En ruskeværstur med helt greit vær

De melder mye dårlig vær om dagen, og været gjør sitt beste på å matche de dårlige meldingene. Og her i Bergen har det vært noen forsøk det kanskje kan stå litt respekt av, men etter min mening har det vært labre forsøk til uvær å være. Det var i alle fall langt i fra å kunne true vår søndagstur, når vi nå en gang først hadde bestemt oss for at vi skulle gå tur i dag. Den værtrusselen skulle jeg forresten like å ha sett.

Tradisjonelt går min kamerat og jeg en fjelltur hver høst. Og med fjelltur mener jeg tur med overnatting i telt, og ikke sånn dagstur som bare er en vanlig tur. Vi pleier dra til en av stoppene langs Bergensbanen, som oftest Finse, men også Mjølfjell og Ustaoset har vi brukt, og Haugastøl, forresten, det har jo blitt noen turer opp gjennom årene. Men i år gikk det ikke for første gang siden vi begynte å gå tilbake på 90-tallet.

Det ble en liten tur i Bergensfjellene i stedet. Det er jo ikke i nærheten av å være noen erstatning, men det er veldig flott, og det er blant de få ting i livet jeg aldri noensinne angrer på at jeg gjør. En tur i fjellet skuffer aldri, har aldri skuffet, har alltid vært helt riktig og alltid ført meg hjem i bedre humør enn jeg gikk, selv om jeg slett ikke pleier å gå ut i dårlig i humør.

I dag gikk turen opp Fløyen, hele veien opp til Rundemannen, og bak der til veien over Vidden, der vi hadde vår første pause med kjeks og sjokolade. Siden fortsatte vi til vi kom til det stedet der et lite vann sender ned en liten bekk og en liten foss ned til et stort og sentralt vann med demning, og nedover der går det til Svartediket. Vi hadde egentlig bestemt oss for å fortsette opp litt til langs viddeveien, men ombestemte oss, og tok brått til venstre ut i intet. Der fant vi et sted å raste og spise middag.

Å gå på tur er veldig lett i all slags vær. Men enda lettere blir det når man har med skikkelig å spise. Denne gangen var det jeg som stod for middagsmenyen, og det ble karbonadekaker i brun saus, poteter, gulerøtter og tyttebærsyltetøy. Vi hadde med hvert vårt kokeapparat, og selv om det både regnet og haglet, herlighet, hvem kunne brydd seg mindre. Potetene var forhåndskokt, gulerøttene forhåndsdampet, de trengte bare å varmes opp. Til dette gikk det ene kokeapparatet, det andre tok seg av sausen og karbonadekakene. Og vi tok oss av alt sammen. Jeg liker aldri livet så godt som når jeg har stor appetitt, og aldri er appetitten større enn på slike turer. 6 karbonader og en liten bærepose poteter og gulrøtter, saus og tyttebærsyltetøy, alt forsvant ned i sluket, og det er bare når jeg tenker på det nå i ettertid jeg enser at det regnet.

Etterpå er det kaffe. Og det er også en eiendommelig opplevelse jeg unner alle i verden, den som ikke heller kaffen i kjelen henger over den andre og sier at det er viktig at den ikke blir for svak, og den som heller sørger for at den andre ikke med sin verste vilje kan kalle den svak, og så er det klissvåte og iskalde til å drikke – og spytte ut grut. Det er kokekaffe, det er søndagstur, annet enn i regnvær blir det ikke helt på ordentlig. Til slutt må vi alltid pakke sammen, en av de siste replikkene som pleier å komme er min kamerat som må pakke mens han enda har følelse i fingrene. Og så blir alt som ligger slengt rundt, lagt våte og halvvaskede og halvskitne som de er i klissvåte sekker, og vi er klare til å gå.

Ingen turer er heller fullendte om de ikke er litt halvfarlige, i det minste litt halvskumle, litt smådramatiske. Og denne gangen fikk vi det på veien ned til det vannet med demningen jeg snakket om. Det var pøsregn og hagl, og hadde vært det en stund, så fossen og vannføringen gikk dramatisk, og steinene var sleipe, det var bratt, og nå var det også begynt å skumre og blitt vanskelig å se. Helt hvor stien gikk eller om det var noen sti, husket vi heller ikke. Men vi krysset elven litt hist og hær, og smøg oss ned langs fjellsider og på sleipe og løse og store og små steiner, det var skikkelige greier, og skikkelig bratt, og som en grande finale ble det også litt lyn og torden der nedover. Det var saker.

Så var det bare den lange veien hjem. Det har jeg også tenkt på mange ganger. Det er alltid godt å dusje når man er skikkelig kald, alltid godt å hvile når man er skikkelig sliten, men lysten til å gjøre det kommer mye tidligere enn det egentlig er noe skikkelig. Da er det godt å ha en lang vei å gå. Her var det ned hele veien til Svartediket, så til kalfaret, og deretter ned til byen og gjennom den, og ut til Nordnes. I pøsregn. Og hagl så hardt at det av og til sved i hodet når den smalt i hetten. Sånn skal det være.

Og sånn var det. En tur i fjellet skuffer aldri, og det gjorde den ikke denne gangen heller.

Én kommentar på “En ruskeværstur med helt greit vær

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s