Diego Maradona – trener for Argentinas landslag

Denne posten er enten litt for tidlig eller litt for sen, men det spiller ingen rolle. Den postes nå. Forleden ble det annonsert at Diego Maradona skal ta over Argentinas landslag, det er en nyhet over alle nyheter. Den forteller om Argenina, og om Maradona og om alt som er større enn livet.

Diego Maradona er en legende av en støpning det ikke finnes mange av lenger. For å nå en slik status, skal man jo helst være død og ha vært det en stund. Han har alt legender er laget av. Han er fattiggutten som kom inn i verdens største idrett som verdens beste noensinne og vant alt absolutt alt. Og han krydret suksessen med noen skikkelige skandaler gjennom hele karrieren, og endte den i tragedie og fulgte opp tragedien, med å bli feit og tverr og idiotisk og narkotikaavhengig og kriminell, før han gikk på rehabilitering og ble folkelig og hva i all verden man skal kalle ham. Nå skal han bli trener for Argentinas landslag. Han kan sannelig måle seg med Elvis, og det kan man ikke si om noen annen her i verden.

Mitt forhold til Maradona begynte så fort jeg lærte å se fotball på TV, så fort jeg var gammel nok til å huske. Det var rundt 1980-tallet, Argentina var verdensmestre, og det var en spiller som het Mario Kempes (fortsatt blir jeg fylt av magi bare å skrive det navnet) som var toppscorer og den store stjernen, men det fantest visst en spiller som var enda bedre, og han het allerede den gang Diego Armando Maradona. I årevis husket jeg det som om han var 19 år, og jeg holdt 19 år som den beste av alle aldre, fordi det var det Maradona var. Første kampen jeg så ham direkte i var det Sportsrunden på NRK, det var jo ikke direkte i det hele tatt, opptak så det holder, prøve VM fra 1980, må det ha vært, og der var det Argentina – Brasil 1 – 1, jeg dirret av spenning av å se på dette her. Og der var det en spiller fra Argentina som driblet en brasilianer så han ramlet, og da prøvde brasilianeren å ta ballen med hendene, men Argentineren bare smilte (slik husker jeg det), og tok ballen fra fot til fot lynraskt og frem og tilbake, og brasilianeren klarte ikke å stoppe ham selv om han brukte hendene til og med. Slik var det å være verdensmester. Spilleren var Diego Maradona.

Under VM i Spania var jeg åtte år. Og Maradona var helt sikkert 19, som han alltid var på den tiden. Jeg holdt febrilsk med Italia, jeg var allerede den gang opptatt av at rett skal være rett og historien skal følges, Europeiske lag vinner i Europa, Sør Amerikanske i Amerika, og den eneste som kan bryte med det, var Brasil, og det var i 1958. Så Argentina kunne ikke vinne, og da måtte det bli Italia. Alle som kan litt VM-historie vet at en skjeggete Maradona i dette VM mest utmerket seg med et velrettet karatespark mot brasilianeren Batista, og en spektakulær oppreisning etter en stygg tackling i samme kamp. Sparket endte med rødt kort, og Maradona forlot VM med å tørke i svetten i ansiktet med overarmen.

Siden var Maradona noen år i Barcelona. Og vi som bare hadde NRK fikk omtrent ikke sett ham, og her skal omtrent tolkes som lik null. Det var Platini som var best i Europa tre år på rad, og i EM i 1984 var han den spektakulære, og hva Maradona gjorde, er det ingen som vet. Bortsett fra at han ble skadet av slakteren fra Bilbao, Andoni Goigotxea, eller hvordan nå det navnet skal staves. Så ble han solgt til Napoli, som vanlig til rekordsum, 80 millioner, og i årevis trodde jeg ikke det var mulig å bli solgt for mer enn det for en fotballspiller. Og det var i årene som kom Maradona rett og slett oppfylte forventingene som var til ham.

