Et pip om hjelp

 

Kjære leser, eller lytter, om jeg noen gang får anledning til å lese denne teksten opp, og noen hører på den, ha da forståelse for hvor grusomt den som opplevde den, opplevde den, og glem ikke et øyeblikk at den som opplevde den, var jeg. Det var jeg, som var på besøk, hos et nylig etablert ektepar, i en stor, flott leilighet, som de eide til lån med lav rente og bil og barn hadde de også; kort sagt, de hadde drevet det langt lenger enn jeg. Og jeg var der med en dame, en vakker dame, allerede på forhånd var jeg forelsket i henne, og denne familielykken vi var vitne til (vi så på det som familielykke, i hvert fall gjorde jeg det) forsterket disse følelsene voldsomt. Jeg må også si dere at jeg etter at jeg har utviklet et langt sterkere følelsesliv etter jeg rundet 30 år, jeg vet ikke hva det skyldes, men jeg har fått så fryktelig lett for å ta til tårene. Rett som det er får jeg problemer med stemmen i situasjoner jeg tidligere knapt ville reagert på. Hadde jeg vært eldre kunne jeg sagt jeg var blitt sentimental med årene, men jeg synes ikke jeg er gammel nok til å si det ennå, jeg er bare så vidt over 30 år. Dette har jeg ikke snakket med noen om, jeg skjemmes over det, og hvis noen konfronterer meg med det vil jeg straks benekte det. Særlig ille blir det hvis jeg blir konfrontert midt under den store følelsesmessige påkjenningen, og jeg kvalt av tårer og med sviktende stemme må benekte at dette går innpå meg. Dette er selvsagt verre i noen situasjoner enn i andre, men aldri verre enn i situasjonen jeg nå skulle gjennomgå. Jeg satt altså der i besøket og ble stadig mer oppslukt i familielykken jeg mente å se hos paret med barnet vi besøkte, samtidig som jeg i lengselen etter å oppleve en slik lykke selv, ble stadig mer forelsket i henne jeg kom sammen med. Hun klarte seg så fint, smilte og lo, og lekte med barnet og løftet det høyt opp i været og var med når det skulle skifte bleie. Jeg var utenfor i forhold til dette. Jeg satt der og ønsket at jeg kunne få vise for henne at også jeg behersket dette med barn, at jeg ville bli en god far, at jeg både kunne leke med barnet og ta ansvar, at jeg ikke nølte med å ta i et tak og skifte bleie når det trengs, at det ikke var noen sak for meg å få barnet i humør, at hun bare kunne satse på meg, men jeg ble i stedet sittende i sofaen. Så skulle vi gå, det var rettere sagt hun som skulle gå, – jeg må gå nå, reiste hun seg opp og sa, og jeg reiste meg også opp og sa at jeg også måtte gå, så vi gikk begge to sammen. Det var nå det gjaldt, jeg tok på meg jakken og skoene stivt og utilpass som jeg alltid pleier å gjøre. Vertskapet snakket så blidt og hyggelig, og jeg svarte så klønete, satt nede på gulvet og knyttet skoene, måtte ha to forsøk på den ene skoen fordi jeg trakk snoren gjennom løkken, eller hvordan jeg skal forklare det, jeg var i hvert fall på randen av fortvilelse. Hun jeg kom sammen med formelig tryllet på seg jakken og skoene, og gav vertskapet en klem både ham og henne, jeg tenkte jeg også burde klemme noen, men det ble aldri noe av det, og så var vi utenfor døren. Nå måtte jeg bare si det, få en avgjørelse på det, jeg kunne ikke gå hjem uten å vite sikkert om det engang fantes håp. – Det var et kjekt besøk, sier hun til meg, – ja, sier jeg, og merker til min store skrekk at stemmen min er pipete og gråtkvalt. – Hva sa du? spør hun, smått overrasket. – Jeg sier at det var kjekt, piper jeg, og må kvele et hikst. – Hva er det? spør hun, og ser bekymret på meg, nådeløst vil jeg kalle det, for denne sympatien er mer enn jeg kan makte. – Ing… ingenting, sier jeg, jeg må til og med si det to ganger, begge ganger pipende som en liten fugl. Det er langt frem til den store sterke mann jeg nå ønsker og trenger å være. – Jo, du er jo helt lei deg, sier hun, og stopper, – du må fortelle meg hva det er. – Jeg har lyst til å bli med deg hjem, kunne jeg ikke akkurat pipe til henne, – jeg synes leiligheten deres var så fin, sa jeg. Jeg forsøkte å smile, men det gikk ikke, jeg begynte å snufse og hikste og kjente tårene presse på, og komme. Hun jeg elsket og opphøyde holdt rundt meg sånn kvinner gjør når de trøster hverandre, og da sprakk det fullstendig for meg. Jeg kan ikke si det annerledes. Verden bare raste sammen rundt meg og i livet mitt, og i en flom av gråt fikk jeg formidlet min bønn om hjelp.

ES2005

Én kommentar på “Et pip om hjelp

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s