Besøk

To dager før besøket begynner han for alvor å tenke hvordan det vil bli. Hun vil komme til ham, de har en avtale, men hva som vil komme ut av det vet han ikke. Hun har kjæreste, samboer, han har ikke. Før var de kjærester, og han angrer det ble slutt. Kanskje angrer hun også, kanskje gjør hun ikke det. Men hvis hun ikke gjør det, hvorfor skulle hun da komme på besøk, tenker han, uten at det hjelper. Det vil ikke gå bra dette, han innbiller seg ting, og jeg føler det er min plikt, som forfatter, å gå inn i teksten og fortelle ham det. Så det gjør jeg, jeg ringer på døren hans med en gang, han er selvsagt overrasket over at det er jeg, forfatteren, som kommer, men det er det altså. Jeg tror han vet at jeg vet alt om ham, for han oppfører seg temmelig sjenert og tilbakeholdent, men jeg vet jo også at dette er hans natur, – ja, vil du ha noe kaffe, spør han, mens han går for å sette på kaffen. – Du har det fint her, sier jeg, jeg tror han tar det som ironi, for han skvetter til og begynner å snakke i rasende fart om at han har planer om å rydde, og at mye av det jeg ser her er provisorisk, dessuten var besøket overraskende, så han hadde et par ting liggende, og til slutt sa han at ”det er bare slik jeg er”. Snart etter sitter vi med hver vår kaffekopp i hånden, han sitter mest urolig. – Det var god kaffe, sier jeg, og holder straks etter opp hånden, for det ser ut til at han vil ta også dette som ironi, – du skal ha besøk, sier jeg i stedet og går rett på sak. – Av en dame, sier jeg. – Jeg vet det, sier han, som om jeg også kunne fortelle ting om ham som han ikke vet. – Hva tenker du om den saken? spør jeg. – Jeg vet ikke, sier han, – jo, det vet du, sier jeg, – jeg tenker… sier han, og kommer ikke videre. Jeg tier stille. Jeg lar ham sitte der i stillheten. – Jeg vet ikke hva jeg tenker, sier han, – jeg tenker så mye, sier han raskt, jeg sier fortsatt ingenting, – jeg tenker at dette er bare et helt vanlig besøk, at hun mener ingenting med det, men jeg tenker også… på ny lar jeg ham sitte der i stillheten sin. Han skal selv få si hva han tenker. – Jeg prøver å si til meg selv at det er galt, sier han, – men jeg tenker også… eller jeg ser for meg… at det går bra. At hun kommer til meg for å undersøke om det fortsatt er noe mellom oss, at det kan bli til noe. Det hadde vært… og så sier han ikke mer, og denne gangen lar jeg ham få lov til det. Jeg har fått uttrykt det jeg ville si.

ES2006