Dikteren leser (alle sovner)

Jeg er dikter selv (det ser dere jo selv utifra denne teksten), og derfor tenker jeg naturligvis at alle er litt opptatt av meg når jeg en sjelden gang går for å overvære en diktopplesning. Så også denne gangen, jeg skulle treffe to kamerater, en gutt og en jente, og jeg tenkte som så at de nok ville spørre meg hva jeg mente om diktene vi hadde hørt, og jeg da måtte komme opp med et svar som gav dem noe å tenke på. Og dette gjaldt bare de jeg kjente, hva de andre publikummerne tenkte og kanskje kom til å vente av meg, nei, det var ikke godt å vite, jeg måtte være forberedt på alt og virkelig danne meg en mening om denne dikteren vi kom til å måtte høre på. Det kunne til og med være at jeg måtte snakke med selve dikteren, hvis han hadde sett meg før og visste jeg var dikter, eller noen hadde fortalt ham det. I så fall måtte jeg på en fin måtte si hva jeg syntes om diktene hans, ja, jeg hadde vær så god å følge med da han satte i gang. – Hysj, der begynner han, sa kameratene mine, da vi satte i gang, jeg syntes forresten hun damen viste overdreven interesse for kameraten min i forhold til meg. Men jeg regnet med at det ville bedre seg når vi etterpå skulle diskutere forestillingen, da skulle jeg nok vise hva jeg har fått med meg og hvilken innsikt jeg har i dikterkunsten. Dikteren på scenen er av den stillferdige typen, det ser ut som om han er plassert der på spøk, han behersker ikke å stå foran et publikum, så mye er i hvert fall sikkert, og skal jeg si min ærlige mening, så behersker han ikke å skrive dikt heller. Jeg tenker hvordan i all verden skal jeg klare å si noe om denne fyren her, uten at det virker for opplagt, uten at det blir noe som alle kunne klare å tenke. Fra munnen hans kommer ordene i en jevn dur, som fra en gammel buss som kjører sakte bortetter en gate for å se etter hvor stoppestedet var blitt av, men her er ikke noe stoppested, eller det er et stoppested som alltid er lenger fremme, bussen stopper ikke, ikke dikteren heller, han leser. Jeg gjør som jeg pleier, i stedet for å se på han som opptrer på scenen, ser jeg på publikum, ofte skjer det mer der. De er liksom passasjerer på denne bussen, eller kanskje er det en gammel snekke som putrer av gårde, publikum sitter på, det vugger så godt, også jeg er en passasjer i snekka, eller bussen, dikteren er ferdig og vi klapper, nei, forresten, det ble visst ikke noe av det. Dikteren går i gang med sitt neste dikt, hans evne til å mumle ordene sine er ubegrenset, når jeg anstrenger meg til det ytterste, det vil si når jeg følger med, så hører jeg at diktene er rik på metaforer og forresten får jeg ikke med meg noe som helst, jeg vet ikke om det er metaforer eller den rene skjære sannhet han kommer med, søvndyssende er det i hvert fall, og ytterst behagelig, det er helt greit at damen viser min kamerat oppmerksomhet, jeg sovner, alle gjør det, kunne jeg noensinne oppnå noe lignende.

ES2005