ikke mer ut av en danseforestilling enn hva jeg visste på forhånd, og kampen mellom de to, det at hun bare ham, han av og til henne, den ene klatret på den andre, den ene tok, den andre gav, og så videre, var kanskje fine bilder på et forhold, men altså ikke helt en form jeg kan se er egnet til å utforske noe mer enn det.

Men her var publikum annerledes innredet enn jeg, de var kjempefornøyd, og det var utsolgt på Verftet, og stor applaus. Det var også skikkelig gjort, selv en ikke-danser som jeg kunne se at her var det ikke noe tullball, ingen musikk og ingen staffasje (karakteristisk nok ble det helst spilt musikk når de ikke danset), og ikke noe billig publikumsfrieri. De var tro mot det de holdt på med, og dem som liker dans, kan vanskelig bli skuffet av disse to.

Jeg var imidlertid mer på hjemmebane når vi etterpå gikk for å spise middag på Altona bar og restaurant. Riktignok er ikke jeg overbegeistret for den norske gourmetløsningen for restauranter, med hovedvekt på eksotiske retter og ingredienser, og en eventyrlig smaksrikdom, men med minmiale mengder. Her spiste jeg – nei, nå har jeg allerede glemt navnet på fisken – og ikke husker jeg noen av grønnsakene heller, foruten at det var noen potetskiver der, og de var det gjort mye med, men mange var det ikke. Dog var det eventyrlig velsmakende, og man fikk sjansen til å fylle magen med litt loff før maten kom. Og hvitløkssmøret de der serverte – var fantastisk.

Kvelden ble avsluttet med øl og vin på Logen, øl til meg, vin til Ingrid.

I dag var det lørdagsfrokost og mimring og oppsummering før Ingrid tok flyet hjem til Trondheim og sin kjære Pål, og hunden Frida. Neste gang vi sees er når jeg kommer på besøk til Trondheim for hennes neste teaterproduksjon med Pontenegrinerne: «Dirigenten», på Avantgarden scene. Ingrid regisserer som vanlig, men med dette stykket debuterer også som dramatiker, og det blir jo veldig spennende. Det er artig at vår lille grupper med det lille, rare navnet «Teaterskapet», har fostret to riktig så produktive og levedyktige teaterkompanier, «Salen teater» hos meg, og «Pontenegrinerne» hos henne. Jeg var fristet til å legge til riktig «så suksessrike» også, men da måtte jeg nok ha utelatt meg, for Pontenegrinerne har jo virkelig blitt lagt merke til og fått både bra mediedekning og gode publikumstall. Veldig bra – og vel fortjent!