Konflikter i Kongo og andre steder i verden

Jeg skal nå gjøre et unntak og skrive om et land der jeg ikke har vært med et språk jeg ikke kan, og som ligger i en region jeg ikke kjenner spesielt godt. Jeg vil også melde meg inn i det kor som mener at konflikter der USA er involvert – med eller uten NATO – får altfor store overskrifter, i forhold til alvorligere konflikter andre steder i verden. Spesielt har jeg i tanke den korte krigen i utbryterrepublikkene i Georgia, hvor man på et blunk hentet frem uttrykk som både etnisk rensing og folkemord, og hvor de 100 000 innbyggerne i Abkasia og noen flere i Sør Ossetia plutselig var nok til å legge mektige NATO på vektskålen mot mektige Russland. Wow.

Jeg skal ikke ha noen snarveier til poengene. Georgia ligger i et strategisk viktig område, og Russland er en stormakt som kanskje kan bli truende flere steder i verden, en konflikt med dem kan spre seg. Afrika er greiere slik. Det skal noe til at konflikter sprer seg gjennom Sahara. Og ingen Afrikansk makt vil i overskuelig fremtid være noe i nærheten av å true den øvrige verdens interesser på noen måte. En humanitær katastrofe der er ene og alene humanitær. Det er til og med ikke engang selvsagt at vesten skal blande seg inn overalt i verden hvor det er problemer. Og hvis de skal gjære det, er det mange måter å gjøre det på, og ikke engang FN – som jeg mener har hatt en enestående positiv utvikling etter murens fall – er alltid i stand til å avgjøre hvilken involvering som er best.

Så er det sagt.

Dermed til konflikten i Kongo, til landet Kongo. For dem som er nybegynnere i historien og geografien: Dette er et gigantisk land midt i hjertet og sentrum av Afrika. Det er større enn Storbritannia, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland til sammen, og mye, mye mer ressursrikt. Alle som har kost seg med Cappelens gamle, gode skoleatlas med ressurskart har sett hvor enestående mye verdifulle mineraler og metaller det finnes der. Naturen er praktfull, regnskog og Kongo-floden, alt ligger til rette for et strålende og rikt land. Men dette er Afrika, og styresettet der har aldri vært i stand til å utnytte ressursene. Jeg hører ikke til dem som vil legge all skyld på koloniherrene, skjønt, akkurat i Kongo var det Belgia med den infame kong Leopold. Han så på kolonien som sin personlige eiendom (et syn også flere statsledere i Kongo har hatt på staten sin), og er selv i verste imperialistiske målestokk beryktet for sine forferdelige straffer mot afrikanske arbeidere som ikke nådde produksjonsmålene. Alle som har sett bilder i sort hvitt av afrikanere uten hender – de er sannsynligvis fra Belgisk Kongo, og har ikke produsert mye nok raskt nok med hendene sine mens de hadde dem.

Som i de fleste afrikanske land gikk det ikke stort bedre da kolonistene forlot kontinentet. Kongo fikk sin frihet i 1960, og ble snart etter overtatt av general Joseph Mobotu, mer kjent som Mobotu Sese Seko, diktator. Han er opphav til en helt ny styreform, i hvert fall navnet på den: Kleptokrati. Det går ut på fullstendig gi blaffen i hvordan det går med landet, og bare ville tilrane seg mest mulig verdier til seg selv. Det var Mobotu Sese Seko. Legg til god Afrikansk tortur, brutalitet og vold, og man har Zaire (som han kalte landet sitt) fra 1965 til 1997. Det var hans periode. Og den nye staten Kongo (eller den demokratiske republikken Kongo) kom ut helt skakkjørt, med en ny militær leder – Laurent Kabila – som hadde tatt landet ved kupp og krig, og slett ikke var anerkjent i alle regioner, og i tillegg ble skutt i 2001. Siden den gang har sønnen hans – Joseph Kabila – forsøkt å styre, uten at alle i landet og rundt landet som har skjønt hvorfor det er han som skal gjøre det.

Jeg har sluttet å kopiere kart fra andre nettsider inn på bloggen min. Men alle kan lett finne frem et kart over Kongo (eller Congo på engelsk) og se at dette er det landet i Afrika som grenser til flest forskjellige land. Kamerun, Republikken Kongo (det skal ikke være lett), Angola, Zambia, Tanzania Rwanda, Burundi, Uganda, Sudan og Den sentral afrikanske republikk. Av disse landene har Kongo vært i direkte militær konflikt – altså krig, ren krig – med Angola, Rwanda, Burundi, Uganda og hatt mer enn litt bryderi med Sudan. Mellom disse landnene er det nesten litt vanskelig å snakke om grenser i den forstand, militære grupper beveger seg frem og tilbake etter forgodtbefinnende. Blir de forfulgt i et land, går de over i et annet. Og ofte deltar de i et eller annet statskupp, eller i ren og skjær og afrikansk grusom terror.

Ingenting av det som skjer eller har skjedd i verken Abkasia eller Sør Ossetia er noe i nærheten av å komme opp mot dette. Verken i antall drepte, skadde eller flyktninger, der er det mer i alle kategorier i Kongo, enn det er innbyggere i Sør Ossetia og Abkasia til sammen. Heller ikke i grusomhet, der det som er skjedd i Kongo overskrider grensene for hva jeg mener det er verdt å vite.

Jeg har enda ikke kommet til selve landet som det er i dag. Dette er bare grensekonfliktene. Landet har elendig infrastruktur, med lite veier og dårlige kommunikasjonslinjer, den ene enden av landet vet ikke hva som foregår i den andre. Og sentralmakten til president Joseph Kabila har liten og ingen kontroll over store deler av landet sitt, strengt tatt har han vel ikke særlig kontroll over områdene han kontrollerer heller. Det er veldig langt frem til en legitim og velfungerende sentralmakt.

Den akutte krisen akkurat nå er at krigen i øst har blusset opp igjen, og skapt et foreløpig uløselig flyktningeproblem. I øst grenser Kongo altså til Rwanda og Burundi, også gamle belgiske kolonier, og med den nå etter hvert nokså velkjente konflikten mellom hutuer og tutsier. Jeg mener at man ikke skal bruke begrep som folkemord og etnisk rensing om så mange andre konflikter enn denne, for her er de på sin plass. Og alle som klandrer seg selv over konflikten som foregikk i vår levetid på 90-tallet, vist i filmen Hotell Rwanda (og jeg tenker spesielt på en anmelder som skrev akkurat dette om filmen, hvordan kunne dette skje), nå skjer det igjen i en ikke så altfor begrenset målestokk.

Det er bare å søke rundt på nettet for å finne mer informasjon om hva som foregår akkurat i dag. Konflikten kommer aldri til å spre seg til noe som kan ramme europeiske interesser, gullet og diamantene derfra vil vi alltid få kjøpt, og det er heller ikke noen konflikt som må løses for å sikre stabiliteten i verden. Men humanitært overgår den alt våre vestilige medier skriker om til sammen.