I VM i 1986 i Mexico vant Argentina med et lag som selv garvede fotballeksperter (som jeg) har vanskelig for å nevne flere navn enn Maradona, Burrochaga og Valdano. Av de tre, er de to sistnevnte så anonyme som de kan få blitt. Argentina i 1986 var Maradona, med ham var de verdens beste, uten ham var de null og niks. Alle kjenner hans utrolige mål mot England i kvartfinalen, utrolig på alle sett og vis, for denne kampen inneholdt jo noen spesielle følelser, siden disse to landene bare få år tidligere hadde vært i krig om Falklandsøyene. Så finner liksom Maradona en «hodeduell» med Peter Shilton, før han dribler av hele England i VM- og fotballhistoriens mest legendariske mål. Men sjekk opp målene hans mot Belgia, og alt Maradona gjorde dette VM, her var verdens beste spiller på sitt alle beste – og utgjorde forskjellen på Argentina og verden.

Så reiste han tilbake til Napoli og gjorde akkurat det samme der. Jeg nevner brasilianeren Careca og italieneren Ferrara, tror jeg, det er de kjente spillerne jeg vet på Napoli, og så hadde de Maradona, og det var nok. De vant serie A i 1987 og 1990. Maradona utgjorde forskjellen mellom dem og de andre. Og han gjorde det så spektakulært og suverent, han fikk liksom aldri ballen uten at det skjedde noe fantastisk med den, han oppførte seg som en som er tre år eldre enn de andre på løkka, han kunne bare gjøre hva han ville.

I 1990 var VM i Italia. Argentina hadde nå fått – hva het han, Caneggia, – han hadde litt mer å fare med enn Valdano, og han kunne få til noe selv om Maradona ikke spilte ham helt fri. Men fortsatt var det Maradona (rett nok styrket av et hardnakket forsvar og prinsippet alle mann bak ballen, untatt Maradona og Caniggia bak ballen) forskjellen mellom Argentina og de andre. Han ble pepet ut av publikum overalt hvor han kom, slikt øker jo kjærligheten til dem som elsker ham, og det var Argentina og Napoli (og meg). Og Napoli elsket ham slik, at da fantastiske Italia spilte semfinalen der mot Argentina, fikk Maradona mer jubel enn Italienerne – og Argentina vant en kamp jeg fortsatt er bitter for. Dette er det beste laget Italia noensinne har hatt, og selvfølgelig skulle de vinne på hjemmebane.

Et forferdelig upopulært Argentina tapte 1 – 0 for Tyskland i finalen, på et tvilsomt straffespark, og Maradona gråt, og verden hånte ham. Siden kom fire år borte, før han kom tilbake merkelig trent i USA og spilte noen riktig gode kamper, inntil han ble tatt i doping. Her husker jeg at vi så kampen Argentina – Hellas 4 – 0 hos en halvgresk venn, og hans mor utviste en slik forakt for Argentina og Maradona, at hun kategorisk sa han var dopet, og lot det være den eneste forklaringen for hva som skjedde. Pussig nok hadde hun altså rett.

Siden kom noen riktig store skandaler med geværskudd og mulig mafia og mer narkotika og en helse mot null, og man skulle virkelig elske ham, for å tilgi ham. Men hele Argentina gjorde det allikevel, og særlig i forbindelse med VM, har Maradona alltid hatt en helt spesiell posisjon. Nå senest sist i Tyskland, der Maradona ble filmet villere enn fansen på tribunen, sjarmerende fri for all stiv champagnepynt. Han hadde funnet tilbake til folket.

Og nå har Argentina vist hva betingelsesløs kjærlighet og legendestatus handler om. Man tilgir alt, og holder ingen annen tanke i hodet enn at Maradona er en trollmann. Han var jo aldri noen taktiker på banen, og scorer høyt verken på disiplin eller intelligens, han hadde bare en eventyrlig begavelse som overgår alt annet. Å gi ballen til Maradona var det som skulle til. Nå prøver de å gi trenerjobben til ham, og håper på noe lignende, det var jo når han var med at de kom til finaler. Og det er liksom slik, at det Argentinske landslaget kan ikke skuffe Maradona og ta fra ham glorien ved å la være å vinne. Det er reinspikka galskap å gi ham jobben. Men man skal ikke blande fotball og fornuft, og i alle fall ikke i Sør Amerika og Argentina. Fotball er følelser, og Maradona har gitt oss dem alle.